Historikk

Lengst inne i den dype og isfrie Sørfjorden i Hardanger ligger byen Odda og tettstedet Tyssedal under bratte fjellsider. For litt over hundre år siden ble disse to stedene på kort tid omdannet fra rolige bondesamfunn til hektiske og røykfylte industristeder med internasjonale forbindelser. De utenlandske sommerturistene som hadde kommet for å oppleve isbreer og brusende fosser, ble byttet ut med anleggsfolk og industriarbeidere som kom fra fjern og nær.

Det var i 1906 det ble fart i kraftutbyggingen og industrialiseringen i Hardanger. På ingeniør Sam Eydes kontor i Kristiania ble Aktieselskabet Tyssefaldene stiftet den 20. april for å bygge ut, produsere og selge kraft fra Tyssovassdraget. Eyde-gruppen hadde nylig kjøpt fallrettighetene til vassdraget, som har sitt utspring i sørvestre del av Hardangervidda. Bak Eyde, som ble selskapets første generaldirektør, stod internasjonale kapitalinteresser med de svenske Wallenberg- brødrene i spissen. Tre uker etter stiftelsen ble det gitt konsesjon til å bygge et stort kraftverk i Tyssedal.

De viktigste kraftkundene til Tyssefaldene var de engelskeide selskapene Alby United Carbide Factories (tidligere Sun Gas Company) og North Western Cyanamide Company, som planla store karbid- og cyanamidfabrikker i Odda. Karbid og cyanamid var kraftkrevende elektrokjemiske produkter, og hovedårsaken til at de valgte dette området var Tyssovassdraget og muligheter for sjøtransport. Det var imidlertid ikke plass til å bygge så store fabrikker i nærheten av kraftstasjonen i Tyssedal, og den elektriske kraften måtte dermed fraktes inn til fabrikkene som ble satt opp i Odda. I juli 1907 ga staten tillatelse til å bygge to kraftledninger med inntil 12 kV spenning fra Tyssedal til Odda.

Anleggsarbeidene for kraftverket Tysso I tok til sommeren 1906. På rekordtid ble det bygget inntaksdam i Skjeggedal, og det ble – med håndbor, feisel og dynamitt – slått en 3,4 km lang vanntunnel ned til et fordelingsbasseng sprengt inn i fjellet ved Lilletopp. Derfra ble det lagt to 720 m lange rør nedover det bratte berget ned mot Sørfjorden, der kraftstasjonen med seks aggregater ble satt opp. Inne i Odda ble det på samme tid bygget karbidfabrikk og cyanamidfabrikk med tilhørende bygninger og infrastruktur, og fra Tyssedal til Odda ble det strukket en nesten sju km lang kraftledning langs Sørfjorden. Det tok ikke mer enn litt over halvannet år fra anleggsarbeidene startet til kraftstasjonen, overføringsledningen og fabrikkene var i drift.

Den 4. mai 1908 var strømforsyningen til karbidfabrikken i gang, og ikke lenge etter begynte også leveringen til cyanamidfabrikken. Men byggearbeidene stoppet ikke med dette. I 1910 tok den driftige Ragnvald Blakstad over som generaldirektør etter Sam Eyde, og frem til 1918 pågikk en nesten kontinuerlig utbygging av Tysso I. Ferdig bygget hadde kraftstasjonen 15 aggregater på rekke inne i en 175 m lang maskinsal. Da var det også lagt tre rør til ned fra Lilletopp, og den 520 m lange og 33 m høye Ringedalsdammen i Skjeggedal var fullført, den gang som Norges største.

Parallelt med utvidelsen av kraftanlegget ble ledningene mellom Tyssedal og Odda bygget om og forsterket, for å kunne overføre mer kraft til den voksende industrien i Odda. Tysso I leverte også kraft til Det Norske Nitridaktieselskaps aluminiumsfabrikk i Tyssedal fra 1916, og til Det Norske Zinkkompanis fabrikk (i dag Boliden), som startet på Eitrheim i 1929. I tillegg ble det levert strøm til allmenn forsyning i Odda, Tyssedal og Skjeggedal.

Den økonomiske depresjonen på 1920-tallet førte til at karbid- og cyanamidfabrikkene gikk konkurs, men driften startet opp igjen i 1924, da Odda Smelteverk ble grunnlagt. De etterfølgende årene har smelteverket vært gjennom mange opp- og nedturer under skiftende eierskap, og den endelige avgjørelsen om nedleggelse ble tatt i 2003. I 1989 stoppet kraftproduksjonen i Tysso I, men helt frem til 1996 leverte to omformere i stasjonen 25-perioders strøm til Odda Smelteverk gjennom de gamle ledningene. Resten av Odda-samfunnet hadde gått over til 50 perioder da kraftstasjonen Tysso II ble satt i drift i 1967. Først da ble det slutt på at strømmen kom ”klumpavis”, og at det lyste ”annenhver gang”.

Dette var imidlertid ikke den første strømmen med 50 perioder som ble produsert i Tyssedal. Tidligere var det installert to omformere i Tysso I som gjorde 25-perioders strøm om til 50 perioder, som først og fremst den store traverskranen i maskinsalen skulle bruke. Det hører med til historien at enkelte privilegerte også fikk 50-perioders strøm fra disse omformerne, som av den grunn ble kalt ”snobbene”.

De to Odda-ledningene var i drift frem til 2003, de siste årene kun som reserveledninger. Linene ble deretter fjernet og de fleste mastene ble tatt ned. Tysso I ble fredet etter kulturminneloven i år 2000, og kraftanlegget er i de senere årene restaurert under ledelse av AS Tyssefaldene i samarbeid med Norsk Vasskraft- og Industristadmuseum. Anlegget er i dag fylt med nye aktiviteter. Museet, som holder til i Tyssefaldenes gamle administrasjonsbygg ved kraftstasjonen, arbeider med formidling av vasskraft- og industrihistorie, og er et av de to hovedsamarbeidsmuseene til NVEs Museumsordning.

Høsten 2010 startet Miljøverndepartementet nominasjonsarbeidet for innskriving av Odda Smelteverk og kraftstasjonen Tysso I, sammen med Rjukan-Notodden, på Unescos verdensarvliste, som representanter for industrihistorie knyttet til kraftproduksjon.

AS Tyssefaldene eier fortsatt Tysso I og gjenværende materiell fra Oddaledningene. Selskapet, som i dag eies av DNN Industrier (40 prosent) og Statkraft (60 prosent), har opp gjennom årene bygget flere kraftverk, transformatorstasjoner og overføringsledninger i området.