Langsiktig kraftmarkedsanalyse 2023

Mange land i Europa har store ambisjoner for utbygging av både solkraft, vindkraft på land og havvind. Havvindpotensialet i Nordsjøen er stort, men faktorer som produksjonskostnad, knapphet i leverandørkjeden og uenighet rundt arealbruk, kan bremse utbyggingen. Også for sol- og vindkraft på land gjelder mange av de samme usikkerhetsfaktorene, men teknologien er mer moden og utbygging kan skje til en lavere kostnad. I vår analyse har vi lagt til grunn en kraftig utbygging av fornybar energi i Europa gjennom hele analyseperioden.

Mot 2040 forventer vi også økt produksjon i det nordiske kraftsystemet, særlig i tiden etter 2030. Fram mot 2030 forventer vi at det er Sverige som vil stå for brorparten av økningen. I Norge har vi lagt inn lite ny vindkraft på land før 2030 i vårt basisscenario, men vi har gjort en sensitivitetsanalyse med større utbygging av vindkraft mellom 2030 og 2040. Sensitiviteten viser at økt vindkraftproduksjon gir betydelig reduksjon i den gjennomsnittlige kraftprisen. Med de forutsetningene vi har lagt til grunn, forventer vi at havvind først blir en betydelig bidragsyter i kraftsystemet de siste ti årene av analyseperioden.  Vi antar havvindutbygging i alle de nordiske landene, men det største volumet forventer vi at kommer i Danmark. For solkraft i Norge anslår vi en jevn økning i produksjonskapasitet mot 2040.

Et kraftsystem som består av en større andel fornybare energikilder, trenger mer fleksibilitet for å dekke kraftbehovet i topplasttimene og holde systemet i balanse. I timer med stort overskudd av fornybar produksjon kan fleksibelt forbruk bidra til bedre ressursutnyttelse og færre ubalanser. Allerede nå ser vi perioder med stort overskudd av sol- og vindkraft, og raske svingninger i kraftproduksjon og strømpriser.  Å balansere ut slike svingninger kan resultere i store kostnader for samfunnet. På kort sikt forventer vi at batterier vil spille en viktig rolle som fleksibilitetskilde, mens hydrogenproduksjon blir viktigere på lengre sikt. Vi forventer også at gasskraft vil være viktig i det europeiske kraftsystemet.

Hydrogen er en energibærer som både kan produseres med strøm og som kan brukes til å produsere strøm. I perioder med mye regulerbar produksjon og lave priser, kan billig strøm brukes til å produsere hydrogen. I motsatt tilfelle, i perioder med lav uregulerbar produksjon og høye kraftpriser, kan hydrogen brukes som brensel i et kraftverk og produsere kraft. Til tross for at hydrogenproduksjon er en umoden teknologi i dag, legger vi til grunn at forbruket av kraft til hydrogenproduksjon vil øke markant i Norden og Europa i løpet av analyseperioden. Det er høye ambisjoner for denne typen produksjon. I takt med at teknologien utvikler seg, forutsetter vi at disse delvis realiseres, hovedsakelig drevet av virkemidler. Fram mot 2040 antar vi at hydrogen hovedsakelig brukes til å erstatte fossile brensler innen industri og transport, og ikke som brensel i kraftverk. Vi forventer at produksjonskostnadene, og følgelig også markedsprisen, for hydrogen vil falle mot 2040. Produksjon av grønt hydrogen vil da kunne bli lønnsomt i flere europeiske land. Våre framskrivninger rundt bruk av hydrogen er imidlertid usikre. I tillegg til å være en umoden teknologi, er det også økonomiske utfordringer rundt både produksjon og bruk av hydrogen. Per i dag er det ingen etablert infrastruktur for lagring og transport av store mengder hydrogen i Europa.

En annen, mer langsiktig kilde til fleksibilitet som kan bli viktig, er koblingen mellom kraft- og varmesektoren. I timer med lave priser kan varme produseres med kraft, og dermed avhjelpe ubalanser som kan følge ved høy uregulerbar produksjon. Varmen som produseres kan også lagres over tid og avlaste kraftnettet i perioder der oppvarmingsbehovet er høyt.  

Det har vært en relativt jevn forbruksvekst i Norge og resten av Norden de siste tiårene, men fram mot 2040 forventer vi at veksten vil øke. I Norge kommer mye av den forventede økningen fra elektrifisering av petroleumssektoren, i tillegg til etablering av nye næringer, som batterifabrikker, datasentre og hydrogenproduksjon. Etter 2030 forventer vi også økt kraftforbruk til elektrifisering av vogntog, skip og fly. Det er imidlertid svært usikkert hvor stor økningen i kraftforbruk blir. Lange ledetider for utbygging av både nett og produksjonsanlegg, kan svekke forbruksveksten. Dessuten kan høye strømpriser gjøre det mindre gunstig å investere i nye næringer. Politiske mål, rammebetingelser og tilgang på finansiering har stor betydning for utfasingen av fossil energi, og hvor raskt dette skjer.  Tydelige mål og virkemidler for å utløse mer energieffektivisering, kan bidra til lavere forbruksvekst.  På den andre siden, kan nye tiltak og virkemidler innført av myndighetene for å nå klimamål, bidra til en større forbruksvekst enn det vi har lagt til grunn i analysen.   

I sum forventer vi at forbruket i Norden øker mer enn produksjonen på kort sikt. Dette fører til en svakere nordisk kraftbalanse i 2030 enn i dag. For Norge antar vi at den gjennomsnittlige kraftbalansen vil være rundt null i 2030. Siden Norge har et væravhengig kraftsystem, vil imidlertid den faktiske kraftbalansen variere fra år til år. Med økt produksjon mot 2040 antar vi at kraftbalansen styrker seg igjen. Sverige er det eneste landet i Norden som vi antar at vil ha en sterkt positiv kraftbalanse gjennom hele analyseperioden. Grunnen til dette er stort kraftoverskudd allerede i dag, i tillegg til forventningen om større vekst i kraftproduksjon mot 2030, enn i de andre nordiske landene.

En viktig forutsetning for antagelsen om kraftig forbruksvekst i Norge, er tilgangen på tilstrekkelig nettkapasitet. Både Statnett og flere regionale nettselskaper har lagt omfattende planer for utbygging av kraftnettet mot 2040, men faktorer som for eksempel begrensinger innen leverandørmarkedet og eventuelle arealkonflikter, kan forsinke utbyggingen. Dette vil i så fall kunne medføre en lavere forbruksvekst og en sterkere kraftbalanse.   

Norge har store havområder, hvorav deler av det er ressursmessig svært godt egnet for havvind. I 2022 la regjeringen fram en ambisjon om å tildele områder for 30 GW havvind innen 2040. Det er lange ledetider for konsesjon og utbygging av havvind, og vi har derfor antatt at anleggene kommer i drift etter 2030.  Totalt sett har vi lagt til grunn at det installeres en produksjonskapasitet på 6,2 GW på norsk sokkel mellom 2030 og 2040. Av dette er det vedtatt statsstøtte til 1,4 GW i Sørlige Nordsjø II fase 1, og forespeilet støtte til 2 av 3 prosjektområder på Utsira Nord. Resterende volumer er ikke tildelt støtte og er derfor mer usikre. Produksjonskapasiteten vi har antatt må ikke sammenlignes direkte opp mot ambisjonen om 30 GW, siden det i våre forutsetninger er snakk om idriftsatt kapasitet og ikke tildelt kapasitet. Det kan bli bygget ut mer eller mindre havvind i Norge enn det vi har antatt i denne analysen. I vår analyse vil et større volum havvind avhenge av en betydelig kostnadsreduksjon eller subsidier for å være lønnsom i et markedsperspektiv. I tillegg må det bygges tilstrekkelig nett for at systemet på land kan ta imot den produserte kraften. Siden 2020 har kostnadene for havvind økt som følge av økte råvare- og kapitalkostnader, og press på leverandørkjedene.

I vår analyse vil den gjennomsnittlige kraftprisen i Norge ligge på rundt 80 øre/kWh i 2030. Dette er betydelig høyere enn prisene i årene før 2021. I 2021 og 2022 var kraftprisen historisk høy, og den viktigste grunnen til det var svært høye brensels- og CO₂-priser. Disse prisene vil bety mye for kraftprisen i Norge også i årene som kommer. Sammenlignet med årene før 2021, trekkes prisen i 2030 opp av en forventning om høyere brensels- og CO₂-priser, og en svakere kraftbalanse. Nedgangen i kraftbalanse skyldes forutsetningen om kraftig forbruksvekst, uten at tilsvarende ny produksjonskapasitet kommer til. En svakere kraftbalanse gjør at Norge må importere mer kraft. I vår analyse er prisforskjellen mot kontinentet og Storbritannia liten i 2030. Med en betydelig utbygging av havvind, i tillegg til sol- og vindkraft på land, vil kraftbalansen styrkes mot 2040.  Uregulerbar kraftproduksjon blir da oftere prissettende og vi vil få perioder med svært lave priser. Norge får et overskudd som skal eksporteres også i perioder med lave priser i våre naboland, noe som bidrar til å senke prisnivået. Vi har anslått gjennomsnittsprisen i 2040 til om lag 50 øre/kWh, og at prisforskjellen mot kontinentet og Storbritannia øker.  

I vår analyse blir prisforskjellene mellom sørlige og nordlige prisområder i Norge mindre gjennom analyseperioden. Mot 2030 vil gjennomsnittsprisen i sør gå ned, mens prisen i nord vil gå opp, sammenlignet med prisnivået de siste par årene. En grunn til prisøkningen i nord er en forventet kraftig forbruksvekst og lite ny produksjon. Forbindelsen mellom Nord- og Sør-Sverige utgjør en sentral flaskehals i det nordiske kraftsystemet, og kapasiteten på dette snittet er viktig for prisforskjellene i Norden. Vi har lagt til grunn en kapasitetsøkning på denne forbindelsen mot 2040, noe som vil redusere prisforskjellene. I vår analyse vil prisene bli tilnærmet like i hele Norge mot 2040.