Teknisk utførelse

Da strømforsyningen fra Tysso I til Odda-fabrikkene startet i 1908, ble det fra generatorene levert trefase vekselstrøm med 12 kV spenning, som gikk ut på kraftledningene uten transformering. Det ble levert 25-perioders strøm, som smelteverksovnene var bygget for.

I 1908 var bare den første ledningen til Odda bygget ferdig. Mastene var hovedsakelig trestolper, men i vinkelpunkter ble det brukt gittermaster av jern. Ledningen hadde seks kobbertråder (to kurser), med 110 mm2 tverrsnitt.

Den andre ledningen til Odda ble bygget i 1909–1910. Den gikk stort sett parallelt med den første, men i Tyssedal ble den lagt en god del høyere, og under Tveitanuten sør for Tyssedal ble det slått en omtrent 700 m lang tunnel som ledningen ble ført gjennom. Hele ledningen var omtrent 6,6 km lang.

I 1911–1913 ble begge ledningene bygget om. En del trestolper ble skiftet ut med nye jernmaster, og gamle jernmaster ble bygget om. I vinkelpunkter med stor påkjenning, og ved det omtrent 250 m lange spennet over elva Tysso, ble det satt opp doble jernmaster. Hver mast hadde tre tverrarmer (traverser) av jern, med piggisolatorer og liner lagt opp i en regulær sekskant. Ut fra tverrarmene ble det montert jernbøyler som linene gikk mellom. De tolv kobberlinene (fire kurser) ble skiftet ut med helaluminiumsliner med 450 mm2 tverrsnitt. I 1921 ble det rapportert at aluminiumslinene hadde vært i drift siden våren 1913 ”med udmerket resultat”, til tross for vanskelig terreng og værhardt klima.

Under denne ombyggingen ble tunnelen forlenget til omtrent 1200 m, som også er dagens lengde. Ledningene ble ført inn i tunnelen gjennom muffehus i hver ende, omtalt som søndre og nordre synk. Tunnelen har et kvadratisk tverrsnitt med høyde og bredde på ca 3 m. Liner og isolatorer ble festet til rammer montert på tunnelveggene, med seks liner på hver side. Mellom linene og midtgangen ble det lagt netting. På samme tid ble det lagt to kobberkabler til cyanamidfabrikken i Odda. Kablene, som kalles Cyankabel 1 og 2, ble lagt i en felles grøft mellom de to masterekkene, og ført gjennom ledningstunnelen under Tveitanuten. Elvene Tysso og Opo ble krysset på kabelbroer. Senere kom Cyankabel 3.

Fra et omkoblingstårn ved luftledningene, omtrent 4 km sør for Tyssedal, ble det på 1920-tallet koblet til sju sett med sjøkabler som førte kraft over Sørfjorden til Det Norske Zinkkompanis nye fabrikkanlegg på Eitrheim.

Endepunktet for de to Odda-ledningene var en fordelingsstasjon ved karbidfabrikken. Her ble strømmen fordelt til smelteverksfabrikkene, og noe senere også til allmenn bruk i Odda sentrum. Bygningen ble oppført i 1907 og utvidet i 1913-1914. I 1912 ble det oppført en ny fordelingsstasjon ved cyanamidfabrikken for å ta imot cyankablene.

Odda-ledningene overførte 25-perioders strøm til Odda Smelteverk helt frem til 1996. Etter et rørbrudd i 1980 kunne bare ett av de fem rørene ned til kraftstasjonen Tysso I brukes. For å produsere nok 25-perioders strøm, ble det montert to omformere inne i maskinhuset på kraftstasjonen som gjorde 50-perioders strøm levert fra Sengjanes transformatorstasjon om til 25-perioders, som så ble ført ut på ledningene. Dette fortsatte også etter at kraftproduksjonen ved Tysso I stanset helt i 1989. I 1996 fikk smelteverket egne omformere, og det var ikke lenger behov for Tyssefaldenes 25-perioders strøm. Odda-ledningene var imidlertid i drift som reserveledninger frem til 2003.

I dag står det igjen 16 master fra de gamle Odda-ledningene; fire ved Odda Smelteverk, to ved Bispen i Kvitura, og ti i Tyssedal. Ledningstunnelen er intakt med muffehusene ved nordre og søndre synk. Den er i senere tid brukt til nye kabler. De gamle jordkablene er faset ut, og kabelbroen over elva Opo er nylig revet. Fordelingsstasjonen ved karbidfabrikken står fortsatt med en del teknisk utstyr bevart. Fordelingsstasjonen ved cyanamidfabrikken står også, men alt teknisk utstyr er fjernet.