Kuråsfossen I

I 1888 tok Røros Kobberverk i bruk et elektrisk lysanlegg med buelys ved en av gruvene. Tidlig på 1890-tallet opplevde verket økonomiske problemer som følge av dårlige kobberpriser. Det ble nødvendig å finne nye driftsmetoder for å redusere arbeids- og transportkostnadene. Beregninger viste at en elektrifisering av tre av gruvene ville utgjøre besparelser på 191 menn og 58,5 hester. Erfaringer fra elektrifisering av gruvedrift ble hentet fra utenlandsreiser. Endelig vedtak om utbygging av Kuråsfossen ble fattet i 1895.

Det tyske firmaet Schuckert & Co fikk oppdraget med levering av alt elektrisk utstyr til kraftstasjonen og gruvene. To turbiner, hver på 300 hk, ble levert av et svensk firma, Quist og Gjørs. Turbinrørene ble levert av det norske selskapet Kværner Brug. Kraftledningen hadde da landets høyeste spenning og representerte også den første overføringen med trefase vekselstrøm. Samlet lengde for overføringene var 24 kilometer. Kraftverket ble satt i drift 7. oktober 1896. I gruveområdene ble elektrisiteten nedtransformert til 150 V. Den ble fordelt rundt i gruvene og i dagen, til elektrisk belysning og til drift av bormaskiner og vaskerianlegg. Et lokomotiv levert av Schuckert & Co. kunne trekke fire tonn malm med en hastighet på ti km per time.

Et reguleringsanlegg ble tatt i bruk i 1924. Reguleringen må sees på som et tiltak for hele Glommavassdraget, men var selvsagt fordelaktig også for Kuråsfossen kraftverk. I 1931 ble et treje aggregat installert. De to eldste aggregatene ble deretter mest brukt som reserve og forekstra effekt ved flom eller tapping fra magasinet. Kraftverket ble overtatt av Røros Elektrisitetsverk i 1936.

Kuråsfossen I utnyttet en fallhøyde på 15,3 meter som da var en tredjedel av den mulige fallhøyden. I 1946 ble det derfor besluttet å bygge et nytt anlegg. Det nye kraftverket ble satt i drift med ett aggregat på 5 MW i 1952. I 1965 ble det satt inn et aggregat til med en ytelse på 5 MW. Det nye kraftverket har inntak på samme sted som Kuråsfossen I. Fallhøyden ble nå økt til 48 meter. Kraftstasjonen er plassert i fjell.

I årene 1952 til 1965 var Kuråsfossen I kun periodevis i drift. Deretter forfalt bygningene, maskiner og utstyr. I 1982 ble det så tatt initiativ til restaurerings- og vedlikeholdsarbeider for kraftstasjonen. Bygget er nå pusset opp, generatorer og turbiner er glassblåst og malt opp igjen. Men Røros Kobberverk ble lagt ned i 1977, etter drift i 333 år.

Kraftverkets hoveddeler var dam, inntak, vannveier og kraftstasjon med permanentutstyr. Ved inntaket var det en dam med største høyde fem meter og bredde sju meter. Dammen hadde fire sluser, hver to meter høy og en meter bred. Fra inntaket i Glomma var det en 190 meter lang renne av tømmer og tykke planker fram til fordelingsbasseng/inntaksbasseng av solid mur. Fra fordelingsbassenget, utstyrt med treluker, førte et stålrør med en lengde på omtrent 30 meter og en diameter på to meter ned til kraftstasjonen. Fra kraftstasjonen ledet ei utgravd renne vannet tilbake til Glomma.

Kraftstasjonen er plassert i dagen. Hver av de to opprinnelige horisontale Francis-turbinene med to løpehjul hadde en garantert ytelse på 300 hk ved fallhøyden på 15,3 meter. Aggregatet fra 1931 hadde en ytelse på 1 190 kW. De to generatorene fra 1896 hadde frekvens 50 Hz, turtall 300 og en generatorspenning på 5 kV. Kraften ble overført direkte fra generatorene og fram til gruvene. Kraftstasjonen hadde ikke eget høyspentrom. Generatorviklingen var knyttet direkte til kraft­leningen, noe som må betegnes som dristig.

Dristigheten gjaldt også for brytere for utgående høyspentlinjer, måleinstrumenter og reguleringsmotstander. Alt betjeningsapparatur ble plassert på marmortavle eller trevegger. I 1919 ble det anskaffet oljebrytere med utløserreleer og linjer.

Kraftstasjonen er en relativt enkel trebygning. Det opprinnelige bygget fra 1896 har en størrelse på 15 ganger 11 meter. I 1919 ble høyspentrommet påbygd. Et påbygg kom i 1931 med utvidelsen til tre aggregat. Bygningen er pusset opp på 1980- og 1990-tallet.

I løpet av noen få tiår på slutten av 1800-tallet og fremover ble det klart at vannkraften var en svært viktig ressurs for Norge, noe den eventyrlige utviklingen ved Kuråsfossen I er en tidlig representant for. På slutten av 1800-tallet var Kuråsfossen I en teknisk utfordring med avanserte løsninger. For sin tid var dette en stor utbygging også i europeisk målestokk. Men bare få år senere var betydelig større kraftverk i drift lenger ned langs Glomma, og i andre vassdrag i Norge.

Kraftoverføringen var landets første overføring med trefase vekselstrøm. Dette var fem år etter den kjente overføringen på 175 kilometer i Tyskland mellom Lauffen og Frankfurt, som regnes for å være det praktiske pionerarbeidet for trefasesystemet. I dag står den opprinnelige stasjonsbygningen igjen med mesteparten av det tekniske utstyret. Turbinene, generatorene, bryterne, måleinstrumenter og reguleringsmotstander er fine eksempler på tidlige maskin- og elektrotekniske komponenter.

Kuråsfossen I inngår fra 2010 i UNESCOs verdensarv ”Røros bergstad & Circumferensen”.