Historikk
Innerst i Hardangerfjorden ligger det lille tettstedet Eidfjord, som på siste halvdel av 1970-tallet ble senter for enstorstilt kraftutbygging av de store nedbørsområdene nordvest og sør for Hardangervidda. I regi av NVE-Statskraftverkene ble vannet samlet i store magasiner og ledet i to systemer (Lang- Sima og Sy-Sima) med tunneler på til sammen 60 km, ned til Sima kraftverk 700 meter inn i fjellet innenfor Eidfjord. Klarsignal til utbyggingen ble gitt gjennom kongelig resolusjon av 18. mai 1973, og arbeidet startet umiddelbart. Kraftverket ble offisielt åpnet av statsminister Odvar Nordli 17. juni 1980.
Sommeren 1975 sendte imidlertid Statskraftverkene til slutt ut anmodning om vedtak, med to forskjellige alternativer for trasé: et nord for Jøkulen, over Hallingskeid til Usta, og et annet sør for Jøkulen, over Hardangervidda og Halne til et foreslått koblingsanlegg i Skurdalen. På grunnlag av innkomne uttalelser og NVEs hovedstyres befaring i området samme høst, anmodet Elektrisitetsdirektoratet Statskraftverkene om også å legge frem et tredje alternativ via Hallingskeid, langs Bergensbanen, og videre sør for Ustevann til Dagali. Bortsett fra de siste 30 km inn til Dagali ble dette traséforslaget godkjent i statsråd i februar 1977. For denne siste strekningen inn til Dagali måtte Statskraftverkene legge frem ny trasé fra Skurdalen over mot Dagali, og med ny lokalisering av koblingsanlegget. Traseen ble endelig godkjent gjennom kongelig resolusjon av 9. juni 1978.
Den omfattende miljødebatten førte til at byggetiden for ledningen ble unormalt kort. Da traseen endelig ble vedtatt, var det kun 17 måneder til ledningen skulle settes i drift, inkludert seks vintermåneder med minimale muligheter for ledningsbygging. Selv om noe av byggingen hadde blitt satt i gang før det siste vedtaket, var det fortsatt svært liten tid. En konsekvens av tidspresset var at Statskraftverkene, i tillegg til å bygge om lag en tredjedel av ledningen selv, skrev kontrakter med både A/S Linjebygg og A/S Betonmast om bygging av hver sin del. En mannskapsstyrke på om lag 250 måtte settes inn i den travleste arbeidsfasen. Sima–Dagali-ledningen kostet mer enn 200 millioner kroner. Omkring 40 av disse millionene ble ekstraomkostninger fordi ledningen skulle bygges utenom sentrale områder av Hardangervidda.
Store deler av traseen lå høyere enn 1000 meter over havet. Det vanskelige terrenget, i kombinasjon med kort barmarksesong i høyfjellet og tidspresset, gjorde det nødvendig å ta i bruk nye hjelpemidler i anleggsarbeidet, blant annet terrenggående kran under mastemontasjen. Helikopter ble også brukt flittig, ikke minst til transport. Adkomstforholdene var dårlige, og anleggsveier måtte utbedres. Flere nedlagte vokterboliger langs Bergensbanen skulle også komme til nytte. Etter avtale med NSB ble fem av disse rustet opp og satt i stand for innkvartering av ledningsbyggere.
Vanskelighetene til tross: Målet ble nådd og kraftledningen stod ferdig i mars 1980, i god tid før kraftverket i Sima ble satt i drift. Det ble nedlagt til sammen rundt 220 årsverk, hvorav omtrent 55 prosent på entreprenørsiden. Prosjektets størrelse kan ellers illustreres med at det gikk med ca 5000 tonn stålmaster, ca 850 km liner og nærmere 45 000 isolatorskåler.
I 1989 ble det bygget en forlengelse av ledningen fra Dagali videre til Nore, og den skapte dermed en sterk 420 kVforbindelse mellom Vestlandet og Østlandet. Sammen med Oslo Lysverkers ledning fra Aurland til Hallingdal, som kom to år senere, bidro den også til at Østlandet kunne ta imot kraften fra nye installasjoner i kraftverkene Aurland og Jostedal.