Vernegrunnlag: Vassdragets mange elver og vann er sentrale og til dels dominerende naturtyper i et kontrastrikt landskap, i stor grad godt over tregrensen. Ulike elveløpsformer, botanikk og vannfauna inngår som viktige deler av naturmangfoldet. Stor betydning som gyte- og oppvekststed for laks og sjørøye var viktig ved vernevedtaket i 1980.

Elva renner over fast fjell ned til venstre i bildet. Variert topografi. (Foto: Gunnar Kristiansen)

Elva renner ut i Leirbotn på østsiden av Altafjorden. I øst grenser vassdraget til Repparfjordelva og Stabburselva.

Nedbørfeltet er rikt på elver og vatn og den østre halvdelen av feltet ligger i klassifisert inngrepsfri natur (INON). De mange vatnene ligger 400-500 moh., noe som er godt over tregrensen i området. Elver og vann er en viktig del av landskapet.

Fra de høyereliggende områdene drenerer vassdraget til det 1,5 km2 store Leirbotnvatn, som ligger 161 moh. Vannet ligger sentralt i feltet. Det har en tett bestand av røye, og er omkranset av mange hytter.

Riksveien krysser elva ved utløpet fra vannet. De ca. 6,5 km mellom Leirbotnvatn og utløpet kalles Lakselva. Her vokser en isolert, nordlig utpost av furuskog. Langs elva og i sørvendte bekkedrag finner vi rik gråor- heggeskog med varmekjær vegetasjon.

Elva har en lakseførende strekning på ca 5 km.

Det var særlig betydningen som gyte- og oppvekststed for laks som lå til grunn for vernet i 1980.