Fra 1947 hadde Vann- og kloakkontoret i NVE ansvaret for forurensningssakene. Senere skiftet det navn til Vann- og avløpskontoret. Virksomheten var lenge ikke særlig omfattende, og langt ut i 1950-årene var det to personer som tok seg av de få sakene som kom inn. I 1971 hadde imidlertid kontoret hele 21 medarbeidere.

I 1971 trådte Lov om vern mot vannforurensning av 26. juni 1970 i kraft. Industridepartementet var ansvarlig myndighet og delegerte oppgavene til NVE. En rekke nye saksområder kom til i den nye loven, og antall saker økte fra 164 saker i 1970 til 441 året etter. Stortinget vedtok også departementets opprettelse av fem distriktskontorer underlagt NVEs vann- og avløpskontor med lokalisering i Hamar, Tønsberg, Stavanger og Tromsø.

Da Miljøverndepartementet ble opprettet i 1972, ble det daværende Vann- og avløps- kontoret i NVE overført til det nye departementet under navnet Statens vann- og avløpskontor. Sammen med Røykskaderådet dannet dette kontoret grunnlaget for det nye direktoratet, Statens forurensningstilsyn (SFT) som ble opprettet under Miljøverndepartementet i 1974. I 1974 ble også de nevnte distriktskontorer nedlagt.

EXIT VATN- OG AVLØPSKONTORET

I medhold av Kg1. res. av 5. mai 1972 ble Vassdragsvesenets Vatnog avløpskontor den 8. mai s. å. overført til Miljøverndepartementet, som ble opprettet som nytt departement samme dag.

Jeg antar at det foreligger et visst behov blant Fossekallens lesere å bli nærmere orientert om hvordan det hele kom til og hvorledes saken siden har utviklet seg. Dette er bakgrunnen for etterfølgende redegjørelse.

I regjeringskonferanse 7. oktober 1971 ga Regjeringen sin tilslutning til et fremlagt forslag ved det såkalte Himleutvalget til endring i departementsstrukturen, som bl. a. innebar at det skulle opprettes et departement for natur- og miljøvern. Forut for Himleutvalgets forslag forelå det to innstillinger vedrørende forvaltningsspørsmål og som dannet grunnlag for forslaget. Det var Innstilling fra det såkalte Modalsliutvalg, om Den sentrale forvaltningsorganisasjon, avgitt 15. mai 1970 og Innstilling Nr. 2 fra Ressursutvalget, Annen del: Forvaltning og lovgivning vedrørende naturressursene, avgitt 10. mars 1971.

Den 20. oktober 1971 fastsatte Statsministerens kontor retningslinjer for det videre arbeid med departementsopprettelsen. Det heter her at departementet for natur- og miljøvern i hovedtrekk forutsettes bygget opp med 4 avdelinger: avdelingen for distriktsplanlegging, avdeling for forurensingssaker, avdeling for naturvern og friluftsliv og avdeling for VVV administrasjon. I samsvar med nevnte retningslinjer skulle bl. a. følgende institusjoner overføres til det nye departementet: Vann- og avløpskontoret (VVV) ved NVE og Røykskaderådet med sekretariatet.

Til å forestå den praktiske tilrettelegging av opprettelsen av det nye departementet ble det opprettet en styringsgruppe med underdirektør Gunnar Germeten, Kommunaldepartementet som formann. Gruppen bestod av 7 medlemmer og ble sammensatt av tjenestemenn fra Kommunal- og Industridepartementet samt av 2 representanter fra tjenestemannsorganisasjonene. Overingeniør Arthur Fleisje, NVE var med som representant for Embetsmennenes Landsforbund.

Gruppen avleverte sin innstilling til Statsministerens kontor 15. desember 1971. Innstillingen inneholder et detaljert forslag om det nye departementets arbeidsområde og oppbygging i 4 avdelinger, samt forslag om hvilke eksisterende departementsavdelinger/ kontorer og ytre etater som skulle overføres til det nye departementet. Av innstillingen fremgår at «Arbeidet med forurensingssaker med hovedmål å verne naturmiljøet mot forurensinger» legges til den foreslåtte avdeling for forurensingssaker. Gruppen foreslår således at Vann- og avløpskontoret i NVE og Røykskaderådet under Industridepartementet «overføres i sin helhet og gis samme status i forhold til det nye departementet som de har i forhold til sitt nåværende departement, disse etater skal beholde den bymyndighet de har i dag. Herav følger at VVV skilles ut fra NVE og administreres som egen underliggende etat under det nye departement, nærmere bestemt avdelingen for forurensingssaker. Videre var det antatt at en felles fremtidig administrasjonsordning for VVV og Røykskaderådet blir gjenstand for en nærmere utredning. Det foreslås at det inntil videre engasjeres en direktør som leder for VVV. Som navn på det nye departementet foreslår gruppens flertall Miljøverndepartementet.

For å ta hensyn til eventuelle ønsker/krav fra de ansatte tjenestemenn som kom til å flytte over i det nye departementet ble det i november 1971 opprettet et midlertidig samarbeidsutvalg. Undertegnede ble oppnevnt som NVEs representant i utvalget. Utvalget fikk seg forelagt Styringsgruppens innstilling av 15. desember 1971 til uttalelse som ble avgitt i brev av 30. desember 1971 til Statsministerens kontor.

Jeg var som fagsjef for Vassdragsavdelingen og direkte leder av VVV, høsten 1971, innkalt til møte i Styringsgruppen, og reiste her som senere i Samarbeidsutvalget til dels sterke innvendinger mot at VVV ble utskilt før kontoret ble sikret en tilfredsstillende administrasjon da det ellers ville bli sterkt hemmet i sin virksomhet. Som et rent saksbehandlerkontor i NVE var VVV underlagt NVEs Hovedstyre og samlede administrasjon og avhengig av Vassdragsdirektoratets sekretariat med dets funksjoner, kontorsjef, arkiv, skrivetjeneste m. v. Jeg hevdet også at det var nødvendig å få nærmere klarlagt forholdet med fordelingen av arbeidsoppgavene mellom avdelingen for forurensningssaker i departementet og VVV. I innstillingen var foreslått at nevnte avdeling tilføres en eksisterende planleggingsseksjon for bl. a. vann og avløp fra Distriksplanavdelingen i Kommunaldepartementet og som jeg fant skulle tillegges arbeidsoppgaver som etter sin art burde henhøre under den ytre fagetat VVV. Forslaget innebar etter min mening bl. a. en fare i at det skapes en uklarhet i den teknisk-faglige behandling av vann- og avløpssaker. Jeg henstilte derfor at opprettelsen av forurensingsavdelingen og utskillelsen av VVV ble utsatt til disse forhold var nærmere utredet. Generaldirektør Hveding understreket i brev av 29. desember 1971 til Industridepartementet dette ytterligere. Røykskaderådet var av samme oppfatning når det gjaldt den foreslåtte planleggingsseksjon i forurensingsavdelingen.

I St.prp. 85 (1971-72) av 4. februar 1972 fremla Regjeringen ved Statsministeren forslag om endring av bevilgninger og tilleggsbevilgning for 1972 i forbindelse med omlegging av departementsorganisasjonen. Forslaget om opprettelse av et Miljøverndepartement med underliggende etater/ instanser fulgte stort sett Styringsgruppens innstilling, dog med en sterk reduksjon av antall foreslåtte stillinger i departementet. Proposisjonen inneholdt intet om nødvendige administrative organer for VVV. Stortinget behandlet proposisjonen den 3. mai 1972 og gav sin tilslutning til de foreslåtte bevilgninger.

I februar 1972 ble det nedsatt en «Gruppe for forberedelse av opprettelsen av Miljøverndepartementet», med underdirektør Gunnar Germeten som formann, og forøvrig bestående av tjenestemenn fra Kommunal- og Industridepartementet. Gruppen fikk i oppdrag å utrede departementets kontorbehov og skaffe tilveie de nødvendige kontorlokaler. I tillegg skulle den utrede en rekke spørsmål i forbindelse med budsjett, o. 1. Gruppen anså det som hensiktsmessig at de to ytre etater VVV og Røykskaderådet fikk plass i samme kontorbygning som departementet. Dette lyktes imidlertid ikke da det kontorareal Miljøverndepartementet tilslutt fikk i Myntgaten 2 ikke var tilstrekkelig stort til en slik løsning. VVV og Røykskaderådet måtte altså bli der de var inntil videre.

I og med Stortingets vedtak av 3. mai 1972 var det klart for den nye departementsordningen og i Kg1. res. av 5. mai 1972 ble det bestemt opprettelsen av et Miljøverndepartement med virkning fra 8. mai 1972. I samme Kg1. res. ble det truffet bestemmelse om opprettelse av et Forbruker- og administrasjonsdepartement og derav følgende nedleggelse av Departementet for familie- og forbrukersaker og Lønns- og prisdepartementet. Statsråd Olav Gjærevoll overtok styret av Miljøverndepartementet.

I henhold til nevnte Kg1. res. er Miljøverndepartementet organisert med 4 avdelinger: Planavdelingen, Avdelingen for naturvern og friluftsliv, Avdelingen for forurensingssaker og Administrasjonsavdelingen. Følgende administrative enheter overføres pr. 8. mai 1972 til Miljøverndepartementet fra andre departementer: Distriktsplanavdelingen med Administrasjonen for friluftsliv og naturvern fra Kommunaldepartementet, Røykskaderådet og Vann og avløpskontoret i NVE fra Industridepartementet. Pr. 1. januar 1973 skulle ytterligere overføres Direktoratet for jakt, viltstell og ferskvannsfiske fra Landbruksdepartementet samt Norges Sjøkartverk og Norges Geografiske Oppmåling fra Samferdselsdepartementet.

Samtidig med overføringen av VVV ble Prosjektkomiten for et forskningsprogram for rensing av avløpsvann, opprettet i h. t. Kg1. res. av 18. august 1970, under Industridepartementet overført til Miljøverndepartementet.

Som antatt oppstod det en rekke akutte vanskeligheter for VVV ved utskillelsen fra NVE. Departementet var i starten lite arbeidsdyktig da leder av forurensingsavdelingen og nødvendig personell for øvrig først kunne ansettes og tiltre etter en viss tid. VVV var «over natten» uten administrativt overorgan og kontorpersonell. Kontorleder, overingeniør Bjørn Bergmann-Paulsen, med sine nærmeste medarbeidere ble stilt overfor en rekke problemer og administrative oppgaver. Kontoret fikk nytt navn, Statens Vann- og avløpskontor (SVA), og nytt skrivepapir og stempler måtte anskaffes. Ansettelsessaker som var klare for behandling i NVE's hovedstyre måtte utsettes. Det ble konstituert et innstillingsråd blant de ansatte og tilsettingen med sterk forsinkelse foretatt av departementet. NVE måtte tre støttende til og fortsette en rekke administrative gjøremål som personalforvaltning, lønningsarbeide, anvisning og betaling av regninger, arkivtjeneste, post- og budtjeneste m. m. Disse tjenester utfører NVE fortsatt i dag og vil måtte beregne seg en godtgjørelse for dette.

Fullmaktene til NVE vedrørende forvaltning av vassdragslovens §§ 17, 18 og 37 og av loven om vern mot vannforurensing og som i vesentlig grad var delegert til fagsjefen for Vassdragsavdelingen, var ved den Kgl. res. av 5. mai 1972 overført til Miljøverndepartementet. Først i brev av 30. mai 1972 fra Miljøverndepartementet ble disse fullmakter overført til Statens Vann- og avløpskontor, slik at den tidligere saksbehandling stort sett kunne fortsette som før. Problemet med administrativ ledelse av kontoret ble søkt avhjulpet ved at direktør Tor Holmøy i Røykskaderådet 10. juli 1972 ble tilsatt midlertidig å lede SVA samtidig som han fortsatt er leder av Røykskaderådets sekretariat. Så vidt vites skal den fremtidige felles administrasjon av SVA og Røykskaderådet utredes, og det antas at Vann- og Luftetat, mulig i direktoratsform, skal kunne etableres utpå våren 1973. Det arbeides med å skaffe SVA kontorlokaler, da det lenge har vært klart at det ikke finnes plass for kontoret, som er i sterk ekspansjon, i NVEs bygning.

Statens Vann- og avløpskontor har i dag 35 faglige stillinger, hvorav 10 stillinger ved distriktskontorene (tilsyn). I tillegg kommer 5 kontorfullmektig/assistentstillinger centralt og 5 halvdagsstillinger ved distriktskontorene. Kontoret er i dag delt i 4 avdelinger, hver ledet av en overingeniør I: 2 stk. saksbehandling (konsesjons) avdelinger (landet er delt i to områder pga. saksmengden) v/Bjørn Bergmann-Paulsen og Arthur Fleisje, utrednings- og industriavdelingen v/Rolf T. Arnesen og tilsynsavdelingen v/Per Hallberg. Det skal opprettes 5 distriktskontorer for tilsyn med vannforurensing, plassert henholdsvis i Hamar, Tønsberg, Stavanger, Steinkjer og Tromsø. Av disse er kontorene i Hamar og Tønsberg etablert. De øvrige kontorer vil bli opprettet etter hvert som det tilsatte personale tiltrer. Det regnes med behov for ytterligere stillinger i 1973 for så vel teknisk som administrativt personell, men dette vil det vel neppe bli tatt standpunkt til før den fremtidige sammenslåing av SVA og Røykskaderådet er utredet og en eventuell endring i forvaltningen av saksområdet sentralt og på lokalt plan er nærmere vurdert.

Ved at Vatn- og avløpskontoret har forlatt NVE er et kapittel i kontorets historie avsluttet. Det startet som et lite kontor da Vassdragsloven av 1940 kom med sine vannforurensingsbestemmelser. Kontoret har i disse ca. 30 år virket i tråd med utviklingen og den vide interesse vannforurensingsproblemene etter hvert har fått blant myndighetene og publikum. Engang skal vel dette kontors historie skrives, men la meg her bare få nevne de personer som oppgjennom årene har vært leder av NVEs Vann- og avløpskontor (tidligere Vann- og Kloakkontoret):

1947-1955 overing. Ole B Solem

1955-1961 overing. Olaf Strand

1961-1962 overing. Age Hjelm-Hansen

1962-1963 overing. Ivar Aasgaard

1963-1967 overing. Olav S. Nedenes

1967-1972 overing. Bjørn Bergmann-Paulsen

Jeg ønsker Statens Vann- og avløpskontor lykke til når det nå skal fortsette NVEs arbeid med vannforurensingsproblemene og takker alle tidligere medarbeidere for godt samarbeide.

Åge Hjelm-Hansen - hentet fra Fossekallen 05/1972, meddelelsesblad for NVE

NVEs historie

Fra Canal-Direction til et moderne direktorat - en presentasjon av NVEs historiske utvikling.

{{::e.title}}