Publisert 24.09.2021 , sist oppdatert 02.11.2023

Spørsmål og svar om kvikkleireveilederen

Her har vi samlet aktuelle spørsmål og svar om utredning av kvikkleireskredfare og bruk av NVE Veileder 1/2019.

For prosjekter hvor sikkerhet mot områdeskred er utredet iht. NVEs veileder 7/2014, og hvor reguleringsplanen er vedtatt før endring av preakseptert ytelse i veiledningen til TEK 17 §7-3 annet ledd, kan NVE 7/2014 legges til grunn i byggesak eller byggeplan. Det må i så tilfelle forutsettes at kravet til geoteknisk kompetanse som beskrevet i NVEs veileder 1/2019 (kap. 3.1) er oppfylt.

Det samme vil gjelde hvis rammetillatelsen er gitt før 10.2.2021 med vurderinger og dokumentasjon av sikkerhet iht. NVE 7/2014.

For pågående oppdrag hvor verken reguleringsplan er vedtatt eller rammetillatelse er gitt, må ny veileder (NVE 1/2019) legges til grunn – uavhengig av når prosjektet ble påbegynt.

Dersom det i del 1 av prosedyren i kap.3.2 i NVE Veileder 1/2019 avklares at tiltaket ikke ligger i et aktsomhetsområde, dvs. verken i et mulig løsne- eller utløpsområde, er sikkerhet mot områdeskred avklart. Vurderinger som ligger til grunn for denne konklusjonen skal dokumenteres, men trenger ikke kvalitetssikres av uavhengig foretak.

Fullstendig utredning av faresone, del 2 av prosedyren i kap.3.2 i NVE Veileder 1/2019, skal kvalitetssikres av uavhengig foretak jfr. sikkerhetskrav gjengitt i NVE 1/2019 kap.3.3.6.

Dersom utførende geotekniker entydig kan dokumentere at tiltaket ikke kan bli berørt av et områdeskred ved gjennomgang av prosedyrens steg 5, 6 og 7, er det allikevel ikke behov for uavhengig kvalitetssikring.

Med entydig menes de tilfeller hvor grunnundersøkelser viser at det helt sikkert ikke kan være sprøbrudmateriale i eller i nærheten av planområdet. For eksempel at representative grunnundersøkelser viser grunt til berg, entydig friksjonsmasser eller helt klart ikke sensitiv leire.

Ved tvil om grunnlag for slik konklusjon, for eksempel ved tolkning av grunnundersøkelser, anbefales det uavhengig kvalitetssikring også av disse vurderingene.

All utredning fra og med steg 8 i prosedyren skal alltid kvalitetssikres av uavhengig foretak, ref. kap. 3.3.6 i NVE 1/2019.

Det henvises til kap. 3.3.6 i NVE Veileder 1/2019.

Dersom planlagte tiltak ikke kan bygges kompensert, men vil forverre stabiliteten, kan man ikke benytte seg av prinsippet om prosentvis forbedring. Det er derfor ikke mulig å omgå kravet til absolutt sikkerhetsfaktor for tiltak som forverrer stabiliteten ved å samtidig, eller i forkant, gjøre et forbedrende sikringstiltak.

I skråninger med høyere initiell sikkerhet enn kravet, er det mulig å gjennomføre tiltak som forverrer stabiliteten ned til sikkerhetskravet, Fcu = 1,4*fs og Fcfi = 1,25.

Flere tror at det er en direkte sammenheng mellom tiltak som havner i tiltakskategori K0 og ikke søknadspliktige tiltak i henhold til SAK10. Det er ingen slik direkte kobling. Tiltak med svært begrensede terrenginngrep kan plasseres i K0 når de ikke medfører tilflytting av personer og har lite personopphold. Det er tiltakets påvirkning på naturfare og konsekvens for tiltaket ved skred, som legges til grunn for innplasseringen i tiltakskategori. Om et lite tilbygg medfører store terrenginngrep (mye masseflytting) – skal det ikke innplasseres i K0.

3.ledd i TEK17 §7-3 gjelder ikke for kvikkleire. For kvikkleire er det tiltakskategori og faregrad som er grunnlag for differensiering mht konsekvens.

Så lenge det ikke opprettes nye boenheter, har det ikke noe å si hvilke rom tilbygg i tiltakskategori K0 inneholder. En familie må gjerne bygge på slik at de får flere soverom, og NVE Veileder 1/2019 har i utgangspunktet ikke restriksjoner på størrelsen på tilbygg/påbygg. Fra størrelsen på eksemplene som listes for K0 tiltak i tabell 3.2, ser man at det likevel ikke er store tilbygg/påbygg (f.eks med størrelse tilsvarende et nytt bygg) skal plasseres i K0. I tilfeller med store tilbygg/påbygg bør tiltaket innplasseres i høyere tiltakskategori.

Ved bruksendring er det alltid ny bruk som skal legges til grunn for innplasseringen i tiltakskategori.

Kommunen bør være bevisst på valget av tiltakskategori i arealplaner og byggesaker.

I NVE-veileder 1/2019 er det med hensikt ikke lagt inn et tydelig skille mellom hva som er lokalt VA-anlegg (K1) og hva som er stort VA-anlegg (K3). Oftest har det vært naturlig å skille mellom fordelingsledninger og hovedvannledninger som bringer vannet fra vannkilden, men det er viktig at tiltakshaver sammen med kommunen vurderer hvilken sikkerhet de ønsker for VA-anlegget. Dersom det plasseres i K1 så blir det ikke gjort en soneutredning, og får dermed ikke oversikt over hvorvidt det kan være kritiske punkt utenom ledningstraseen som kan medføre et skred som tar med seg vannledningen. Dersom anlegget er av en såpass lokal karakter at en slik usikkerhet kan tolereres, så kan det vurderes som K1. Pågående erosjon i relevante skråninger må uansett vurderes.
Grøftegraving havner i tiltakskategori K0 fordi en grøft i seg selv (f.eks en drensgrøft) har meget begrenset verdi. Også for K0-tiltak gjelder kravet uansett om ingen forverring av stabiliteten. Men når det skal legges et lokalt VA-anlegg i grøfta, så er det opplagt at det ikke er K0, men K1.

I NVE veileder 1/2019 ligger prosedyren i kap. 3.2 til grunn for å vurdere hvorvidt det er områdeskredfare. Steg 1-3 baserer seg på allerede tilgjengelig kunnskap og det legges ikke opp til at det skal foretas nye utredninger som krever spesiell kompetanse. Det er derfor ikke krav om geotekniske kompetanse i disse stegene. I steg 2 står det bl.a. «Ved påvist berg i dagen eller grunt til berg (< 2 m), er det ikke fare for at det vil utløses områdeskred.» Dette kommer også frem i NVEs kartbaserte veiledning for reguleringsplan.

Videre så kommer det tydelig fram av kap 3.3.3 i veileder 1/2019 at det ikke er behov for geotekniker for K0-tiltak så fremt det kan gjennomføres iht vedlegg 2.

Kravet til disse kategoriene er at de ikke forverrer stabiliteten (eller absolutt sikkerhetsfaktor). I kap. 3.3.7 i NVE veileder 1/2019 står det at «Tiltak som ligger mer enn 2H bak skråningstopp vil ikke kunne initiere et fremoverprogressivt skred dersom bæreevnen ellers er tilstrekkelig.»  Underforstått så vil ikke tiltak mer enn 2H bak skråningstopp kunne forverre stabiliteten av skråningen dersom bæreevne oppfyller krav til gjeldende standard. Dette prinsippet kan da også nyttes for tiltakskategori K0-K2. Dette gjelder i platåterreng, og avstanden 2H skal være bak skråningstopp fra alle kanter, jf. figur 3.4 i veilederen.

Vedlegg 2 i NVEs veileder viser hvordan K0-tiltak kan gjennomføres uten å forverre stabiliteten og når det derfor ikke er behov for geoteknisk vurdering. Eksemplene i vedlegg 2 er kun vist i platåterreng. Små terrenginngrep kan også utføres i slake skråninger uten å forverre stabiliteten. 

Det kan generelt antas at slike tiltak ikke forverrer stabiliteten i slake skråninger (skråninger med helning < 1:8), når dette kun omfatter mindre terrengtilpasninger lokalt ved tiltaket (intern flytting av masser i størrelsesorden 0,5 m graving/fylling).

Ved brattere skråningshelning enn 1:8 og større terrenginngrep må geotekniker vurdere om tiltaket kan gjennomføres uten forverring.

Dokumentasjon som viser slike begrensede inngrep må legges ved byggesøknad, og bør inkludere plan og terrengsnitt hvor plassering av tiltaket og omfang av nødvendige terrenginngrep fremgår, Se eksempel:

 

Dersom det er planlagt en utfylling i sjø er utredningskravet avhengig av hva det utfylte området skal benyttes til. Et absolutt krav er at utfyllingen ikke utsetter tilstøtende terreng og byggverk for fare (jf. TEK17 § 7-1, 2. ledd). I tillegg skal skredfaren være utredet tilstrekkelig til å kunne vite om tiltaket er gjennomførbart. Dette må gjøres senest på siste plannivå (ref. KMDs rundskriv H-5/18).

Et skred i sjø starter oftest mens utfyllingen pågår. Et skred som starter i sjø, vil kunne spre seg og berøre bebyggelse som ligger på land. Bebyggelse like i nærheten av utfyllingen er mest utsatt, men skred i sjø kan også forplante seg sidevegs i sjøbunnen, og dermed ramme bebyggelse i nabobukter. Hvis det er kvikkleire på land, så kan det resultere i et større områdeskred. Et skred i sjø kan også utløse en flodbølge som vil kunne berøre bebyggelse, infrastruktur m.m. langs vannet.

For å unngå dette må det dokumenteres, på siste plannivå, at utfyllingen er gjennomførbar både i midlertidige faser av oppfyllingen, samt i endelig situasjon med laster. Det må knyttes bestemmelser til detaljprosjektering og utførelse.

Dersom det er kvikkleire på land bak tiltaket så bør kartleggingsmetodikken som beskrevet i NVE Eksternrapport 9/2020  benyttes for å tegne kvikkleiresoner som strekker seg ut i sjø, og NVE veileder 1/2019  må følges videre for utredning av sikkerhet mot kvikkleireskred.

Skred i sjø utløst av utfylling kan være kvikkleireskred eller flyteskred. Prosedyren i NVE Veileder 1/2019 fanger ikke opp utløsningsmekanismer for flyteskred, men et flyteskred kan også føre til skred i kvikkleire som forplanter seg opp på land.

På grunn av de stedlige forholdene vil det kunne variere fra sak til sak  hvor mye utredning som må til på siste plannivå, (før byggesak). Men det vil oftest kreve målrettede grunnundersøkelser og tilhørende beregninger for å avdekke fare for utløsing av skred og forhindre overbelastning av både kvikkleire og flyteskredmateriale ved tiltak i sjø. Dersom det er påvist at det er gode grunnforhold i sjø (f.eks. berg, morene) og at det derfor er åpenbart at tiltaket er gjennomførbart, kan videre prosjektering gjøres på byggesak.