Fugl

Virkninger av vindkraft på fugl 

I litteraturen er det generelt stor enighet om at fugler kan påvirkes av vindkraftverk gjennom (1) (se referanseoversikt i boks til høyre på siden):

• tap og endring av leveområdene
• at vindkraftverket oppfattes som en barriere for fugletrekk og flukt mellom funksjonsområder, eller fortrenger arter gjennom adferdsmessige endringer
• kollisjon med vindturbinene

Vi har lagt vekt på å vurdere den påvirkningen vindkraft kan ha på bestandsnivå for arter og artsgrupper, både på nasjonal og regional skala. Også lokale, små populasjoner av enkeltarter og genetiske former som er særlig sårbare er tatt med. Selv om hver enkelt påvirkningsfaktor ikke nødvendigvis har effekt på bestandsnivået alene, kan summen av ulike påvirkninger gi en effekt på fuglenes bestander.

Risikofaktorer og virkninger. Kilde NVE etter opprinnelig figur fra Stokke m.fl. 2018, etter Langston m.fl. 2006

Tap og endring av leveområder

Tap og endring av leveområder er i dag den største trusselen mot biologisk mangfold på land (2), og som en direkte konsekvens er mange fuglearter i dag truet. Bygging av vindkraftverk gjør at leveområder blir til veier og oppstillingsplasser for vindturbiner.  Det direkte tapet av leveområder kan måles, men virkningene må vurderes i en mer helhetlig sammenheng og inngå i den samlede vurderingen av flere inngrep. Når tapet av leveområder blir stort nok, kan det bli plass til færre individer av en art enn før inngrepet fant sted. Tap av arealer kan også, uavhengig av størrelse, fortrenge arealkrevende arter fra sine leveområder.

Inngrep i leveområder for fugl kan føre til endring i sammensetningen av arter i et område. Dette kan få konsekvenser for samspillet mellom rovdyr og byttedyr, og mellom arter som konkurrerer om de samme ressursene. Endring i konkurranseforhold kan påvirke hekkesuksess og overlevelse i en fuglebestand. Menneskelige inngrep og aktivitet legger til rette for økt tilstedeværelse av arter som tåler dette, som for eksempel rødrev (3) og kråkefugl (4) som spiser egg og unger hos hekkende fugl. 

Visuell stimuli – unnvikelsesresponser

Barriereeffekter 

Vindkraftverk kan utgjøre en barriere for fugler på trekk og for lokalt hekkende arter dersom vindturbinene er plassert langs trekkruter eller mellom hekkeområder og jakt- og beiteområder. I anleggsfasen kan sprengningsarbeid, anleggsmaskiner og bruk av helikopter medføre en slik barriereeffekt. Også i driftsfasen kan vindkraftverk medføre en barriereeffekt for fugl. Arter som passerer vindkraftverk daglig, slik som gjess, vadere og traner, er særlig utsatt (5). Effekten på disse gruppene av fugl er foreløpig ikke godt kjent, men eventuell barriereeffekt fra vindkraftverk kan medføre høyere energiforbruk til forflytning. 

Vindkraftverk kan også utgjøre en barriere ved at trekkruten legges vekk fra vindkraftområdene. Endring av trekkruter kan påvirke fuglenes energibruk og dermed langsiktig overlevelse. Flere vindkraftverk som utgjør en barriere langs fuglenes trekkrute, vil sannsynligvis kunne forsterke de negative effektene på overlevelse.

Fortrengning 

Støy kan redusere fuglers evne til å oppdage fiender. Støy kan også kreve mer energi for å synge eller forsvare territorier (6). Mange fuglearter bruker sang og lokke- og varsellyder i flere stadier av livssyklusen, og det er derfor sannsynlig at støy fra vindkraftverk kan påvirke kommunikasjonen mellom individer. Siden støy har en rekkevidde utover de faktiske inngrepene, kan virkningen gjøre seg gjeldende over store områder. Forskning på storfugl viser at den bruker arealer mindre innenfor en viss radius av vindturbiner (7). Studiene på Smøla vindkraftverk har vist at flere fuglearter bruker vindkraftområdet mindre (8). Det er usikkert om det er støy, visuelle forstyrrelser eller menneskelig aktivitet som gjør dette, men det virker rimelig sikkert at påvirkningen skyldes vindkraftverkene.  Når arter får redusert hekkesuksess og overlevelse, eller reduserer bruken av et område som ellers ville vært egnet, er det et indirekte tap av leveområder eller fortrengning (dette er vist i figur over). Dette skyldes at arten ikke lenger bruker områdene slik det er naturlig.

Fortrengning som følge av støy og annen menneskelig aktivitet kan oppstå både i anleggs- og driftsfasen (9). Siden anleggsperioden skaper mer menneskelig aktivitet og støy enn driftsfasen, kan vi anta at virkningene også forsterkes, selv om perioden er kortere. Enkelte arter kan avslutte hekkeforsøk på grunn av menneskelige forstyrrelser. For særlig sårbare arter, som for eksempel hubro, kan selv slike midlertidige forstyrrelser påvirke bestanden.  

Kollisjon 

Antallet kollisjoner viser stor variasjon mellom arter, men også mellom vindkraftverk og mellom årstider. Områder med høy tetthet av fugl, som hekkeplasser, beiteområder, rasteplasser og trekkruter har høy risiko for kollisjoner. Videre kan det være høy risiko for kollisjoner dersom vindkraftverk plasseres mellom for eksempel hekkeplass og næringsområde. Spesielt når det er kort avstand mellom funksjonsområder kan fugler fly i høyder som gjør dem utsatt for kollisjoner. Fuglenes adferd er også en vesentlig risikofaktor. På Smøla vindkraftverk for eksempel, kolliderte det flere havørner enn måker, til tross for høyere tetthet av måker. Dette tyder på at ikke bare tetthet er avgjørende, men også flygeadferd og bruk av området.

Under trekk flyr fugler i høyder hvor energiforbruket er minst mulig. Undersøkelser før etablering av vindkraftverk i Norge viser at det er noe usikkerhet i hvor stor andel av trekkaktiviteten som foregår i høyder som kan skape konflikt med vindturbiner. For eksempel viste radarundersøkelser før etablering av Guleslettene vindkraftverk at det meste av aktiviteten våren 2019 foregikk under 300 meter, mens radarundersøkelser fra Bremangerlandet vår og høst 2018 var dominert av aktivitet fra 200-1000 meter over bakken. De fleste vindturbiner som bygges i Norge i dag er fra 150-220 meter høye.  Mange arter flyr også regelmessig ved lavere høyder når de finner mat eller stopper på hekkeområder eller overvintringsområder (10). En stor del av bestandene av mange fuglearter trekker på bred front langs hele vestkysten av Norge, og kan komme i kontakt med en rekke etablerte og planlagte vindkraftverk og kraftledninger. Når det skal vurderes ny landbasert vindkraft og hvordan det påvirker trekkende arter, vil det være viktig å skille mellom områdets funksjon i trekksammenheng, eksempelvis rundt rasteplasser eller jaktområder.

Det er gjort en rekke studier av omfanget av kollisjoner mellom fugl og vindkraftverk internasjonalt. I Norge er dette til nå bare gjort på Smøla, Hitra og Guleslettene, men det foregår undersøkelser etter bygging av vindkraftverk flere steder i landet nå (blant annet 7 vindkraftverk på Sør-Vestlandet og i Frøya vindkraftverk). På Smøla er det søkt etter kollisjonsdrepte fugler med hund, og fra 2006 til 2016 ble det funnet 464 kollisjonsdrepte fugler rundt de 68 turbinene. Over halvparten av disse var liryper (192) og havørn (71). På Guleslettene vindkraftverk, som består av 47 turbiner, ble det søkt med hunder etter kollisjonsdrepte fugler ukentlig gjennom trekksesongene (vår og høst) 2021. Til tross for at radarundersøkelser dokumenterte et betydelig omfang av trekkende fugl over Guleslettene, viser de foreløpige undersøkelsene et beskjedent antall kollisjonsdrepte fugl. Antall kollisjonsdrept fugl ble beregnet til 216, eller 4,6 fugler per turbin i den perioden søkene pågikk.

I Sverige har man ifølge Naturvårdsverkets synteserapport om fugl og flaggermus fra 2017 kun et fåtall vindkraftverk der det er beregnet antall kollisjoner på årsbasis. På Frösön i Jamtland og på Räpplinge på Öland har dødeligheten ligget 1-2 fugler per turbin per år, mens det fuglerike området Näsudden på Gotland har en dødelighet på 37 fugler per turbin per år. Ellers er det rapportert årlige gjennomsnittstall for antall døde fugler per vindturbin i flere land. Som nevnt, varierer omfanget av kollisjoner mellom vindkraftverk, slik at enkelte vindkraftverk vil ha betydelig lavere og andre høyere gjennomsnittstall. I Sør-Afrika er det estimert at 4,6 fugler dør per vindturbin per år og tilsvarende tall for Canada er 8,2. I Europa er det rapportert mellom 0 og 60 døde fugler per vindturbin per år (11). I noen studier relateres dødelighet i til kraftproduksjonen, altså installert effekt (døde fugler per MW) i stedet for døde per turbin. Med denne beregningsmåten viser en sammenstilling fra hele USA at dødeligheten for alle arter samlet varierer fra 3-6 fugl per MW installert effekt (12). Basert på internasjonale studier samlet, mener Naturvårdsvärket at gjennomsnittlig antall døde fugler per vindturbin studier ligger et sted mellom 5 og 10 fugl per turbin per år (11). Det foreligger foreløpig ikke noen beregninger av årlige tall for Norge. Det er stor variasjon mellom arter og steder for hva som skal til for at bestanden skal bli påvirket. Noen arter er fåtallige, slik at et relativt lavt antall kollisjoner kan påvirke bestanden. Dette kan for eksempel gjelde den kritisk truede arten snøugle. Andre arter, for eksempel mange spurvefugler, er så tallrike at det skal mye til for å påvirke bestanden.

Sumeffekter fra vindkraft på fugl

Konsekvensene for naturmangfold kan være større når man ser hvilken samlet belastning ulike påvirkningsfaktorer har på naturverdier, enn når man vurderer effekten fra bare et tiltak alene. Når vi ikke vet hvor mye vindkraftutbygging det blir i fremtiden, kan vi ikke vurdere den totale virkningen på nasjonalt nivå. Vi kan likevel gjøre vurderinger av risiko på et overordnet nivå, basert på generelle sårbarhetstrender hos relevante arter og kunnskap om viktige påvirkningsfaktorer for disse. Gjennom endring, reduksjon og fragmentering av fuglers leveområder samt en rekke andre faktorer som blant annet forstyrrelser, fremmede arter og klimaeffekter, tåler de norske fuglebestandene mindre belastning. Det er gjerne de truede artene man blir oppmerksom på først, men også hos arter som er naturlig tallrike er det observert alvorlig tilbakegang i bestandene de siste årene. Derfor kan vi lage en buffer for den samlede påvirkningen ved å ta vare på viktige økologiske funksjonsområder. Særlig aktuelle områder her er kystnær våtmark (blant annet som rasteplasser langs trekkruten), korridorer i landskapet (som benyttes under trekket), viktige hekkelokaliteter og prioriterte naturtyper.

Effekter på ulike artsgrupper 

Både stasjonære og trekkende arter kan bli påvirket av vindkraftutbygging, og vi må derfor vurdere et stort antall arter. Fugler er tilpasningsdyktige og hekker i alle typer habitat, men de har som andre artsgrupper spesifikke krav til leveområder. Enkelte arter er mer spesialiserte enn andre, og disse artene er mest utsatt for menneskelig påvirkning.

Trekkende arter 

Trekkende arter er arter som forflytter seg over store avstander mellom hekkeområde og overvintringsområde. Trekkende arter påvirkes dermed av miljøforholdene i hekkeområdene, områdene de bruker under trekket og i overvintringsområdene. For mange arter kan påvirkninger under trekk og i vinterområdene være vel så viktig for bestandsutviklingen som forholdene på hekkeplassene (13). Det er viktig at det finnes nok egnede rasteplasser underveis og at det ikke er for langt mellom dem, da selv små endringer i energiforbruk kan påvirke overlevelse og på sikt artenes bestandsutvikling (14). For vadefugler for eksempel er et nettverk av gode våtmarksområder, store nok til å få besøk av tusenvis av vadefugler og andefugler på trekk, svært viktig for rask tilgang til mat og hvile. For arter som kan påvirkes av vindkraftutbygging har vi tatt utgangspunkt i artsgruppene rovfugl, vadere, måkefugl og spurvefugl. Disse gruppene inneholder en rekke arter som trekker og er sårbare for denne typen arealinngrep.

Tidspunkt for trekket både vår og høst påvirkes av flere faktorer, som temperaturendringer, værforhold og mattilgang. Flere studier viser at tidspunktet for trekket til mange fuglearter nå er forskjøvet som følge av klimaendringer (15), noe som påvirker en rekke økologiske sammenhenger og interaksjoner mellom arter. Trekkende arter med høyt energiforbruk kan være spesielt sårbare for dårligere sammenfall mellom trekkruter, tidspunkt og mattilgang. Artene klarer ikke å tilpasse seg dagens raske endringer i livsbetingelser grunnet klimaendringer og effekter av dette (16). Flere studier har vist at særlig arter som trekker over lange avstander har hatt en negativ bestandsutvikling (17). Artenes sårbarhet for andre påvirkningsfaktorer  kan i slike tilfeller bli stor. Negative effekter fra vindkraftverk kan da bli en tilleggsfaktor som får betydning for overlevelse. Tap av habitat er en økende trussel for mange arter, fordi arealinngrep sjelden kan erstattes med nye habitater og fordi andre habitater ofte er under press også fra andre påvirkningsfaktorer. 

For trekkende arter vil flyvehøyde under trekket være viktig, men også værforhold og når på døgnet fuglene trekker. Flyvehøyde er ikke nødvendigvis like avgjørende for en art som kun trekker på dagtid i klarvær, da disse kan se vindkraftverket på avstand og dermed kan legge om kursen for å forhindre kollisjon.

Stasjonære arter 

Generelt er det høyere kollisjonsrisiko for arter under kortere trekk og forflytninger lokalt enn det er hos arter på regelmessige vår- og høsttrekk. Dette kan skyldes at fuglen generelt oppholder seg oftere innenfor rotorbladenes sveipeareal ved lokale forflytninger (18).  I tillegg til den direkte kollisjonsfaren kan vindkraftverk utgjøre en barriere for hvilende og hekkende arter på trekk dersom de blokkerer jakt- og hvileområder. Daglig trekkende arter som passerer vindkraftverk ofte, slik som gjess, vadere og traner, er særlig utsatt (5). Effekten på disse artene er foreløpig ikke godt kjent, men barriereeffekten kan medføre høyere energiforbruk eller skader som resultat av kollisjoner. Lokalt hekkende arter blir antakelig mer påvirket av forstyrrelser fra menneskelig aktivitet, lydstøy og visuell støy som kan fortrenge fuglen fra hekke-,  jakt- og næringsområder. For territorielle arter av større fugl vil området være større enn for mindre fugl, og vil bli aktivt forsvart gjennom hele året. For mange rovfugl vil unge individer når de er flyvedyktige bli presset ut av området. Eksempelvis har unge uerfarne hønsehauk vist en relativt høy dødelighet i møte med ulike tekniske installasjoner i sitt første leveår (19).

En studie fra Storbritannia av fuglearter som lever i jordbrukslandskap viste at de fleste av de studerte artene sannsynligvis var lite påvirket av vindkraftutbygging i driftsfasen (20). De mindre artene viste i dette studiet ingen tegn på å fly unna turbinene, mens større arter som er mindre manøvrerbare unngikk turbinene ved at de i mindre gradbrukte luftrommet nær turbinene. 

Forskningen på stedegne hekkende arter har så langt hatt hovedfokus på rovfugl (21–23). Selv om dødstallene rapportert for rovfugl ser ut til å være relativt lave sammenlignet med andre grupper (som eksempelvis spurvefugl) er de regnet for å være blant de mest sårbare artsgruppene i vindkraftsammenheng.

Hvilke avbøtende og kompenserende tiltak kan være aktuelle? 

For å minimere konsekvensene for fugl må det først gjøres en vurdering av hvordan utbyggingen kan unngå å berøre viktige funksjonsområder. Deretter kan mulige avbøtende tiltak vurderes for de ulike fasene (utbygging og drift) og til slutt muligheten for kompensasjon. Eksempelvis kan det være tider på året, landskapsstrukturer, eller manøvreringsevne som gjør en art særlig sårbar og hvor det vil være mulig å tilpasse prosjektet på en måte som reduserer konsekvensene til et akseptabelt nivå.

For migrerende arter er det utarbeidet egne internasjonale retningslinjer for hvordan utbygging av fornybar energi kan skje på en bærekraftig måte (24).  

Lokalisering 

Det viktigste hensynet er plasseringen av vindkraftverket. Risikoen er størst i områder med høy tetthet av fugl gjennom hele eller deler av året. Dette inkluderer blant annet områder med eller i nærheten av hekkeplasser, beiteområder, rasteplasser og trekkruter. Dette gjelder særlig der fuglefaunaen består av truede arter og arter som er særlig utsatt for kollisjoner. Strategisk planlegging og konsekvensutredninger skal bidra til å finne områder for vindkraft som påvirker fugl så lite som mulig. Ut over dette vil det være mye å hente på gjennomtenkt prosjektavgrensning, turbinplassering og veiføring, samt avbøtende tiltak i ettertid. 

Områder som utpeker seg som særlig viktige for fugl er derfor viktig å få stedfestet som et første steg for vurdering av egnethet for vindkraft. Ramsarområder, områder definert som viktige fugleområder («Important bird areas»), og verneområder med viktig funksjon som hekkeområde, forflytning- og spredningskorridorer vil være eksempler på aktuelle områder i en slik vurdering. For mer informasjon se boks Viktige områder for fugl i Norge, til høyre på denne siden. 

Vindkraftverkets utforming 

Et vindkraftverk kan i prinsippet utformes på mange måter. Turbiner kan plasseres på tydelige rekker, eller i grupper med større avstand enn det som uansett kreves mellom hver turbin av produksjonstekniske årsaker. I ett studie (25) ble det observert en redusert påvirkning når turbinene ble plassert lineært eller som små klynger. Så lenge turbinene i praksis bør plasseres langs høydedrag i terrenget for å produsere så mye energi som mulig er det vanskelig å utnytte dette. Det er så langt ikke påvist noen sterk sammenheng mellom atferdsendringer og turbintyper, høyde eller antall turbiner. Den nevnte studien indikerer enda sterkere gevinster av plassering langs eksisterende infrastruktur eller veier, enn fra forskjellen mellom ulike geometriske mønstre.

Av aktuelle avbøtende tiltak i utformingen av enkeltprosjekter er turbinplasseringen (micrositing) og valget av veilinjer de viktigste beslutningene. Veilinjer inkluderer opplegget for massebalansering under bygging av veier og oppstillingsplasser. Ettersom turbinplasseringen ofte vil være sterkt bundet av topografiske forhold vil fleksibiliteten for disse være begrenset, men i en del tilfeller kritisk viktig for fugl. For veilinjene og massebalanseringen er det oftest noe større handlingsrom.

Et annet avbøtende tiltak kan være å bygge kraftledningen som knytter vindkraftverket til nettet som jordkabel i stedet for luftledning, dette vil eliminere risikoen for elektroduksjon og kollisjon med liner (26). Dersom ledningen legges som kabel i bakken vil denne faren elimineres. I tillegg vil også risikoen for at fugl kolliderer med ledningen fjernes.

Reetablering – Repowering

Ved reetablering av vindkraftverk, etter at vindturbinene har nådd sin levetid, må det søkes om ny konsesjon. Dette gir en mulighet til å gjøre tiltak som kan opprettholde energiproduksjon og samtidig redusere virkninger for fugl. Kunnskapen kan da brukes til å unngå turbinposisjoner som har vist seg å være spesielt farlige. Teknologiutviklingen har i tillegg ført til en trend der mange små turbiner kan erstattes av færre store, men mer effektive turbiner. Det er flere eksempler på at færre, men større turbiner har en lavere kollisjonsrate for fugl per MW produsert energi (27).

Et vindkraftverk på Gotland med 58 turbiner ble redusert til 28 turbiner som produserte fire ganger mer energi. En studie av virkningene fant at 1,77 ganger flere fugler kolliderte per turbin per år, men antallet fugl som kolliderte totalt i vindkraftverket ble redusert med 19 prosent når en tok høyde for at det var færre turbiner. Siden energiproduksjonen hadde økt fire ganger sammenlignet med før, konstaterte man at det var en 80 prosent reduksjon i antall døde fugl per MW installert effekt etter reetableringen (28). På oppdrag fra Statkraft, gjennomførte NINA en vurdering av mulige virkninger av reetablering av Smøla vindkraftverk med færre, men større turbiner. Vurderingene var basert på kunnskap som var innhentet fra de omfattende etterundersøkelsene på Smøla. Modellert kollisjonsrisiko for havørn viste at et nytt layout med 30 stk. 5 MW turbiner utgjorde 32 prosent av risikoen sammenlignet med det eksisterende anlegget med 68 turbiner, uten å redusere samlet installert effekt (29).

Nedstengning eller driftsrestriksjoner av turbiner

Nedstengning, eller restriksjon i drift av enkelte eller alle turbiner kan være effektive tiltak for å redusere kollisjonsrisiko. Man skiller gjerne mellom det som kalles behovsstyrt nedstenging ("shut down on demand") og driftsrestriksjoner med nedstenging på faste tider, perioder eller under særskilte forhold.

• Behovsstyrt nedstenging tar utgangspunkt i faktisk risiko. Man kan for eksempel basere seg på sanntidsovervåkning med kamera eller radar som identifiserer fugl i risikoavstand. Turbinene er utstyrt med et system som stenger enkelte turbiner når risikoen overstiger et visst nivå.
• Driftsrestriksjoner er basert på risikomodeller der man for eksempel identifiserer tider på døgnet, værforhold, eller sesonger med mye fugleaktivitet og/eller forhøyet kollisjonsrisiko.

I et vindkraftverk i Wyoming i USA ble det installert et kamerasystem som kunne identifisere flyvende objekter, klassifisere dem og iverksette nedstenging av enkeltturbiner. Undersøkelser viste at antallet kongeørn som kolliderte med vindkraftverket ble redusert med inntil 82 prosent (30).

Når det gjelder periodevis nedstenging er det ingen studier vi er kjent med som har undersøkt faktisk effekt. Denne tilnærmingen baserer seg ikke på faktisk risiko (jf. behovsstyrt nedstengning). Derfor kan det føre til lengre perioder med nedstenging også når risikoen er lav, og dermed føre til større produksjonstap.  Som et eksempel viser analyser i vindkraftverket i Altamount Pass i USA at 35 prosent færre graveugler ville kollidere og dø hvis hele vindkraftverket stengte ned om vinteren (27). Dette tiltaket ville imidlertid føre til et stort produksjonstap (14 prosent). Periodevis nedstengning kan være effektivt for å redusere kollisjoner i tilfeller der en registrerer stort antall fugler over kort tid, for eksempel når en har sammenfall av gunstige værforhold vår og høst som medfører stor fugleaktivitet. Vi mener dette kan være et godt egnet tiltak som bør undersøkes nærmere, da foreløpige resultater fra fugleradarundersøkelser fra Bremangerlandet viser til høy trekkaktivitet når det blåser lite (31).

Tiltak som nedstenging av turbiner kan altså ha stor effekt, men det kan ikke fjerne all kollisjonsdødelighet alene. Slike tiltak prioriteres derfor etter lokalisering i avbøtingshierarkiet. I beslutningsfasen for et vindkraftverk kan det være vanskelig å beregne hvor stort et eventuelt problem med kollisjoner vil være. Systemer for nedstenging av turbiner kan derfor vurderes som tiltak dersom etterundersøkelser avdekker et problem med kollisjoner.

 Øke turbinenes synlighet

Visuell merking av turbiner har i noen sammenhenger vist seg å være effektivt tiltak for å redusere kollisjonsfaren for fugl. Under forskningsprosjektet INTACT ble det gjennomført eksperimenter for å måle effekten av kontrastmaling av tårn og turbinblader i vindkraftverket på Smøla. Bak eksperimentet lå det kunnskap om fuglers biologiske og fysiske forutsetninger, deriblant syn og flyferdigheter. Man mente at enkelte fugler ikke var i stand til å skille turbinene fra bakgrunnen eller registrere rotorbevegelsen før det var for sent. For å øke kontrasten mellom bakgrunn og turbinene ble nederste 10 meter av turbintåret og et turbinblad malt svart. Sammenlignet med umalte kontrollturbiner sank dødeligheten med 48 prosent (32). I eksperimentet med maling av et av tre turbinblad svart, viste analysene at den årlige kollisjonsraten ble redusert med 70 prosent (33) sammenlignet med umalte kontrollturbiner. Ifølge rapporten var effekten av malte turbinblad størst for rovfugl. Det må understrekes at datagrunnlaget for analysene var svært begrenset. Det er anbefalt at tilsvarende undersøkelser gjennomføres andre steder for å kunne vurdere om resultatene er gyldige under andre forhold. Selskapet RWE har planlagt å male sju turbinblad svarte i Eemshaven vindkraftverk i Nederland. Prosjektet avsluttes i 2024. 

Andre studier har også dokumentert betydelig forskjell i antall kollisjoner, avhengig av turbinfarge. I Tyskland var samtlige kollisjonsdrepte fugl funnet på anlegg med hvite eller grå turbintårn, og ingen kollisjonsfunn ble gjort ved tårn som var farget i grønn-nyanser nederst og som gradvis gikk over til hvitt eller grått (34). Antagelig skyldes dette en økt synlighet for lavtflygende arter gjennom å gi en kontrast mot himmelen.

Det er viktig å være oppmerksom på at å økte synligheten til turbiner vil berøre andre hensyn konsesjonsmyndigheten skal ivareta. Blant annet vil kontrastmaling øke det visuelle inntrykket av vindturbinene for naboer og andre brukere av anleggene. Malingsslitasje over tid kan redusere virkningen. Videre er det spesifikke fargekrav for vindturbiner forskrift om rapportering, registrering og merking av luftfartshinder.

Økologisk kompensasjon 

Fysisk kompensasjon for tap av naturverdier, også kalt økologisk kompensasjon, har blitt et mer aktuelt tema de siste årene, også i Norge. I de omfattende teoretiske betraktningene rundt fordeler og ulemper ved kompensasjon legges det stor vekt på at dette kan sikre miljøverdiene bare hvis det brukes unntaksvis og som en siste utvei. Begreper som "no net loss" og "net gain" er gjengangere i kompensasjonsdiskusjonene, og rimeligvis relevante også for vindkraft.

Det er gjort noen forsøk på habitatkompenserende tiltak som har vist positive resultater, gjennom å skape nye mulige næringssøksområder (35). Eksempler på dette er restaurering av våtmark og etablering av bio-dammer for vadere og spurvefugl (36). Der vindkraftverk etableres i områder hvor det er kjente fuglelokaliteter eller trekkruter, kan også kompensasjon for deler av tapte ressurser i området som blir berørt være en mulighet i noen situasjoner. En må likevel erkjenne at det bare unntaksvis er mulig å etablere eller gjenopprette tilsvarende områder som de som blir tapt.

Forholdstallet mellom tapt areal og kompensasjonsareal er sentralt og internasjonal erfaring tilsier at kompensasjonsarealet bør være større enn tapt areal, ofte vesentlig større, for å oppnå reell erstatning. Samtidig er tilgang på arealer for kompensasjon en betydelig utfordring for alle typer utbyggingstiltak.

Kompenserende tiltak kan også innebære fjerning/reduksjon av andre dødelighetsfaktorer fuglebestandene er utsatt for. Eksempler på dette kan være kabling av kraftledninger, fjerning av jordledning på kraftledninger (37). Siden kompenserende tiltak ikke begrenses til arealet for selve vindkraftverket, kan man tenke seg at slike tiltak kan settes inn i omkringliggende områder for å kompensere for tilleggsdødeligheten vindkraftverket forårsaker. 

Avbøtende tiltak i anleggsfasen 

Det er velkjent at anleggsarbeid kan utgjøre et betydelig forstyrrelsesregime for fugl i ulike faser av livssyklusen. I verste fall kan arter oppgi hekkeforsøk/forlate unger dersom graden av forstyrrelser er stor nok. Det er flere fuglearter som er særlig sårbare for menneskelige forstyrrelser i hekkesesongen. Fellestrekk for arter som er særlig sensitive er at de har lang generasjonstid og produserer få avkom. Når slike arter oppgir hekkingen kan det få negative bestandskonsekvenser, selv om anleggsarbeid bare er midlertidige forstyrrelser. For å redusere virkningene av anleggsarbeid, kan ulike tiltak vurderes. De mest brukte tiltakene som er iverksatt i norske vindkraftverk er tidsavgrensede anleggsrestriksjoner (hekkeperiode) innenfor visse avstander (hensynssoner) fra hekkelokaliteter. Hensynssoner og hekkeperioder er basert på kunnskap om arter (38), men det foreligger dessverre ingen kjente effektstudier av slike tiltak. 

Også andre fuglearter kan påvirkes negativt av anleggsarbeid. For arter med solide bestander forventes det imidlertid ikke bestandskonsekvenser, men tiltak som rettes mot sårbare arter vil også kunne være positive for mer vanlige arter på grunn av sammenfall i hekkesesong.

Hva trenger vi mer kunnskap om? 

Fugler er en artsgruppe med mange forskjellige tilpasninger og strategier. Totalhensyn som ivaretar arter på individnivå i forvaltningen blir derfor ikke relevant, verken innenfor energi, landbruk, skogbruk, samferdsel, eller andre sektorer. Påvirkning må alltid vurderes opp mot den nytte ethvert tiltak vil ha, men kunnskapen må alltid ligge til grunn. Det er generelt lite spesifikk kunnskap om virkninger av vindkraft på fugl i Norge. Det meste av kunnskapsoppsummeringen er basert på erfaringer fra andre land. Derfor vurderes det at det er et generelt kunnskapsbehov knyttet til fugl og vindkraft. 

Det er svært lite grunnleggende kunnskap om de store trekk-korridorene over Norge og konflikter knyttet til vindkraft for disse. Særlig er dette relevant for vurdering av bestandseffekter fra barrierevirkninger og vurdering av sumvirkninger på fugl. Da dette er viktig for mange arter som allerede er utsatt for høyt press, er det et stort behov for mer forskning på dette området, gjerne på tvers av ulike forskningsinstitusjoner, frivillige og næring. Teknologiske sporingssystemer vil gi et langt bedre faggrunnlag for forvaltningen.

Det er spesielt viktig å få mer kunnskap om:

• Forskning på hvordan store fugletrekk påvirkes av vindkraftverk og det totale nettverket av vindkraftverk i trekkorridoren, både her til lands og på tvers av landegrenser.
• Større studier som gir kunnskap om trekkruter, flygeretning og høyde på arts-/artsgruppe nivå. 
• Uttesting av ny kartleggingsmetodikk, som vil kunne redusere usikkerheten for arter som er krevende å oppdage i felt.
• Økt kunnskap om fortrengning fra habitater og den geografiske rekkevidden av fortrengningseffekter, både fra anleggsarbeid og vindkraftverk i drift.
• Utvikle metodikk for å kartlegge omfanget av døde fugler og flaggermus i vindkraftverk i Norge. Dette må kunne gjøres på artsnivå og kunne knytte dødelighet til ulike faktorer som turbinhøyde, landskapstype, sesong osv.
• Økt kunnskap om effekten av avbøtende tiltak i anleggsfase og driftsfase i flere forskjellige anlegg og landskapstyper.