Innset – Kanstadbotn

Barduelva i Midt-Troms har sitt utspring i Altevatn, en av de største innsjøene i Nord-Norge. Langs den om lag syv mil lange strekningen fra Altevatn til samløpet med Målselva ligger det tre kraftverk – Innset, Straumsmo og Bardufoss – som utnytter fallene nedover elva. Ved det nederste fallet, Bardufossen, ble det bygget et mindre kraftverk allerede i 1922, og dette var i over 30 år den viktigste kraftkilden i midtfylket. I 1953 satte Bardufoss kraftlag i drift et nytt kraftverk som utnyttet mer av dette fallet. Et par år senere startet NVE–Statskraftverkene en storstilt kraftutbygging i den øvre delen av vassdraget.

Fra naturens hånd lå Barduvassdraget vel til rette for en rimelig kraftutbygging, ikke minst på grunn av de gode reguleringsmulighetene i Altevatn. Ved Innset kraftverk, som utnytter de øverste fallene, ble det første aggregatet satt i drift i februar 1960, og det andre i mars 1961. Et stykke lenger nedover elva ble Straumsmo kraftverk satt i drift i 1966. Samtidig med Innset- utbyggingen ble det strukket overføringsledninger mot Balsfjord, Kanstadbotn og Narvik. Vi tar her spesielt for oss ledningen til Kanstadbotn, men omtaler også de øvrige anleggene knyttet til utbyggingen og samkjøringsnettet i området.

Ønsket om statlig kraftutbygging i nordre deler av Nord-Norge ble tatt opp kort tid etter at andre verdenskrig var over. Fortsatt var over halvparten av befolkningen i Nordland og Troms uten elektrisitet. Fra distriktets side mente man at staten burde bygge ut en stor, sentral kraftkilde som kunne gi nok strøm til både Sør- og Midt-Troms og nordre Nordland. Innsetfallene i Troms eller Skjomen i Nordland ble pekt ut som aktuelle kraftkilder. NVE stilte seg imidlertid avvisende til en så kostbar og storslått plan, og mente at man i stedet burde bygge ut mindre kraftkilder. Kraftmangelen måtte dermed løses med regionale utbygginger, blant annet av Niingen kraftverk, som fra 1954 leverte strøm til Ofoten, Lofoten, Vesterålen og Sør-Troms. ^{Om Niingen kraftverk: Se beskrivelsen av ledningen Bogen–Sortlandsund}

Samtidig med at de regionale anleggene ble bygget ferdig, kom vendepunktet i NVEs holdning til statlig kraftutbygging i området. Det skjedde etter et møte i Svolvær 2. juli 1953 der NVEs direktør Fredrik Vogt hadde presentert sitt syn for en forsamling med fylkesmennene i Nordland og Troms, overingeniørene fra de to fylkenes elektrisitetskontorer, 20 ordførere og 30 utsendinger fra de lokale kraftlagene. Vogt mente at utbygging av de store kraftkildene måtte vente til det var behov for mer strøm. Han fikk imidlertid stor motstand fra distriktets menn. De fikk laget en utredning som viste at et kraftanlegg i Øvre Bardu ville gi den doble kraftmengden av alle småanleggene til sammen, og til samme pris. Det førte til at Vogt endret holdning, og i april 1954 gikk NVE inn for utbygging av Innset kraftverk.

Våren 1955 ga Stortinget grønt lys for statlig utbygging, og allerede i august samme år ble arbeidet satt i gang. Det ble starten på en tolv år lang sammenhengende anleggsperiode, med bygging av to kraftverk i Øvre Bardu og nye overføringsledninger som var første ledd i NVEs stamledningsnett i nordre deler av Nord-Norge.

Innsetutbyggingen la grunnlaget for etableringen av Samkjøringen Nord- Norge, som ble stiftet på et møte i Harstad den 19. mai 1960. Samkjøringen omfattet alle kraftanleggene i nordre Nordland og Troms sør for Lyngen, og dekket et område med om lag 210 000 innbyggere, den gang nesten halvparten av hele Nord-Norges befolkning. I november 1960 kom det også i gang samkjøring med det svenske nettet via en forbindelse mellom Narvik og Tornehamn. Senere bygget NVE nye ledninger til Sør-Troms, Vesterålen og Bardufoss for å møte det økende kraftbehovet i området, og 1973 begynte Skjomen kraftverk ved Narvik også å levere kraft ut på samkjøringsnettet. Utover på 1980-tallet ble forsyningen i området ytterligere styrket da den første 420 kV-ledningen i Nord-Norge – forbindelsen fra 1979 mellom Ritzem i Sverige og Ofoten – ble forlenget bit for bit nordover mot Balsfjord og sørover mot Salten.

Stamledningene som NVE bygget ut fra Innset inngår i dag i sentralnettet. En strekning på 12 km fra Innset til Straumsmo ble for noen år siden overtatt av Statkraft Energi AS, som også eier de to kraftverkene. Ledningen fra Straumsmo til Kanstadbotn eies av Statnett SF.

Til overføringsledningene fra Innset ble det valgt et spenningsnivå på 132 kV. Fra friluftsanlegget utenfor kraftstasjonen i fjell ved Innset ble det bygget én ledning til en koblingsstasjon ved Straumsmo. Derfra ble det bygget én ledning nordover mot Mestervik via Bardufoss og én ledning sørvestover til Kanstadbotn. På ledningen mot Kanstadbotn ble det satt opp en koblingsstasjon i Kvanndal, for avgreining sørover mot Narvik. Ved endepunktet i Kanstadbotn var det i 1954 bygget en transformatorstasjon i forbindelse med en 66 kV-ledning fra Niingen kraftverk. Denne ble nå utvidet av NVE for å kunne transformere ned fra 132 til 66 kV for viderefordeling til det regionale nettet.

I 1966 ble Straumsmo kraftverk satt i drift, også her med kraftstasjonen sprengt ut i fjell. Koblingsstasjonen ved Straumsmo ble i den forbindelse flyttet til Straumslia, ti mastepunkter nærmere Innset, men navnet Straumsmo ble beholdt. Samtidig ble det strukket en ny 132 kV-ledning parallelt med den første mot Kvanndal. I 1974 kom så ledning nummer to fra Straumsmo til Bardufoss. Siden 1974 har det således gått fire 132 kV-ledninger ut fra Straumsmo, to mot Kvanndal og to mot Bardufoss. Koblingsanleggene ved både Straumsmo og Kvanndal ble utvidet etter hvert som ledningsnettet ble bygget ut, og på begynnelsen av 1980-tallet ble Kvanndal i tillegg transformatorstasjon. Det skjedde i forbindelse med at 420 kVledningen nordover fra Ofoten ble lagt via Kvanndal.

Ledningen fra Innset til Kanstadbotn ble bygget med fagverksmaster av stål, og med en gjennomsnittlig spennvidde på ca 350 meter. Mastene ble konstruert for tre strømførende liner og to jordliner. Som strømførende line ble det benyttet stålaluminium av typen FeAl 120 og FeAl 150.

Over Tjeldsundet ble det lagt en 1,8 km lang sjøkabel som bestod av fire 95 mm2 énlederkabler av kobber, der tre var i bruk og den fjerde i reserve. På hver side av sundet ble det satt opp muffehus i overgangen mellom luftledning og kabel. De ble bygget av entreprenørfirmaet Eeg-Henriksen. I 1985 ble det lagt to nye 120 mm2 énlederkabler av kobber ved siden av de første, og siden den gang har alle de seks kablene vært i bruk.

Bortsett fra master som er blitt ødelagt på grunn av ras på spesielt utsatte steder, er de opprinnelige mastene fra 1960 i behold på hele strekningen fra Innset til Kanstadbotn, men noen er flyttet på. Over fjellet på Hinnøya måtte enkelte master flyttes på grunn av problemer med store snømengder. Før Evenes lufthavn åpnet i 1973, ble ledningen som krysset den fremtidige flyplassen også lagt om. Rundt 35 master ble tatt ned og satt opp igjen langs en ny trasé litt lenger nord. For øvrig er betongfundamentene skiftet ut på omtrent halve strekningen, alle isolatorene er av nyere dato, mens de opprinnelige linene er i bruk på hele strekningen.

Innset-ledningen fra Øvre Bardu i Midt-Troms til Kanstadbotn i Lødingen er nesten 14 mil lang. Traseen går i hovedtrekk i sør-sørvestlig retning, for det meste gjennom utmarksområder og med kryssing av flere fjellpartier og to sund. Ledningen har sitt utgangspunkt omkring 320 meter over havet ved Innset kraftverk, like vest for Altevatn, og herfra følger den elvedalen ned mot koblingsanlegget ved Straumsmo. Derfra går de to ledningene mot Kvanndal det første stykket parallelt med de to ledningene nordover mot Bardufoss. Ledningene mot Kvanndal dreier snart vestover og følger Melhusskardet over Melhusfjellet, der traseens høyeste punkt er på rundt 760 meter over havet.

Nede i Salangsdalen følges dalføret sørvestover til Kvanndal, like nord for Bjerkvik, innerst i Ofotfjorden. Fra Kvanndal går ledningen mot Kanstadbotn i vestlig retning på nordsiden av Ofotfjorden. Frem til Bogen i Ofoten har den følge av en 132 kV-ledning fra 1970 mellom Kvanndal og Kilbotn sør for Harstad. Deretter passerer ledningen nord for Evenes lufthavn, krysser Ramsundet i et kort luftspenn, og fortsetter over Tjeldøya før Tjeldsundet krysses i kabel over til Hinnøya. På Hinnøya stiger ledningen til fjells i omtrent 500 meters høyde gjennom Fiskefjordskardet. Der møter den 66 kV-ledningen som kommer fra Niingen kraftverk, og de to ledningene følges ad nedover Kobbedalsaksla og frem til Kanstadbotn.

Hinnøya var for øvrig en av de mer krevende strekningene ved byggingen av Innset-ledningen. Omtrent en kilometer vest for muffehuset ved Tjeldsundet snodde ledningen seg med flere vinkler opp gjennom en trang og kupert dal som var ufremkommelig med kjøretøy. På 2,3 kilometer steg ledningen 440 meter, og transporten til de ni mastepunktene i dalen ble utført med Vossa-vinsj, som fraktet materialene etappevis oppover. For å skåne linen, måtte linemontasjen i tillegg foregå om vinteren. Det var mye snø over fjellet, og det fortelles at de kunne spasere fra snøkanten rett inn på den nederste brua på masten, omtrent fem meter over fundamentene. På Tjeldøya var det til dels samme forhold som på Hinnøya, slik at de tyngste løftene også der måtte tas på vinteren.

Til materialtransport i mindre krevende terreng ble det brukt mange forskjellige kjøretøy: International beltetraktor, Unimog terrengbil, det canadiske beltekjøretøyet Muskeg, og i noen grad Volvo halvbeltetraktor. Kjøretøyene utfylte hverandre og gjorde det mulig med kontinuitet i transportene under vekslende terreng- og føreforhold. Men ofte var det vanskelig å komme helt frem til mastepunktene med kjøretøyene, og mye materiale måtte bæres den siste strekningen. Spesielt var det tungt å bære fundamentblokkene, som kunne veie 60–70 kg.

Arbeidskarene kom fra distriktene omkring, supplert med en del ledningsbyggere som hadde kjennskap til større anlegg fra før. Arbeidsstyrken varierte fra over 100 mann om sommeren og ned til 40–50 mann om vinteren. Det kan fortelles mange historier fra anleggstiden og ledningsbyggingen, og vi tar her med litt om ”brakkelivet”. Innkvartering ved denne typen arbeid kunne være en utfordring, både fordi arbeidsplassene flyttet på seg, og fordi traseene ofte gikk utenom allfarvei. Ved Innset-ledningen disponerte NVE tolv transportable, firemanns skogstuer. I tillegg hadde de en 32-mannsbrakke i Bjerkvik, av samme typen som Moelvenbrakkene på Innset kraftanlegg. Det ble også skaffet noe privat innkvartering, og på enkelte strekninger måtte man ty til telt. På fjellet over Hinnøya bodde to arbeidslag en tid i en liten hytte som hørte til Niingen kraftverk. Den såkalte Niingen-hytta var ganske primitiv, og så kald at de måtte dekke vinduene med ullfilt for å få opp temperaturen. Karene sov, spiste og tørket klær i samme rommet, men atmosfæren blant de åtte som bodde der var ellers god.

Innset-utbyggingen representerer et vendepunkt i NVEs syn på statlig kraftutbygging, noe som innebar at staten tok ansvar for å bygge ut elektrisk kraft til alminnelig forbruk i tillegg til kraft til industrielle hjørnesteinsbedrifter. Selv om det var staten som sto for utbyggingen, var det ikke uten et ganske stort påtrykk fra distriktet i forkant. Innset-anleggene ble viet stor oppmerksomhet i samtiden. Det var knyttet store forventninger til kraftverkene som skulle gi Troms og Nordre Nordland tilstrekkelig kraft, slik at rasjonaliseringstiltakene kunne opphøre.

Innset kraftverk og tilknyttede overføringsledninger var av avgjørende betydning for elektrisitetsforsyningen i Nordland og Troms da anleggene ble satt i drift i 1960. De nye 132 kV-ledningene fra Innset mot Balsfjord, Kanstadbotn og Narvik knyttet nordre Nordland og Troms sør for Lyngen til ett samkjøringsområde. Kraftproduksjonen i dette området ble med ett fordoblet, og innbyggerne fikk en helt annen forsyningssikkerhet. Innset-utbyggingen la også grunnlaget for etableringen av Samkjøringen Nord-Norge, som var det fjerde av fem slike regionale organisasjoner som ble etablert før alle i 1970 ble samlet i Samkjøringen av kraftverkene i Norge.

132 kV-ledningene fra Innset var de første med så høyt spenningsnivå nord for Salten. Dette var starten på stamledningsnettet som suksessivt ble bygget ut i nordre del av Nord-Norge på 1960- og begynnelsen av 1970-tallet. Parallelt med utbyggingen av stamledningsnettet ble de også bygget regionale overføringsnett. Til sammen resulterte disse utbyggingene i at det i 1974 var et sammenhengende driftsområde i Nord-Norge nord for Salten.

Innset var for øvrig det første av de store kraftverkene i Troms som ble bygget i fjell. Det var den tidligere Kraftforsyningens sivilforsvarsnemnd som ga pålegg om dette, men det viste seg også at fjellanlegg var mer effektive og lønnsomme.

Innset-utbyggingen, med kraftverk og overføringsledninger, var svært omfattende i omfang og varighet, og vi tar til slutt med noen ord om samfunnene som ble etablert i tilknytning til dette arbeidet. I den avsidesliggende Innset-bygda i Øvre Bardu vokste det frem en hel liten by i anleggstida, med brakker og boliger, verksted, vannforsyningsanlegg, vaskeri, skolehus, forsamlingshus, messe og legekontor. Nede i Bjerkvik etablerte NVE et senter for Innset-ledningen, med kontor, lager, verksted, garasjer og en mannskapsbrakke som blant folk ble kalt ”hotellet”. Like ved hadde NVE sin ”lilleputtby” med seks hyggelige oppsynsmannsbrakker og en solid permanentbolig. Både i Innset-bygda og i Bjerkvik står fortsatt noen av bygningene fra denne tiden. Sammen med kraftverkene og overføringsledningene dokumenterer disse anleggene historien om det store løftet for elektrisitetsforsyningen i Nord-Norge.