Begrunnelse

Noen av de største utfordringene for ledningsbygging her til lands har vært klimaet og topografien. Særlig har kraftoverføringer i ulendt fjellterreng stilt spesielle krav til arbeidsteknikk, dimensjoner og tekniske løsninger. Dette var også tilfelle for ledningen Nedre Vinstra–Oslo. Traseen går over fjellet i over 1000 meters høyde, og ledningen ble derfor meget solid dimensjonert. Det ble også vedtatt å ha fast vakt på denne strekningen om vinteren.

Nedre Vinstra–Oslo er bygget med betongmaster. Betong var, særlig på første halvdel av 1900-tallet, ikke et uvanlig materiale i kraftledningsmaster. Når det gjelder ledninger på dette spenningsnivået, er imidlertid Nedre Vinstra–Oslo den eneste. På 300 kVledningen Hol–Oslo fra 1949 er det riktignok enkelte betongmaster, men denne ledningen består likevel hovedsakelig av stålmaster og skiller seg således klart fra Nedre Vinstra–Oslo.

Man så nok på tidspunktet for byggingen av ledningen for seg at betong ville bli et atskillig mer vanlig materiale innen fremtidig mastebygging på dette nivået enn det som skulle bli tilfelle. Dette skyldes nok i stor grad at nye typer stålmaster etter hvert viste seg å ha tilfredsstillende soliditet og holdbarhet, samtidig som byggeprosessen med stålmaster ble både enklere og billigere. Nedre Vinstra–Oslo fremstår dermed i dag som en unik ledning med tanke på materialbruk i master.

Okkupasjonsårene 1940-45 hadde etterlatt Norge med et stort etterslep i kraftforsyningen. Selv i hovedstaden var det fortsatt tilfeller av rasjonering og utkobling, og særlig var den uvanlig kalde vinteren 1947 problematisk. Mangelen på elektrisk kraft og en økende etterspørsel knyttet til gjenreisingen av landet, skapte et meget stort behov for ny tilførsel. For hovedstadens vedkommende var Vinstra–Oslo, sammen med Hol–Oslo fra 1949, den viktigste kraftoverføringen i denne perioden. Gjennom kraften som HVF tok ut på Fåberg, var ledningen også svært betydningsfull for forsyningen i store deler av Hedmark.

Det er ikke bare betongmastene som gjør Vinstra–Oslo til et spennende anlegg rent teknisk. Da ledningen ble bygget, var 132 kV det vanlige spenningsnivået på større kraftoverføringer her i landet. Vinstra– Oslo ble imidlertid, som den andre ledningen i Norge, bygget med 220 kV, kun fire år etter at Hol–Oslo hadde blitt den første. Da ledningen ble spenningsoppgradert til 300 kV i 1963, var dette kun to år etter at Tokke–Rød hadde blitt Norges første på dette spenningsnivået. Vinstra–Oslo var også, med sine 207 km, landets lengste kraftledning ved idriftsettelsen.

Av anlegg direkte tilknyttet ledningen må ikke minst nevnes Nedre Vinstra kraftverk. Anlegget, som opprinnelig fikk navnet Vinstra kraftverk, var en svært viktig etterkrigsutbygging, og står igjen som en milepæl innen norsk fjellsprengningsteknikk. I dag fremstår kraftverket som et komplekst anlegg, med flere utbyggingstrinn som er integrert arkitektonisk på en god måte. Transformatorstasjonene på Fåberg og Ulven fremstår i tillegg begge som gode tidstypiske eksempler på etterkrigstidens betongpregete industri- og trafoarkitektur.