Vernegrunnlag: En rekke vassdrag med utløp i fjord og som samlet omfatter større friluftsområder i Osloregionen. Vassdragenes elver og vann er sentrale deler av et variert og attraktivt landskap, med tett bebyggelse i nedre deler. Store kulturminneverdier. Viktig for friluftslivet. Nærhet til større tettsteder, inkl. Norges hovedstad.

Vindernbekken. (Foto: Sylvia Smith-Meyer)

Oslomarkavassdragene omfatter elver som drenerer ned til Oslofjorden, fra Askerelva i vest til Ljansbekken i øst, og i tillegg Nitelva som renner ut i Øyeren. I vernet inngår i tillegg øvre deler av Asdøla (Sandungen og Asdøltjern til kryssing med riksveg 285) som renner til Lierelva. Vernet omfatter med andre ord mesteparten av Nordmarka, store deler av Bærumsmarka, Østmarka, Sørmarka og deler av Romeriksåsene.

Nitelva er den største elva og starter innerst i Nordmarka i skogstraktene ved Grua. Elva faller raskt ned til Harestuvannet. Gjennom Hakadal og Nittedal går elva rolig og meandrerende gjennom et jordbrukslandskap som nå også har utviklet seg med et sterkt innslag av villabebyggelse. De siste kilometerne danner elva skille mellom Strømmen og Lillestrøm i et industrialisert område før den munner ut i nordre del av Øyeren. Sammen med Leiras og Glommas utløp i innsjøen danner elva et stort delta.

Maridalsvassdraget og Sørkedalsvassdraget (Lysakerelva) er de to største vassdragene som drenerer størstedelen av Nordmarka. Maridalsvassdraget har sine kilder dels inne ved Spålen, dels ved Ølja, og elvene samles i innsjøen Katnosa. Fram til Maridalsvannet går vassdraget i et typisk barskogslandskap. Fra Maridalsvannet tar elva navnet Akerselva og renner gjennom Oslo sentrum.

Oslomarkavassdragene ligger sentralt i Oslofeltet, som har en variert og interessant geologi. Enkelte steder som ved Kolsåstoppen og Blankvann kommer kambro-silur­bergarter fram i dagen og gir opphav til et næringsrikt jordsmonn med mye kalk. Her er et stort artsmangfold av planter, og to myrområder ved Blankvann er fredet på grunn av sjeldne planter. Blankvann er en spesiell innsjø. Stort innhold av kalsium gjør bunn­vannet tungt. Stort dyp (55 m) og skjermet beliggenhet fører til at vannmassene ikke røres om helt ned til dyplagene, slik tilfellet er i de fleste andre innsjøer. Vannet er uten oksygen under ca. 20 m. Denne type innsjøer kalles meromiktisk. Også i Skjennungen og Store Åklungen er det tilsvarende forhold, men her er det stort jerninnhold som er grunnlaget for meromiksisen. Innsjøtypen er svært sjelden i Norge. Fugle- og dyrelivet i Nordmarksvassdragene er interessant. Med sin sentrale beliggenhet rundt Oslo by brukes skogsområdene og elvene og vannene mye både sommer og vinter. Ingen andre områder her i landet brukes av så mange mennesker. I marka er det også intensiv skogs­drift og mange skogsbilveger. Veiene nyttes av syklister og turgåere om sommeren og skiløpere om vinteren. Flere av vassdragene egner seg godt for kanoturer.

Maridalsvannet er drikkevannskilde til Oslo, og mange av de andre vannene er regulert og overført hit for å gi vann til vannverket. Mange av vannene innover i marka var tidligere regulert til fløting, og rester av dammer og renner står fortsatt igjen. De største og mest bemerkelsesverdige anleggene var kjerraten i Åsa som Peder Anker fikk bygget omkring år 1800. Fra Steinsfjorden ble tømmeret trukket ved hjelp av vannkraft opp til Damtjern og over i Storflåtan. Tømmeret kunne på den måten fløtes videre nedover til sagbrukene ved Bogstadvatnet.