Historikk

Vinstravassdraget er, sammen med Otta, den viktigste sideelven til Gudbrandsdalslågen. Vassdraget starter ved østenden av Bygdin i Jotunheimen og renner, via en rekke innsjøer, østover mot Gudbrandsdalen. I kraftutbyggingssammenheng skiller man som regel mellom øvre og nedre del av vassdraget, og dette skillet går ved innsjøen Olstappen.

Fallrettighetene i Vinstravassdraget mellom Olstappen og Gudbrandsdalslågen ble kjøpt opp av Hamar, Vang og Furnes kommunale kraftselskap (HVF) allerede i 1933. En full utbygging var imidlertid en langt større oppgave enn det HVF kunne gjennomføre på egen hånd, og de inngikk et samarbeid med Aker Elektrisitetsverk. I 1946 ble Vinstra kraftselskap stiftet, og anleggsarbeidet ble påbegynt året etter. I Vinstra kraftselskap hadde HVF en eierandel på én tredel, mens Aker hadde en eierandel på to tredeler. 1. januar 1948 ble Aker Elektrisitetsverk en del av Oslo Lysverker, og eierandelene i Vinstra kraftselskap fulgte med inn i det sammenslåtte selskapet.

I de første årene etter krigen var mangel på arbeidskraft, materialer og maskiner et stort problem for kraftutbygginger. Dette var også hovedårsaken til at det tok lang tid å fullføre Vinstrautbyggingen. Oslo Lysverker hadde begrensede ressurser til rådighet, og de valgte derfor først å ferdigstille Hol kraftverk i Hallingdal. I 1949, etter at første byggetrinn i Hol var ferdig, kom man imidlertid i gang med full arbeidsstyrke på Vinstra, og i 1953 stod anlegget klart med to aggregater på til sammen 100 MW. Kapasiteten i kraftverket har senere blitt utvidet flere ganger.

Fra kraftverkets maskiner ble det lagt 220 kV-énfasekabler til et koblingsanlegg i friluft, og herfra ble det bygget 220 kV-ledning videre mot Fåberg og Oslo. Det var Vinstra kraftselskap som stod for planleggingen og administrasjonen av ledningsbyggingen, mens det praktiske anleggsarbeidet ble overlatt til Betonmast A/S i Oslo. Vinstra kraftselskap ble stående som eier av de første 62 kilometerne til Fåberg, og Oslo Lysverker ble eier av de resterende 145 kilometerne videre til Oslo. Driftsansvaret for hele ledningen ble lagt til Vinstra kraftselskap.

På strekningen Vinstra–Fåberg går ledningen i høyfjellet, godt over 1000 m.o.h. En tidligere bygget ledning fra Kamfoss kraftverk, i delvis samme trasé, hadde flere ganger vært utsatt for nedising. På grunn av dette ble ledningen fra Vinstra prosjektert for å tåle meget store isbelastninger. Det ble også bestemt at mastene skulle bygges i betong.

Ledningen stod ferdig bygget ved utgangen av oktober 1952, men ble spenningssatt først noen måneder senere, i forbindelse med at det første aggregatet i Vinstra kraftverk ble satt i drift 24. januar 1953.

For å ta ut sin del av kraften, bygget HVF en transformatorstasjon på Fåberg ved Hovemoen nord for Lillehammer. Samtidig bygget Oslo Lysverker Ulven transformatorstasjon øst for Oslo sentrum for å ta ut sin del. Transformatorene på Ulven ble bygget inn i en skjæring i fjellet, dekket av et solid tak. Anleggsarbeidet ble satt i gang i juli 1950, og stasjonen stod klar for å ta imot kraften fra Vinstra i 1953.

Vinstra kraftverk skiftet navn til Nedre Vinstra kraftverk i 1959, da det også ble bygget et Øvre Vinstra kraftverk. Dette er årsaken til at ledningen som opprinnelig ble kalt Vinstra–Oslo i dag kalles Nedre Vinstra–Oslo. Ledningen ble spenningsoppgradert til 300 kV sommeren 1963.

Mot slutten av 1991 gikk Oslo Lysverker over til å bli et aksjeselskap, og skiftet med dette navn til Oslo Energi A/S. Etter en større omorganisering av selskapet i 1996 ble nettvirksomheten organisert i Oslo Energi Nett AS. Samtidig hadde HVF fra 1987 gått sammen med Ringsaker og Nes Kraftanlegg og Løten Elektrisitetsverk i det nye Hamar-regionen Energiverk AS (HrE). I 1999 ble hele Vinstraledningen overtatt av Statnett SF. De kjøpte da strekningen Nedre Vinstra–Fåberg av Vinstra kraftselskap, Fåberg transformatorstasjon av HrE, og strekningen Fåberg–Ulven av Oslo Energi Nett.