Landskap og miljø

Kraftledningene mellom Tyssedal og Odda ble lagt på østsiden av Sørfjorden, i en bratt og rasfarlig fjellside der det aldri hadde vært vei. Fra kraftstasjonen i Tyssedal gikk ledningene gjennom bebyggelsen før de spente over elva Tysso. Sør for elva gikk den første ledningen i den bratte fjellsiden under den over tusen meter høye Tveitanuten. Ikke sjelden ødela steinsprang og andre ras både linene og isolatorene, og for å unngå dette partiet, ble det snart slått en lang tunnel for ledningene gjennom fjellet. Men videre sørover måtte ledningene fortsatt krysse den store Kvitura.

Å bygge kraftledning i dette ville terrenget var krevende. De store og tunge trestolpene og jernmastene ble fraktet sjøveien på store lektere, og for å få dem opp den bratte og steinete lia, ble de slisket (rullet/skjøvet) oppover med hjelp av runde tømmerstokker, spett, taljer og muskelkraft. I tillegg måtte sanden og sementen til fundamentene bæres på ryggen – det må ha vært et forferdelig slit.

Det fortelles at det var mange striler som hadde tatt seg jobb på ledningsbyggingen. De sprang rundt i liene med tresko – ikke akkurat noe egnet fottøy for dette terrenget. I den første tiden var det dårlig med husrom for alle anleggsfolkene i området, og det fortelles at noen av ledningsbyggerne fant ly under Bispen, den digre steinen som stikker ut fra Kvitura.

Innover mot Odda ble ledningene lagt over gårder med tun og eplehager og løypestrenger, noe som ikke var helt uten konflikter med berørte grunneiere. På den siste strekningen frem til smelteverket flater terrenget ut, og ledningene krysset elva Opo før de endte i fordelingsstasjonen for karbidfabrikken på vestsiden av elva.