Teknisk utførelse
Kraftledningen Nedre Vinstra–Oslo har strømførende liner av typen simplex FeAl 329, med 592,6 mm2 tverrsnitt, hvorav stålkjerne på 67,9 mm2. Den ble opprinnelig satt i drift med 220 kilovolts spenning, men oppgradert til 300 kV i 1963 i forbindelse med overgangen fra et spolejordet til et fast jordet system for det norske samkjøringsnettet.
Mastene er portalmaster av armert betong. Forankringsmastene har traverser i betong, mens bæremastene har galvaniserte jerntraverser opplagret i ledd på toppen, slik at det ved linjebrudd oppnås en avspenning i forbindelsen mellom mast og travers. Det er til sammen 880 master på ledningen, fordelt på 297 master mellom Nedre Vinstra og Fåberg og 583 master mellom Fåberg og Ulven.
Valget av armert betong som mastemateriale førte til at man kunne sløyfe krysningsmaster, og at man kun trengte å anvende forankringsmaster ved større vinkler og oppstrekk i ledningen. Ved å redusere antallet forankringsmaster fikk man færre skjøter og dermed en mer driftsikker ledning. Bruk av betongmaster på en ledning av slike dimensjoner er svært uvanlig. Det finnes enkeltmaster i betong på andre 300 kV-ledninger, men Nedre Vinstra– Oslo er landets eneste ledning på dette spenningsnivået som i sin helhet er bygget med betongmaster.
På Fåberg transformatorstasjon tok HVF/HrE (i dag en del av Eidsiva Energi) ut kraft for videre fordeling til sitt område. Senere har det også blitt bygget nye ledninger til og fra Fåberg, og Statnett har overtatt eierskapet. Ledningen har sitt endepunkt i Ulven transformatorstasjon. Denne ble bygget for å viderefordele Vinstrakraften ut på 45 kV-nettet i det som tidligere var Aker Elektrisitetsverks fordelingsdistrikt.
