Historikk

Den statlige utbyggingen av Tokkeverkene fra midten av 1950-årene, inkludert byggingen av kraftoverføringsledninger ut fra disse, var omfattende og kompleks, og må sees på som en helhet. Vi velger her å ta spesielt for oss ledningen til Rød transformatorstasjon nord for Skien som enkeltanlegg, ikke minst med bakgrunn i at dette var den første ledningen som ble satt i drift ut fra Tokke, men omtalen vil også omfatte de andre ledningene som ble satt i drift fra Tokke i perioden 1961-1965.

Sterke krav om en utbygging av Tokkefallene ble fremsatt allerede i 1952, gjennom stortingsmeldingen ”Om utbyggingen av elektrisk kraft”. Det skulle gå litt tid før utbyggingen kunne begynne for alvor, ikke minst fordi NVE på samme tid var opptatt med store prosjekter i Røssåga og Aura. I oktober 1955 ble imidlertid utbyggingen enstemmig vedtatt i Stortinget, og den endelige proposisjonen ble lagt frem 23. mars 1956. Den utbyggingen som i første omgang ble vedtatt omfattet Tokke 1 kraftverk ved Dalen i Telemark, men utbyggingen ble senere utvidet – med flere kraftverk – til å utnytte hele fallhøyden i Tokke- og Vinjevassdragene, fra høyfjellssjøene sør på Hardangervidda og ned til Dalen ved Bandak.

Tokkeutbyggingen var i størrelse og kostnader den overlegent største som til da hadde vært planlagt her til lands, og det var en utfordring å fremskaffe de nødvendige økonomiske ressurser. Finansieringen skjedde gjennom to lån i Verdensbanken på 25 millioner dollar hver. Det første lånet ble tatt opp i forbindelse med byggingen av Tokke 1 kraftverk, og det andre lånet ved byggingen av Tokke 2 og Tokke 3 kraftverker. I tillegg ble 240 millioner kroner skaffet til veie gjennom det såkalte ”Tokke-lånet”, som gikk ut på at fylker og kommuner kunne investere i prosjektet gjennom å kjøpe gjeldsbrev. Som motytelse skulle deretter de samme fylkene og kommunene få fortrinnsrett til kjøp av Tokkekraft på gunstige vilkår. Denne finansieringsmodellen var spesiell i den forstand at den avvek vesentlig fra tidligere prinsipper for statlige utbyggingsprosjekter.

Ved inngangen til 1960-årene oppstod det et stadig sterkere behov for å få overført elektrisitet mellom landsdelene, hovedsakelig for å styrke forsyningssikkerheten i elsystemet, men også som en garanti for å sikre avsetning for egen kraft. Dette ble ikke minst viktig i forholdet mellom Vestlandet, der hovedtyngden av de statlige fallrettighetene i Sør-Norge lå, og Østlandet der det største forbruksgrunnlaget fantes. Man ønsket å bygge et sterkere system av stamledninger med stor overføringskapasitet mellom landsdelene, og i dette systemet ble ledningene ut fra Tokke svært viktige.

Frem til Tokkeutbyggingen var 220 kV det høyeste spenningsnivået på det norske ledningsnettet. Når de økte kraftmengdene skulle føres ut fra Tokke, ble man imidlertid nødt til å tenke nytt. Et moment var at kraftmengdene fra Tokke ville trenge et stort antall ledninger dersom de skulle ha blitt overført med 220 kV. Et annetmoment var at overføringsnettet i Norge tidligere hadde blitt drevet med isolert nullpunkt og jordslutningsspole.Dette kunne fungere for 220 kV inntil dette nettet nådde en viss størrelse, og denne grensen ble overskredet med byggingen av ledningsnettet ut fra Tokke. Ved overgang fra et spolejordet til et fast jordet system blir isolasjonsnivået slik at 300 kV med fast jordet nullpunkt isoleres omtrent som 220 kV med spolejordet. Under Tokkeutbyggingene ble det derfor besluttet å innføre 300 kV som et fast jordet system. Dette spenningsnivået skulle etter hvert bli utbredt som stamledningssystem i Norge, noe som igjen førte til større overføringskapasitet og lavere overføringstap enn tidligere.

Tokke–Rød ble 22. august 1961 den første ledningen i drift ut fra Tokke 1, og dermed Norges første på det nye spenningsnivået 300 kV. Idriftsettelsen skjedde samtidig som det første aggregatet i Tokke 1 kraftverk ble satt i gang. Dette ble markert med en høytidelig seremoni der statsminister EinarGerhardsen fikk æren av å trykke på knappen som startet produksjonen. Ledningen fra Tokke til den samtidig idriftsatte transformatorstasjonen på Rød, førte umiddelbart til en vesentlig forbedring i den sydlige delen av overføringssystemet på Østlandet.

Videre ble det i løpet av 1962 bygget ledning fra Tokke til Flesaker i Buskerud, der denne delte seg i to, med én overføring mot Oslo og én via Røyken

og Oslofjorden til Tegneby i Østfold. Denne overføringen forsterket forbindelsen mellom de viktige forbruksområdene øst og vest for Oslofjorden. Den siste viktige ledningen ut fra Tokke ble satt i drift i 1965, og gikk vestover til Førre i Rogaland. Gjennom dette fikk man en sterk øst-vest forbindelse i Sør-Norge.

I 1970 ble Sundsbarm kraftverk satt i drift omkring 3,5 mil øst for Tokke 1, ikke langt fra der ledningen mot Rød passerer. Det ble derfor i denne forbindelse bygget en T-avgrening like nord for Sundsbarm, der kraften fra dette produksjonsanlegget kunne føres inn på ledningen Tokke–Rød. Utover dette har ledningen, bortsett fra enkelte tekniske oppgraderinger, stort sett stått uforandret frem til i dag.