Glomfjord

I 1912 fikk Glomfjord Aktieselskap konsesjon på erverv og regulering av Fykanvassdraget i Nordland fylke. Utbyggingen skulle gi kraft til industriell produksjon av kvelstoff (nitrogen). Disse planene ble imidlertid oppgitt da den tyske Haber-Bosch-metoden for framstilling av kvelstoff ble kjent før første verdenskrig.

Et lite kraftverk skulle skaffe anleggskraft. Det kom i drift i 1914, men ble revet på 1960-tallet. Kraftproduksjonen pågikk således lenge etter at den første anleggs­perioden i Glomfjord var over. Staten kjøpte det påbegynte kraftverket i 1918 og inngikk en avtale om levering av 36 MW til sink­produksjon ved Glomfjord Smelteverk AS. Kraftverket ble satt i drift med to aggregater i 1920 med overføring av 25 perioders strøm (25 Hz) til fabrikken. I 1922 ble ett aggregat til satt i drift. Alle aggregatene var på 20 MW og var de største i Norge.

Kraftverket førte til vekst for Glomfjord som industristed. Det forelå planer for en by med 6–7000 innbyggere. Optimismen var stor i høykonjunkturs- årene under første verdenskrig. Virkningene av den internasjonale etterkrigs­depresjonen førtetil at plan­ene måtte reduseres.Byanlegget var imidlertid påbegynt før omslaget i verdens­økonomien etter første verdenskrig.

Smelteverket måtte innstille i 1923 på grunn av økonomiske vanskeligheter. Staten overtok de faste anleggene i 1924. To år seinere ble det inngått en avtale om levering av inntil 36 MW til et nytt selskap med engelske interesser som hadde kjøpt smelteverksbygningen for å produsere aluminium. Det ble imidlertid vanskeligheter med avsetningen. Kraftleveransen ble dermed redusert.

Under andre verdenskrig begynte tyskerne å bygge en ny og større aluminiumsfabrikk i Glomfjord. Det tyske Nordag skulle skaffe lettmetall til den tyske rustningsindustrien. I Glomfjord skulle kraftverket utvides med tre nye aggregater. Både byggearbeidene og produk­sjonen i kraftstasjonen stoppet 21. september 1942 som følge av ”Glomfjordraidet” - et sabotasjeangrep utført av først og fremst engelske og norske kommandosoldater. Kraftstasjonen kom delvis i drift igjen i løpet av okkupasjonen, men det gikk sakte med nybyggingen. Ved krigens slutt var en del av materiellet til de tre nye aggregatene kommet.

Våren 1947 godtok Stortinget et tilbud fra Norsk Hydro om bruk av Glomfjord-kraften til framstilling av kunstgjødsel. Fabrikkbygningene ble overtatt av Norsk Hydro. De tre siste aggregatene i Glomfjord kraftverk ble satt i drift i 1948–49. Den totale installasjonen var da på 120 MW. I juli 1949 startet så produksjonen ved Norsk Hydros fabrikker. Tilløpet til Glomfjord kraft­verk ble kraftig redusert etter at Svartisen kraftverk kom i drift i 1993. Generatoren fra 1922 ble omviklet for 50 Hz. De øvrige aggregatene ble tatt ut av drift, men står fortsatt på sine opprinnelige plasser.

Mellom stedet der folk bodde og området der kraftstasjonen lå, var det en bratt fjellvegg helt ned til fjorden. Kraftstasjonen var derfor vanskelig tilgjengelig, og transporten måtte foretas med båt. Båtene gikk sin trauste gang med kraftstasjonsfolk i over femti år, helt til en veitunnel åpnet i 1965. Da ble det også lettere for folk å komme til fjells. Fra før fantes en taubane og en tretrapp fra 1910-13 med 1 127 trinn i den stupbratte fjellsiden.

Mellom stedet der folk bodde og området der kraftstasjonen lå, var det en bratt fjellvegg helt ned til fjorden. Kraftstasjonen var derfor vanskelig tilgjengelig, og transporten måtte foretas med båt. Båtene gikk sin trauste gang med kraftstasjonsfolk i over femti år, helt til en veitunnel åpnet i 1965. Da ble det også lettere for folk å komme til fjells. Fra før fantes en taubane og en tretrapp fra 1910-13 med 1 127 trinn i den stupbratte fjellsiden.

Glomfjord kraftverk nytter en fallhøyde på 460 meter. Kraftverkets hoveddeler er magasiner, dammer med flomavledning, inntak, vannveier og kraftstasjon med permanentutstyr. Den opp­rinnelige vannveien besto av tappetunnel fra Storglomvatnet til Fykanåga, overføring fra Synk I i Fykanåga til Nedre Navervatnet, tilløpstunnel, fordelingskammer, rørgate ned til kraftstasjonen og utløp til fjorden. Glomfjord kraftverks tidligere hovedmagasin i Storglomvatnet er nå en del av Svartisen kraftverk. Før Svartisen-utbyggingen hadde Storglomvatnet et magasinvolum på litt over 600 mill. m³. Fra Synk I i Fykanåga nedenfor Storglomvatnet er det nå som tidligere overføring til Nedre Navervatnet. Tunnelen har en lengde på 2 150 meter. Nå er det bare vannet fra restfeltet nedenfor den nye Storglomvassdammen som overføres.

Magasinene i dagens Glomfjord kraftverk er Nedre Navervatnet og Øvre Navervatnet. Begge er relativt små. Dammen i Nedre Navervatnet har en noe uvanlig utførelse med treullplater direkte på damplaten. Den var ferdig i 1941. Dammen i Øvre Navervatnet er en kombinasjon av tre­bukkedam som den høyeste delen, betong massivdam og steinfyllingsdam med sentral betong­tetning. Fra inntaket i Nedre Navervatnet er det tilløpstunnel med en lengde på 2 740 meter og et tverrsnitt på 18 m² fram til fordelings­bassenget. Tunnelen er håndboret og sjelden i sitt slag. Bassenget har et tverrsnitt på 20 m².

Dette ble for lite etter utvidelsen av kraftverket. Det ble derfor sprengt ut et pådrags- og avslagskammer i et bekkeinntak 400 meter ovenfor bassenget slik at det ble et såkalt koblet fordelingskammer. Fra fordelingskammeret er det tre rør med en lengde på 900 meter ned til kraftstasjonen. Bare ett av dem er i bruk i dag. Det siste røret kom i 1949. Rørgatens største helning er 49 grader. Langs rørgaten er det en trallebane.

Kraftstasjonen ligger like ved fjorden. Bygningen er oppført i betong og har en hoveddel og en sidefløy. Grunnplanet er L-formet. Bygningen er 103 meter lang og 14 meter bred. Sidefløyen har en lengde på 37,5 meter, og bredden er 13 meter. I første byggetrinn var det plass for fire aggregater. Stasjonens lengde var da 67 meter. Fra hver turbin er det en kort, granittbelagt kanal ut til fjorden. Under kraftstasjonen er det en kanal for avledning av overvann og vann fra et eventuelt rørbrudd.

Aggregatene har horisontal oppstilling og Pelton-turbiner. Alle turbinene er levert av tyske J.M. Voith. Hver turbin har to turbinhjul med én dyse på hvert hjul. Hydraulisk sett er alle turbinene like, men de tre siste har separate deksler for hvert hjul, mens det for hver av de tre første er et felles hjuldeksel. Skovlhulene har en ytre diameter på 3,4 meter. De tre eldste generatorene ble levert av svenske ASEA og var de største i verden i avgitt effekt. De tre siste ble levert av Brown Boveri Co., Baden, i 1948–49. Da var ikke lenger 24 MVA størst i verden og heller ikke i Norge. Hver generator veide 225 tonn og hver turbin hadde en vekt på 120 tonn. I kraftstasjonen ble det montert en traverskran med kapasitet på 100 tonn. Maskinene kom i flere deler og ble montert i kraftstasjonen. Det måtte bygges transportfasiliteter for både anleggs- og driftsperioden som trallebane, båttransport og taubane.

Den opprinnelige kraftstasjonsbygningen fra 1920 ble tegnet av arkitekt Olaf Nordhagen. Han hadde tegnet Vemork kraftstasjon på Rjukan og også fullført domkirken i Trondheim. Bygningen i Glomfjord er enklere i detaljene, og den er fint tilpasset fjellveggen bak. Senere utvidelser ble oppført i samme stil. Det var først med tilbygget som bestod av verksted og kontorbygning på 1960-tallet at formspråket ble brutt.

Disse fasadene ble senere endret for å oppnå et helhetlig preg. Hele kraftstasjonsbygningen har nå taktekke av skifer slik det opprinnelig var. Det er også annen arkitektur i Glomfjord som forbindes med kraft- og industriutbyggingen, slik som boliger og Statkrafts eget informasjons­lokale. Tidligere eiere har brukt store ressurser på bevaring av disse bygningene.

Glomfjord kraftverk representerer en utbygging som la grunnlaget for industriens framvekst de første tiårene på 1900-tallet. Kraftverket er også en historie om transport og anleggsarbeid under krevende forhold. En viktig forutsetning for et vellykket resultat var dristighet og kreativitet. Helheten ved anlegget er kanskje det som er mest bemerkelsesverdig. Maskinene som kom i drift omkring 1920, var verdens største i ytelse. Men også andre deler av utbyggingen var imponerende. Fallhøyden var stor og kan ha vært den største i Norge da planleggingen startet. Men innen kraftverket kom i drift, var det kraftverk med større fysisk fallhøyde andre steder i landet.

Kraftstasjonsbygningen er monumental og representerer kraftverkenes store betydning for industrialiseringen i Norge. Maskinsalen er lang og smal og typisk for tidens store kraftstasjoner. Tilløpstunnelen med mange tverrslag og steintipper fra inntaksmagasinet til fordelingsbassenget vitner om tidligere tiders teknologi. Rørgaten er lagt i et bratt og vanskelig terreng. Etter at en stor del av tilsiget i nedslagsfeltet er overført til nye Svartisen kraftverk er 3 av de 6 opprinnelige aggregatene tatt ut av drift og revet. Dette for å gi plass til blant annet et nytt minikraftverk som utnytter fallet fra Fykanvatn. Ett av de opprinnelige aggregatene er bygget om fra 25 hz til 50 hz. For øvrig ser alle de tre gjenværende og opprinnelige aggregatene ut som de gjorde ved idriftsettelsen 1920.

Kraftverkene Glomfjord og Svartisen viser planlegging, bygging og drift fra nesten hele forrige århundre. Glomfjordutbyggingen bidro på mange måter til beslutningen om etablering et forvaltningsorgan for saker innen vassdrags- og elektrisitetsområdet, Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen i 1920, og til at staten tok del i kraftutbyggingen. Kraftverket var grunnlag for industri og viktig for lokalsamfunnet. Det ble bygd boliger, noen av dem er senere vurdert som bevaringsverdige. En del av de gamle transportfasilitetene står igjen som påminnelser om hvordan logistikken ble løst. Taubanen og de 1 127 berømte trappetrinnene i omtrent samme trasé er der fortsatt.