Vann og vassdrag
Energi
Naturfare
Arealplanlegging
Kart
Konsesjon
Om NVE
Publisert 01.03.2022 , sist oppdatert 31.03.2022

Støy

Vindturbiner genererer støy, og denne støyen kan være plagsom for naboer og andre som oppholder seg i nærheten av vindkraftverket. Lydbildet kan variere mye over døgnet og  ved ulike værsituasjoner. På denne siden kan du lese mer om hva støy fra vindturbiner er, hvilke virkninger støyen vil ha og hvordan virkningene kan reduseres.

Gårdsbruk som ligger i nærheten av Egersund vindkraftverk i Rogaland. Foto: NVE

Hva er støy fra vindturbiner 

Den opplevde støyen fra en vindturbin påvirkes av en rekke forhold, som blant annet vindretning, vindhastighet, avstand fra vindturbinen, trykk- og temperaturforhold, vegetasjon og refleksjon fra bakken.

Den anbefalte grenseverdien for støy fra vindkraftverk er Lden 45 dB, som er strengere enn grenseverdiene for støy fra blant annet vei, jernbane og industri. Grunnen til dette er at støy fra vindturbiner ofte oppleves som mer plagsom enn støy fra andre kilder, blant annet fordi lydbildet varierer, men at lyden samtidig er konstant gjennom døgnet. Grenseverdien er satt på et støynivå som de fleste vil oppleve som akseptabelt. Noen vil likevel oppleve støyen som plagsom selv når støynivået tilfredsstiller grenseverdien. Både de store variasjonene og rent instrument- og modelltekniske forhold gjør at det kan være utfordrende å både beregne og måle støy.

Generelt om støy 

Støy er definert som uønsket lyd. Lyd fremstilles både i frekvens/svingninger og som lydtrykk/lydnivå. Hvordan lyden oppleves er subjektivt, og når lyden oppleves som uønsket kaller vi det støy. I det følgende kan du lese mer om begreper knyttet til lyd som er sentrale for å forstå grunnlaget for vurdering av støy fra vindkraftverk, for deretter å beskrive vindturbiner som støykilde.

Frekvens 

Lyd forekommer i en rekke frekvenser, fra veldig lave frekvenser som lyden fra torden på lang avstand, til veldig høye frekvenser som lyden fra en hundefløyte. For å beskrive frekvensen benyttes måleenheten hertz (Hz), som angir svingninger per sekund. Litt avhengig av alder kan mennesket høre fra 20 Hz til 20 000 Hz. Lyd med frekvenser fra 20 til 160 Hz kalles ofte lavfrekvent lyd, og frekvenser under 20 Hz kalles infralyd.

Lydnivå og kildestøy/lydeffektnivå

Lydnivå måles vanligvis i desibel, med forkortelsen dB. Mennesket hører lyder med en styrke fra 0 dB til 120 dB+, og for de fleste vil 120-125 dB etter kort tid oppleves som smertefullt. Langvarige kraftige støybelastninger over 80-85 dB, eller veldig høye kortvarige lydimpulser med toppverdier over 130-140 dB, kan gi permanente hørselsskader. Et kjøleskap summer normalt på ca. 40 dB og en gressklipper gir lyd i størrelsesorden 85-90 dB.

Desibelskalaen kan oppleves forvirrende, fordi den teoretiske økningen av lydstyrken er annerledes enn den opplevde økningen. Skalaen er logaritmisk, ikke lineær, og en økning på 3 dB innebærer en dobling av lydstyrken. I praksis oppleves imidlertid en økning på 10 dB som en dobling av lydstyrken. Ofte vil en økning på 1-3 dB knapt merkes, mens en økning på 5 dB kan beskrives som en klart merkbar endring.

Desibel vektes i vindkraftsammenheng normalt på to forskjellige måter, dBA eller dBC. dBA-skalaen legger vekt på de frekvensene som ørene våre oppfatter best, og er mest brukt. dBC-skalaen vektlegger alle hørbare frekvenser likt, med unntak av noe reduksjon for de høyeste og laveste frekvensene. Denne skalaen er lite bruk i Norge, både i vindkraftsammenheng og for andre støykilder, men dBC blir av og til brukt for å beskrive lavfrekvent lyd.

Et lydnivå er sjelden konstant over tid. For å si noe om lyden man opplever, benyttes normalt gjennomsnittsverdier. I den norske retningslinjen for støy (T-1442/2021) benyttes i hovedsak den årsmidlede Lden-formen. Forskjellen på Lden og LAeq er 6,4 dB hvis det antas et jevnt støynivå over året. Lydnivået ved lydkilden kalles kildestøy eller lydeffektnivå. LWA benyttes til å angi lydnivået på kildestøy.

Begrepsforklaring er gitt i boks til høyre på denne siden.

Vindturbiner som støykilde 

En vindturbin består av tårn, maskinhus og turbinblader. Høyden på tårnet for vindturbiner som bygges i Norge i dag er 80-145 meter, og lengden på turbinbladene 60-80 meter. De fleste vindturbiner produserer kraft ved vindhastigheter mellom 3 og 25 m/s, og stenges ned ved vindhastighet over 25 m/s. Kildestøyen varierer med vindhastigheten, og den maksimale kildestøyen fra en moderne vindturbin er typisk 103-108 dB. Støy fra vindturbiner oppstår først og fremst ved at turbindbladene skjærer gjennom luften. Støynivået avhenger i hovedsak av turbinbladets hastighet, turbindbladets form og turbulens. I tillegg avgir vindturbinene maskinstøy fra gir, vifter og generatorer. Lyd fra vindturbiner er bredspektret, fra ikke hørbar infralyd under 20 Hz, til hørbar lavfrekvent lyd og den typiske «svisje»-lyden i mellomfrekvenser.

I enkelte tilfeller kan det høres såkalt rentonelyd/rentonestøy fra vindturbiner. Dette er tydelige toner, som normalt stammer fra gir, generator og vifter i vindturbinene, og mekaniske lyder fra nedbremsing. Slitte turbinblader eller når turbinbladene har feil vinkel mot vinden kan også medføre rentonestøy. Rentonestøy oppleves ofte som mer forstyrrende enn annen støy fra vindkraftverket. Den norske retningslinjen for støy fra vindturbiner har ikke egne krav tilknyttet forekomst av rentoner, slik det er i mange utenlandske støyregelverk. I boks til høyre på denne nettsiden kan du leser mer om de norske grenseverdier og grenseverdier i andre land. 

Lyden fra vindturbiner karakteriseres ofte som en «svisje»-lyd. Dette forårsakes av at lydnivået fra turbinbladene er høyest når de skjærer ned mot bakken som vist på figur under. Denne rytmiske endringen i lydbildet kalles amplitudemodulasjon. I enkelte tilfeller kan også den rytmiske endringen i vindturbinstøy få endret karakter, ofte kalt unaturlig amplitudemodulasjon eller unaturlig variasjon i lydstyrke. Dette kan være forårsaket av flere forhold og det er vanskelig å forutsi når og hvor unaturlig amplitudemodulasjon kan oppstå. Fenomenet kan oppstå som følge av spesielle atmosfæriske betingelser, og kan ha sammenheng med topografi i området. Erfaringen fra eksisterende vindkraftverk tyder på at unaturlig amplitudemodulasjon kan oppstå svært lokalt. Dette betyr at enkelte områder kan være vesentlig belastet, samtidig som nærliggende områder ikke påvirkes.

figur som viser støy fra vindturbiner
Den største delen av lyden fra en vindturbin kommer når turbinbladet slår nedover. Kilde NVE

Faktorer som påvirker støyutbredelse fra vindkraftverk

Støynivået fra en vindturbin bestemmes av en rekke faktorer, som

  • avstand mellom vindturbin og støymottaker,
  • vindretning og vindhastighet,
  • trykk- og temperaturforhold, og
  • den stedlige vegetasjonens evne til å absorbere støy (markabsorpsjon)

Når avstanden mellom vindturbin og mottaker øker, blir lyden spredt over et større område, og støynivået blir lavere.

Lydbølger kan bøyes av vinden. Vanligvis øker vinden med høyden over bakken. Da bøyes lyden ned mot bakken i medvindssonen og opp fra bakken i motvindssonen. Dette kan medføre en lyddempning på 5-10 dB eller mer i motvindsonen sammenliknet med medvindssonen. Avstand til vindturbinen, vindretning og marktype vil være avgjørende for hvor stor dempingen blir. Myk mark demper mer enn hard mark, spesielt i motvindsonen. For lydutbredelse over vann eller slett fjell blir det normalt liten markdempning.

Støyspredning påvirkes av trykk- og temperaturforskjeller mellom vindturbinenes øvre vingetipp og støymottakers plassering i terrenget. Når det er varmt på bakkenivå og kaldere over, vil lydbølgene normalt bøyes oppover. I motsatt tilfelle (inversjon) kan lydbølgene bøyes nedover. Det siste er ofte vanlig på kalde vinterkvelder og om natten. Støynivået på bakkenivå er derfor ofte høyere på kvelds- og nattestid. Samtidig som det da er lite annen bakgrunnsstøy betyr dette at vindturbinene ofte høres bedre.

Ulike typer bakgrunnsstøy kan maskere støy fra vindturbiner. Ved vindstyrke over 8-10 m/s er det naturlige vindsuset vanligvis høyere enn vindturbinenes støynivå. Da vil vindsuset gi en bakgrunnsstøy som normalt vil maskere/skjule støyen fra vindturbinene. Hvis mottakeren er skjermet fra vinden kan imidlertid maskeringen fra vindsuset reduseres vesentlig. Mottakeren ligger da i vindskygge, som gjør at støyen fra vindturbinene kan være hørbar også ved vindstyrke over 8-10 m/s, og tiltar ved høyere vindhastighet. Dette er illustrert i figuren under.

figur som viser støy fra vindturbiner
Illustrasjon av hus i vindskygge, der støy fra turbinene ikke maskeres av vinden. Kilde NVE

Forebyggende tiltak – anbefalt minsteavstand

Den anbefalte grenseverdien på Lden 45 dB opptrer normalt på en avstand på 600–800 meter fra turbinene. I stortingsmelding om vindkraft på land fra 2020 er det av hensyn til naboer foreslått en anbefalt minsteavstand på minimum 800 meter mellom vindkraftverk og bebyggelse. Det kan gi forutsigbare rammer for myndigheter, naboer og utbyggere, og er innført i flere land.

NVE er kjent med fastsatte minsteavstander på mellom 500 meter (Irland), og ti ganger vindturbinens totalhøyde (Bayern i Tyskland). I Danmark er det fastsatt en minsteavstand fra nærmeste vindturbin på fire ganger totalhøyden.     

Mulighet for avbøtende og kompenserende tiltak 

Med bakgrunn i den norske retningslinjen, skal vindkraftverk i utgangspunktet bygges og drives slik at støynivå ved bygg med støyfølsom bruk ikke overstiger Lden 45 dB. Fokus på dette i planleggingen av tiltaket er viktig, ettersom flytting eller fjerning av turbiner i etterkant vil være svært kostbart og derfor lite realistisk.

Ved planlegging av vindkraftverk skal det alltid tas utgangspunkt i at grenseverdiene overholdes. I enkelte tilfeller kan det likevel være forhold som gjør at det ikke er mulig at grenseverdien overholdes.  Det kan derfor unntaksvis gis tillatelser til tiltak også ved mindre overskridelser av grenseverdiene. Dette gjøres også for andre støykilder, som veier og jernbaner. Et slikt tilfelle kan være at et vindkraftprosjekt ikke kan realiseres uten at det aksepteres overskridelser av grenseverdiene for enkeltbygg, og den samlede samfunnsnytten av prosjektet vurderes som stor.

I de tilfeller at det gis tillatelser til vindkraftverk som overskrider støyvirkninger for enkeltbygg bør det gjennomføres avbøtende eller kompenserende tiltak. Avbøtende tiltak er tiltak som bidrar til å redusere støynivået. Kompenserende tiltak er tiltak som reduserer den oppfattede støyplagen ved å opparbeide andre kvaliteter på den berørte eiendommen.

Eksempler på avbøtende tiltak kan være fasadeisolerende tiltak på bygninger, som takoverbygg, skjermer som sikrer tilfredsstillende støynivå på fasade og uteareal, eller nye vinduer og tak for å sikre tilfredsstillende støyforhold innendørs. Det kan også gjøres avbøtende tiltak i vindkraftverket i form av installering av støyreduserende teknologi på vindturbinblad og tårn, som «øyevipper» på turbinbladene. Implementering av driftsregimer som for eksempel å drifte vindturbinene i støyreduserende modus eller stanse vindturbiner deler av døgnet, vil også være effektivt som avbøtende tiltak for støy ved støyfølsom bebyggelse. Eksempler på kompenserende tiltak kan være tilrettelegging av uteareal på bygningens stille side.

De avbøtende og kompenserende tiltakene som er nevnt over, vil også være relevant å vurdere dersom vindturbiner viser seg å avvike fra forutsetninger og vilkår i godkjente planer i driftsfasen. I disse tilfellene kan NVE pålegge gjennomføring av avbøtende og kompenserende tiltak i forbindelse med en reaksjonssak.

Helsevirkninger av støy

Folkehelseinstituttet (FHI) har på oppdrag fra OED/NVE oppsummert vitenskapelig kunnskapsstatus når det gjelder sammenhenger mellom eksponeringer fra vindkraftverk og helse, med hovedvekt på støy. Kunnskapsoppsummeringen er publisert på FHIs nettsider.

FHI er en nasjonal kompetanseinstitusjon underlagt Helse- og omsorgsdepartementet. FHIs samfunnsoppdrag er å produsere, oppsummere og formidle vitenskapelig kunnskap om alle forhold av betydning for folkehelsen til myndigheter og beslutningstakere på alle nivåer i samfunnet, samt til allmenheten for øvrig.

Hva trenger vi mer kunnskap om? 

Erfaringene fra norske vindkraftverk viser at støyen kan variere ganske mye, avhengig av blant annet værforhold og topografi. Stedsspesifikke forhold kan ha mye å si med tanke på støy, og støyvariasjonen kan være større enn i land med mindre variasjon i topografi, som Danmark. Dette er blant annet påpekt i NVE-rapporten Støyutbredelse ved vindkraftverk med "typisk norsk" topografi, der konsulentselskapene Sinus/Meventus anbefaler at man ser nærmere på unaturlige variasjoner i støybildet som følge av stedlige forhold i eksisterende vindkraftverk. Undersøkelser av eksisterende vindkraftverk vil gi oss mer kunnskap om støyforhold ved is på turbinbladene, rentonelyder og unaturlig variasjon i lydstyrke.

NVE fører tilsyn med vindkraftverk i drift, og har mottatt flere bekymringsmeldinger på støy fra vindkraftverk. Det har vært klaget på både høyt støynivå og irriterende støyvariasjoner. De fleste bekymringsmeldingene NVE har mottatt er knyttet til bebyggelse innenfor to km fra vindkraftverk.  Flere av bekymringsmeldingene er fulgt opp i samarbeid med forurensningsmyndigheten (kommune/statsforvalteren). Sakene viser at støyen kan være et stort irritasjonsmoment for enkelte naboer, mens andre i samme avstand ikke berøres i vesentlig grad. Forklaringen på dette kan være både varierende stedsspesifikke forhold og ulik opplevelse av støy.

NVE er kjent med at flere konsesjonærer på eget initiativ arbeider med å se nærmere på støyvirkninger av forhold som is på turbinblader og å finne årsaker til hvorfor man i enkelte tilfeller opplever unaturlige variasjoner i støybildet, og i hvor stor grad dette kan ha med vindturbinenes plassering i typisk norsk topografi. 

NVE og Miljødirektoratet mener det er viktig å høste erfaringer fra norske vindkraftverk for å avklare hvordan vi kan måle og verifisere spesielle lydbilder og hvilken betydning, slitasje, variert terreng, lavfrekvent støy, tonalitet og ising har for støynivå og støyutbredelse. Det kan være behov for et større forskningsprosjekt med mål om å avklare årsaker til unaturlig variasjon i lydstyrke og støy i «typisk norsk topografi».

Denne siden er laget av:

Forvaltningsansvar og regelverk

Det er i hovedsak slik at den som har ansvaret for støykilden også har ansvar for eget støyutslipp. Den som driver støyende industrivirksomhet eller har ansvaret for drift av skytebane, skal sørge for at aktiviteten eller driften ikke fører til for høye støynivåer. På samme måte har den som drifter vindkraftanlegget et selvstendig ansvar for å sørge for at bindende støygrenser overholdes. NVE kan følge opp støy fra vindkraftverk som konsesjonsmyndighet, og kommunen kan følge opp støy i medhold av forurensningsloven og folkehelseloven. I det følgende finner du mer informasjon om hvem som har ansvar for å følge opp støy fra vindkraftverk.

Ansvar og myndighet

NVE

NVE behandler søknader om konsesjon til å bygge og drive vindkraftverk større enn 1 MW etter energiloven. Støy fra vindturbinene utredes som en del av konsesjonssøknaden, i henhold til kravene i KU-forskriften, og reguleres gjennom fastsatte vilkår i konsesjonen.

I konsesjonen stilles det også vilkår om at konsesjonær skal utarbeide detaljerte planer for vindkraftverket innenfor de rammene som er gitt i konsesjonen. En detaljplan beskriver den endelige utbyggingsløsningen, og eventuelle endrede virkninger av støy skal utredes i henhold til fastsatte krav. NVE behandler og godkjenner detaljplaner, og kan fastsette nye vilkår knyttet til støy i den forbindelse.

Det er NVEs ansvar å føre tilsyn med vindkraftverkene i bygge- og driftsfasen for å sikre at vilkår og forutsetninger fastsatt i og i medhold av energiloven følges.

NVE fører tilsyn og følger opp vilkår og forpliktelser om støy fastsatt i vedtak av NVE og/eller OED, og i godkjente planer og søknader. NVE fører både rutinemessig tilsyn og følger opp bekymringsmeldinger og klager på støy fra vindkraftverk. NVEs miljøtilsyn og oppfølging av støy skjer i dialog med kommunen som forurensningsmyndighet. Miljødirektoratets veiledning legges til grunn for dette arbeidet. Det vises til boks, Beregninger og målinger av støy fra vindkraftverk, for nærmere omtale av beregning og måling av støy fra vindkraftverk.

Kommunen

Kommunen er en viktig høringspart i NVEs konsesjon- og planbehandling, og kommunen har innsigelses- og klagerett. Kommunen har også myndighet til å håndtere støy etter forskrift om miljøretta helsevern.

Videre har kommunen (fra 1.1.2020) fått delegert myndighet til å gi tillatelse etter forurensningsloven til støy fra vindturbiner. NVE setter som regel vilkår om at støy fra vindkraftverk i drift ikke skal overstige den anbefalte grenseverdien på Lden 45dB. Dersom et vindkraftverk gir støy over grenseverdien kan kommunen vurdere om anlegget trenger en utslippstillatelse etter forurensningsloven. Så lenge grenseverdien overholdes, vil det ifølge Miljødirektoratets veileder normalt ikke være grunnlag for å regulere støy etter forurensningsloven.

Små vindkraftverk (anlegg med inntil fem turbiner/1 MW) behandles av kommunene etter plan- og bygningsloven.

Statsforvalteren

Statsforvalteren er høringspart, og har innsigelses- og klagerett i sakene. Statsforvalteren var også inntil 1.1.2020 forurensningsmyndighet med ansvar for støy i vindkraftsaker. Statsforvalteren er nå klagemyndighet for kommunens vedtak etter forurensningsloven og forskrift om miljøretta helsevern.

Klima- og miljødepartementet 

Klima- og miljødepartementet fastsetter retningslinjen for behandling av støy i arealplanlegging (T-1442).

Miljødirektoratet

Miljødirektoratet har fagansvar for støy og utarbeider Veileder om støy i arealplanlegging (M-2061) og veiledning om støy som forurensning etter forurensningsloven og forurensningsforskriften.

Retningslinjer for støy

Anbefalt grenseverdi for støy fra vindkraftverk er fastsatt til Lden 45 dB. Grenseverdiene for støy fra vindkraftverk er gitt i Retningslinje for behandling av støy i arealplanlegging (T-1442).

Formålet med retningslinjen er å legge til rette for en langsiktig arealdisponering og planlegging av det fysiske miljø som forebygger helsekonsekvenser av støy (som støyplage og søvnforstyrrelser).

Grenseverdiene er ikke juridisk bindende. For å sikre at grenseverdien blir juridisk bindende må det settes krav i en tillatelse eller bestemmelse om at støygrensene skal overholdes. For vindkraftverk kan dette gjøres både av NVE og kommunene, som henholdsvis konsesjonsmyndighet og støymyndighet for vindkraftverk.

Veilederen til retningslinjen (M-2061)

Kildekapitlene for støy fra vindkraftverk (Kapittel 7.8 og 9.8 i M-128)

Grenseverdier for støy i Norge

Anbefalt grenseverdi for støy fra vindkraftverk er gitt i Retningslinje for behandling av støy i arealplanlegging (T-1442), og er fastsatt til Lden 45 dB for støyfølsom bebyggelse. Med det menes boliger, fritidsboliger, helsebygg, skoler og barnehager. Grenseverdiene angir støynivå på fasade (utendørs) og på utearealer (uteoppholdsareal og stille områder). Det er ikke satt grenseverdier for innendørs støy, men grenseverdier på fasade skal bidra til å sikre tilfredsstillende støynivå innendørs. Dersom grenseverdiene på fasade overholdes, vil det i all hovedsak sikre at bebyggelsen får tilfredsstillende støynivå innendørs. I teknisk forskrift er det satt krav om innendørs støynivå ved utbygging av ny bebyggelse.

Benevnelsen Lden (L = lydnivå, den = day, evening, night) er et A-veiet ekvivalent støynivå for dag-kveld-natt med 5 dB/10 dB ekstra tillegg på henholdsvis natt og kveld. Dette er forklart nærmere i boks på høyresiden av nettsiden med begreper.

Forurensningsforskriften kapittel 5 setter krav om kartlegging av støy fra vei, bane, fly og store industribedrifter, samt pålegger anleggseiere å gjøre tiltak på støyfølsomme bygg hvor støynivå innendørs er over 42 dB. Med store industribedrifter menes bedrifter som er omfattet av EUs industridirektiv (IED). Vindkraftverk er ikke omfattet av dette direktivet, og vindkraftverk er dermed heller ikke omfattet av forurensningsforskriften kapittel 5.

I henhold til retningslinje og veileder skal støy på fasade normalt beregnes i fire meters høyde og med verst tenkelig vindretning og vindhastighet. Det betyr at det ikke er lagt til grunn lokal vindstatistikk, og at det legges inn verst tenkelig vindhastighet, normalt fastsatt til 8 m/s.

Det er i tillegg anbefalt en egen grenseverdi på Lden 40 dB for «stille områder». Dette er arealer som kommunene har definert som stille områder som er viktige for natur- og friluftsinteresser. Arealene skal være avsatt som stille områder i temaplan eller i kommuneplanens arealdel.

Støyretningslinje T-1442 med grenseverdier for ulike støykilder ble første gang vedtatt i 2005. Før 2005 ble støygrensene for vindkraft satt i tråd med retningslinjen for industristøy. Da brukte man ikke Lden, men hadde maksimalt ekvivalentnivå for dag (50 dB), kveld (45 dB) og natt (40 dB). Grensen var i praksis 40 dB, fordi det ikke er aktuelt å stoppe turbinene på natten. Retningslinjen T-1442, som trådte i kraft 2005, er harmonisert med EUs regler og metoder for støy og støyberegning. Dette medførte blant annet at utbygger skulle lage støysonekart med gule og røde soner. Grenseverdiene i T-1442 var i stor grad ment å skulle tilsvare de tidligere retningslinjene. Det ble lagt til grunn at et gjennomsnitt på Lden 45 dB worst case tilsvarer et ekvivalentnivå på omtrent 40 dB. Mellom 2005 og 2014 var grenseverdien Lden 50 dB, men for bygninger i vindskygge var grenseverdien Lden 45 dB. Denne differensieringen ble fjernet i revideringen 2014, og det er ikke satt spesielle støykrav ved vindskygge i dagens retningslinje. Den norske retningslinjen har i dag heller ikke anbefalt lavere grenseverdier for støy med tydelig rentonekarakter fra vindkraft, slik det gjøres for industristøy og havner/terminaler.

Grenseverdier for støy i andre land

I støyretningslinjen er alle støygrenser angitt ved bruk av indikatoren Lden. Valget av Lden som felles indikator for alle støykilder er gjort for å samordne norske grenseverdier med EUs anbefalte grenseverdier. Både WHO og EUs støydirektiv bruker også Lden som indikator. I de fleste andre land brukes likevel LAeq i regelverk og retningslinjer for støy fra vindkraftverk.

I Sverige sier retningslinjene for støy at lydnivået ikke skal være høyere enn LAeq 40 dB utenfor støyfølsom bebyggelse. Ettersom Norges retningslinje med Lden inneholder en skjerpelse for kveld/natt, er dette nivået relativt likt som det norske, dersom det tas utgangspunkt i worst case-verdier. For friluftsområder og områder med lav bakgrunnsstøy, bør ikke lyden overstige LAeq 35 dB. Sverige har også anbefalt en skjerpelse på 5 dB dersom vindturbinene avgir rentonelyd (Naturvårdsverket - Sverige).

I det danske regelverket fremgår det at støy fra vindturbiner ikke skal overskride LAeq 44 dB ved 8 m/s eller LAeq 42 dB ved 6 m/s i det mest støybelastede punkt 15 m fra et berørt bygg. Områder som vurderes som spesielt sensitive, som småbyer eller rekreasjonsområder, skal ikke utsettes for et støynivå over LAeq 39 dB ved 8 m/s eller LAeq 37 dB ved 6 m/s. Danmark har også en grenseverdi for lavfrekvent støy. Innendørs lavfrekvent støynivå skal ikke overstige LAeq 20 dB (Energistyrelsen – Danmark).

Ifølge det britiske regelverket skal ikke bygg med støyfølsom bruk i stille områder og rekreasjonsområder få støy over LAeq 35 dB på dagtid, eller 5 dB over bakgrunnsstøyen i respektive områder på kveldstid og mesteparten av tiden i helgen. På nattestid skal ikke bygg med støyfølsom bruk og rekreasjonsområder ha støy over LAeq 38 dB eller 5 dB over områdets bakgrunnsstøy (Institute of Acoustics.- UK).

På bakgrunn av at Danmark innførte egne grenseverdier for lavfrekvent støy i 2011, ønsket Miljødirektoratet å undersøke om det var hensiktsmessig å innføre dette også i Norge. Det ble derfor utført et arbeid for å belyse problemstillingen i 2012. Utredningen viste at den gjeldende anbefalte støygrensen utendørs (Lden 45 dB) også sikrer at innendørsstøy i frekvensområdet 20-160/200 Hz ikke overskrider 20 dB, som er grensen i Danmark. Miljødirektoratet konkluderte på bakgrunn av dette med at det ikke er behov for å innføre egne grenseverdier for lavfrekvent støy i Norge.

I tillegg til Norge er Nederland det eneste landet som bruker Lden i vurderingen av støy fra vindkraftverk. Grenseverdien er satt til Lden 47 dB.

Beregning og måling av støy fra vindkraftverk

Ved planlegging av et vindkraftverk beregnes støy for omkringliggende bebyggelse.

Ved oppfølging av støy fra vindkraftverk brukes normalt kun beregninger av støyvirkningene basert på måling av kildestøyen fra vindturbinene. Måling av støy ved bygninger brukes kun i spesielle tilfeller som supplement til beregning av kildestøyen.

Beregning av støy

Støyberegninger gjøres med anerkjente metoder. Beregningsmetode for støy fra vindkraftverk er beskrevet i kapittel 9.8 i veileder M-128.

Ved utarbeiding av støyfaglige utredninger bør det tas høyde for at det kan være store variasjoner i støynivå i løpet av døgnet eller året og at støynivåene kan endres over tid. Støyfaglige utredninger bør derfor inneholde kvalitative vurderinger i tillegg til konkrete støyberegninger.

Alle støyberegninger er forbundet med en viss usikkerhet. Dette knyttes både til hvilke beregningsparametere; vindhastighet, markabsorpsjon, trykk, temperatur osv., som benyttes og hvor gode modellene som benyttes er.  Beregningsusikkerheten vil i de fleste tilfeller likevel være mindre enn den måleusikkerheten man ville hatt med målinger. Grunnen til det, er at måling av støy over årsvariasjoner og feilkilder fra annen støyende aktivitet er svært vanskelig.

Beregningsusikkerheten og beregningsmetoden er en integrert del av grenseverdiene i Retningslinje for behandling av støy i arealplanlegging (T-1442). Det skal ikke være nødvendig å korrigere, eller senke grenseverdien for å ta hensyn til usikkerheten. Usikkerheten er tatt hensyn til i grenseverdiene. Dette er beskrevet i veileder M-2061.

Måling av støy

Det finnes ulike måleinstrumenter som kan brukes for å måle støy. Det krever imidlertid kunnskap og erfaring for å bruke dem slik at resultatene blir gode.

Støy kan måles enten ved støykilden (emisjonsmåling), eller ved støymottaker (immisjonsmåling). Ved emisjonsmåling måles støynivået ved kilden (kildestøyen) ved 8 m/s i 10 m høyde eller vindhastighet som tilsvarer maksimalt støynivå. Slike målinger av kildestøyen kan gi et godt grunnlag som inngangsdata til støyberegninger.

Immisjonsmåling er måling av støy ved støymottaker (nærmeste støyfølsomme bebyggelse). I veileder M-128 anbefales det å benytte emisjonsmålinger fremfor immisjonsmålinger for etterprøving av støyberegninger. Dette skyldes både kostnader og usikkerhet tilknyttet resultatene fra immisjonsmålinger, der blant annet lyd fra andre kilder er en stor utfordring for å oppnå korrekt måling av lydnivå i mottakerpunktet. Når det gjøres støymålinger utendørs må det derfor måles over lang tid (uker/måneder) for å få alle variasjoner i kildestyrke, meteorologiske forhold og så videre.

I enkelte tilfeller kan korttidsmålinger benyttes i tillegg til beregninger. Enten for å kvalitetssikre beregningene, eller å fange opp spesielle tilfeller som ikke omfattes av grunnlagsmaterialet. Dette er også beskrevet i kapittel 2.4 i støyveileder M-2061.

Begrepsforklaring

LAeq (L = lydnivå, A = a-vekting, eq = ekvivalentnivå. «LpAeq, T» brukes også): Det ekvivalente støynivået LAeq er et mål på det gjennomsnittlige (energimidlede) nivået for varierende støy over en bestemt tidsperiode T. Ekvivalentnivå gjelder for en viss tidsperiode T, f.eks. 10 sekunder, 1/2 time, 8 timer eller 24 timer.

Lden (L = lydnivå, den = day, evening, night): A-veiet ekvivalent støynivå for dag-kveld-natt med 5 dB/10 dB ekstra tillegg på henholdsvis natt og kveld. Tidspunktene for de ulike periodene er dag: 07-19, kveld: 19-23 og natt: 23-07. Lden er nærmere definert i EUs rammedirektiv for støy (Direktiv 2002/49/EF).

Hvordan er kunnskapen på denne siden innhentet

Denne siden er utarbeidet av Miljødirektoratet og NVE. Kunnskapsgrunnlaget bygger på temarapport om nabovirkninger som ble utarbeidet i forbindelse med nasjonal ramme for vindkraft, samt med utgangspunkt i revidert støyretningslinje T-1442/2021 og veileder M-128. Innholdet er oppdatert med bakgrunn i nyere forskning og relevant litteratur.

Her er det mulig å gi innspill til arbeidet med kunnskapsgrunnlaget. I utgangspunktet legger vi opp til årlige oppdateringer. Alt som kommer inn her blir lest og vurdert, men det vil ikke bli gitt svar på innspillene. For andre henvendelser viser vi til nve@nve.no.