Begrunnelse
I årene før andre verdenskrig hadde mange vært skeptiske til statlig engasjement i kraftutbyggingen, men etter frigjøringen i 1945 var denne holdningen endret. Landet skulle bygges, og det var både politisk enighet og en alminnelig oppfatning i folket om at det var statens oppgave å stå i spissen for utbygging av norsk kraftproduksjon og -overføring. Et av de virkelig store statlige prosjektene var Tokkeutbyggingen som, i tillegg til den betydelige ledningsbyggingen, inneholdt syv (i dag åtte) kraftverk, omfattende dambygging, store vassdragsreguleringer og -overføringer og utvikling av hele lokalsamfunn.
I perioden 1945-1960 hadde altså en rekke vannkraftkilder rundt omkring i landet blitt bygget ut. Likevel var det fortsatt mangel på elektrisitet på Østlandet, og forsyningssituasjonen vinteren 1959-60 ble særlig kritisk. Da Tokke–Rød og de andre ledningene fra Tokkeanleggene ble satt i drift, var dette avgjørende for å forhindre store kraftunderskudd på Østlandet. Utbyggingen skjedde også i en periode med stadig sterkere integrasjon mellom ulike samkjøringsområder, og de store overføringsutbyggingene fra Tokke ble helt avgjørende for å flytte betydelige kraftmengder innenfor og mellom regionene i Sør-Norge. Dag Ove Skjold og Lars Thue skriver også i boka ”Statens nett” at ”Tokke-overføringenes betydning for den videre utvikling av samkjøringssamarbeidet på Østlandet i 1960-årene kan antagelig sammenlignes med den rollen Nore-overføringene hadde for utviklingen av samkjøringssamarbeidet i mellomkrigsårene”.[1]
Da ledningene fra Tokke skulle bygges, valgte man å legge seg på 300 kV spenningsnivå i et fast jordet system. Ledningen Tokke–Rød ble i 1961 dermed Norges første med dette spenningsnivået, et nivå som gjennom en lang periode skulle komme til å bli det dominerende i det norske stamnettet for elektrisitetsoverføring. I årene som fulgte ble ikke bare en rekke nye ledninger bygget for dette spenningsnivået, men også allerede bestående ledninger, som overføringene fra henholdsvis Hol og Vinstra til Oslo, ble tidlig på 1960-tallet oppgradert til 300 kV.
Ved bygging av større overføringsanlegg er fremdriften i hovedsak den at man først prosjekterer og stikker ut en trasé, og deretter gjør selve byggingen i tre trinn: Først støpes mastefundamentene av et arbeidslag, deretter monteres mastene av et annet arbeidslag, og til sist kommer et tredje arbeidslag og tar seg av linestrekkingen.
Det kreves naturligvis enorme mengder utstyr og materialer til et slikt arbeid, og i mange år ble dette fraktet ut ved hjelp av mennesker og hester, og senere også med hjelpemidler som traktorer og beltebiler.
Det var derfor et enormt fremskritt da man for første gang kunne begynne å ta i bruk helikopter til slike oppgaver. Helikopteret kunne frakte både arbeidere og betydelige mengder tunge arbeidsmaterialer over lange avstander på kort tid, uavhengig av terrengforhold og tilgjengelighet. Under hele Tokkeutbyggingen ble helikopteret tatt i bruk i forbindelse med planlegging og prosjektering, og ledningen mellom Tokke og Førre (satt i drift i 1965) ble den første i landet der man brukte helikopteret til å fly ferdig-betong og mastestål rett ut til de enkelte mastepunktene.
Tokkeverkene, med Tokke 1 kraftverk som det første, var enestående for sin tid når det gjaldt størrelsen på både de fysiske installasjonene og de økonomiske investeringene. Dette var i tillegg et nasjonalt gjennombrudd innen dataregulert fjernstyring og samkjøring av flere kraftverk.
Ved enden av ledningen Tokke–Rød finner vi Rød transformatorstasjon.Rød ble satt i drift samtidig med Tokke 1 kraftverk, og var, som mottaker av overføringsledningen, Norgesførste stasjon med transformering fra et spenningsnivå på 300 kV. Stasjonsbygningen i betong fremstår som et godt eksempel på 1960-tallets industriarkitektur.
