Alta

Selv om det allerede i 1922 forelå en plan for et kraftverk i Alta, ble en utbygging først vedtatt av Stortinget i 1978. Alta-Kautokeinovassdraget har sitt utspring nær riksgrensen mot Finland, helt sør på Finnmarksvidda. På de 170 kilometer til utløpet i Altafjorden får vassdraget tilsig fra en stor del av Finnmarksvidda. Elva danner de to lange, smale innsjøene Ladnatjàv’ri og Vird’nejàv’ri, Mellom dem er det en kort elvestrekning. Utbyggingen omfatter regulering av Vird’nejàv’ri. Det var en forutsetning at de naturlige vannstandene ved den samiske bygden Masi ved den sørlige delen av Ladnatjàv’ri ikke skulle påvirkes av reguleringen.

Verneplan for vassdrag ble første gang behandlet i Stortinget i 1973. Det ble vedtatt at Alta-Kautokeinovassdraget kunne konsesjonsbehandles, mens Masi ble tatt med i verneplanen for å gi sikkerhet mot neddemming av Altaelva. Stortinget vedtok i 1980 at mesteparten av vassdraget skulle vernes, med unntak av de deler som var berørt av utbyggingsvedtaket i 1978. Nedenfor dammen er elva tørrlagt to kilometer til utløpet fra kraftstasjonen like ovenfor sammenløpet mellom Altaelva og sideelva Joatkajokka fra øst. Til sammen berører utbyggingen omlag 20 kilometer av elva.

Alta-utbyggingen er den kraftutbyggingen i Norge som har fått størst opp­merk­som­het i det politiske miljøet og i den alminnelige debatten.

I Alta-saken ble det lagt større vekt på virkningene på natur og miljø enn i noen tidligere utbygging. Særlig ble virkningene på reinbeitet grundig vurdert. Andre framtredende temaer var krav om vern av vassdraget, laks og laksefiske, landskap og miljø. Videre gjaldt saken lokal bosetning, samisk kultur og samiske rettigheter. Utbyggingen ble utsatt i flere år på grunn av demonstrasjoner og behandling av sakens juridiske sider. Saken ble ført helt til høyesterett. Dommen i 1982 fastslo enstemmig at det ikke forelå saksbehandlingsfeil som kunne hatt innvirkning på Stortingets vedtak om utbygging.

Veien fra tettstedet Alta til kraftverket gir mulighet for friluftsliv og turisme. Samtidig er trafikken regulert slik at reinen ikke forstyrres.

Alta kraftverk inngår for tiden i Statkraft Energi AS sitt arbeid med Landsverneplan Statkraft.

Kraftverket utnytter fallet fra inntaksmagasinet til Altaelva to kilometer nedenfor. Fallhøyden på 185 meter er oppnådd ved at det er bygd en dam fem kilometer nedenfor utløpet fra Vird’nejàv’ri. Her har elva dannet en 150 meter dyp canyon med stupbratte sider. Dette er det trangeste partiet langs Altaelva. Kraftverkets hoveddeler er inntaksmagasin, inntak, dam med flomavledning, vannveier og kraftstasjon med permanentutstyr. Magasinvolumet er på 135 mill. m³. Inntaksmagasinet er som ved andre elvekraftverk etablert for å oppnå trykkhøyde. Magasinet har en lengde på 18 kilometer. Arealet ved fullt magasin er 2,9 km². Da står vannet om lag 15 meter høyere enn normalvannstanden i Vird’nejàv’ri før reguleringen. Vird’nejàv’ri kan senkes fem meter. Reguleringen for denne klart største delen av magasinet er dermed 20 meter. Dammen er en såkalt dobbelkrum, massiv hvelvdam. Den var ferdig i 1987 og er Norges høyeste hvelvdam. Fra damfoten i bunnen av kløften og opp til damkronen er det 145 meter. Kronelengden er 140 meter. Kronebredden er fem meter. Det er fast overløp på en del av damkronen. Damtykkelsen er 15 meter på det meste.

For å få adkomst til det dypeste partiet ble det sprengt en tunnel som går i spiral nedover til elvebunnen. Lengden er 1 200 meter, og tverrsnittet er 25–35 m². Fra tunnelen ble det sprengt avstikkere ut til fjellsiden i forskjellige høyder for rensk og for senere adkomst til inspeksjons­galleriene i dammen. Fra spiraltunnelen ble det også etablert adkomster til lukesjakter for vanntunnelene. Det ble også sprengt en omløpstunnel og to tunneler for flomavledning. Fra inntaket i magasinet er det en tilløpstunnel til kraftstasjonen. For at temperaturen i driftsvannet skal tilsvare vanntemperaturen i elva nedenfor kraftverket så bra som mulig, er det inntak i to forskjellige nivåer. Fra kraftstasjonen ledes vannet tilbake til elva gjennom en utløpstunnel. Total lengde av tunneler og sjakter for hele kraftverket er omtrent ni kilometer.

De to aggregatene har forskjellig størrelse. Dermed kan driften tilpasses ønsket vannføring med mindre tap av virkningsgrad. Kraftverket ligger ovenfor den lakseførende delen av elva. Driften dreier seg om optimalisering av kraftproduksjonen med tilpassing av vannføringen slik at laksen får de best mulige forhold.

Kraftstasjonen er plassert i fjell på østsiden av elva. En 900 meter lang adkomsttunnel leder inn til stasjonen der det er to vertikale aggregater. De to Francis-turbinene fra Kværner har en ytelse på 100 MW og 50 MW. Generatorene er produsert av National Industri og er på 120 MVA og 60 MVA. Hovedtransformatorene fra ASEA-Per Kure er også på 120 MW og 60 MVA.

Mesteparten av vannet brukes i kraftproduksjonen. I tillegg til overløp over damkronen kan det foretas tapping av overskuddsvann forbi dammen og kraftstasjonen. Kraftverket har et omfattende tappesystem. Alta kraftverk fjernstyres fra Korgen i Nordland.

Alta kraftverk er et besøkskraftverk. Det ble lagt inn noe ekstra ressurser til arkitekturen i kraftstasjonshallen. Det er to portalbygg, et til kraftstasjonen og et til damkronen. Portalbyggene og kraftstasjonen i fjellet er tegnet av arkitekt Egil Sorteberg. Sorteberg hadde på denne tiden flere oppgaver for Statkraft. Utførelsen har derfor karakteristiske trekk som gjenfinnes i andre kraftverk bygd av Statkraft. Landskapsarkitekturen var vektlagt her som ved andre utbygginger. Steintippene, dammen og andre konstruksjoner er fint tilpasset landskapet. Under planleggingen og byggingen var det et overordnet mål at kraftverket skulle framtre som en viktig del av et levende framtidig kulturlandskap. Det skulle innpasses i landskapet på en diskré måte.

Planleggingen, saksbehandlingen, byggingen og driften av Alta kraftverk har mange sider. Kraftverket er utenom de tekniske forhold trolig mest kjent som en omdiskutert og sterkt debattert utbygging – og en stor dam. Det ble mange og harde debatter om forhold knyttet til blant annet det samiske, det politiske og villaksen. Utbyggingen tilførte det norske språk et nytt ord. En ”Alta-utbygging” er senere brukt for å sammenligne størrelsen av andre utbygginger med Alta-utbyggingen.

I det juridiske systemet kom saken til Høyesterett. Dette var første gang Høyesterett uttalte seg om alle sider av saksbehandlingen i en sak om en vassdragsregulering. Det var derfor knyttet sterke faglige interesser til dommen. Etter en grundig gjennomgang slo Høyesterett fast at den rettspraksisen som myndighetene hadde fulgt, var riktig. Dommen fikk dermed betydning for alle som arbeider med vassdragsrelaterte saker i Norge.

Driften av kraftverket skjer ut fra strenge krav til vannføringer og vanntemperaturer. Det er konstruert et sinnrikt drifts-, tappe-, måle- og kontrollsystem for å overholde kravene i manøvreringsreglementet. Det er få andre kraftverk i Norge, om noen i det hele tatt, der det er knyttet så stor oppmerksomhet til driften. Kraftverket er et elvekraftverk og er for så vidt typisk med dam, inntaksmagasin, vannveier og kraftstasjon. Men det er ingen andre elvekraftverk i Norge med en så stor reguleringshøyde og en så høy dam. Dammen er ikke spesielt dominerende i landskapet. Men den er imponerende og mektig. Det gis et godt overblikk over både dammen og magasinet fra et arrangert utkikkspunkt i passende høyde på østsiden av elva omtrent 250 meter nedenfor dammen. Dammen ved Sautso er Norges høyeste hvelvdam. Da den endatil er av typen massiv, er betongvolumet også stort. Det er sjelden mer enn 25 000 m³ betong i norske dammer. I Altadammen er det 130 000 m³. Det er viktig med god planlegging og riktig utførelse ved så store betongarbeider. Størst betongvolum av norske dammer har Førrevassdammen på Ulla-Førre der forbruket ble 250 000 m³.

Det har blitt hevdet fra forskjellige hold at landskapspleien ved byggingen av kraftverket fikk en spesielt høy standard på grunn av protester mot utbyggingen. Dette er blitt imøtegått av NVE med henvisning til at standarden allerede var innarbeidet som en vanlig norm ved kraftutbygginger i Norge flere år før Alta kraftverk ble bygd. Men det er utvilsomt at miljø, natur og landskap var temaer med stor oppmerksomhet både under planleggingen og byggingen av kraftverket, og at oppmerksomheten fortsatt er til stede. Det kan nok med rette hevdes at løsningene er blitt til i samsvar med målsettingen om å være diskré, men ikke provoserende.