Landskap og miljø

Innset-ledningen fra Øvre Bardu i Midt-Troms til Kanstadbotn i Lødingen er nesten 14 mil lang. Traseen går i hovedtrekk i sør-sørvestlig retning, for det meste gjennom utmarksområder og med kryssing av flere fjellpartier og to sund. Ledningen har sitt utgangspunkt omkring 320 meter over havet ved Innset kraftverk, like vest for Altevatn, og herfra følger den elvedalen ned mot koblingsanlegget ved Straumsmo. Derfra går de to ledningene mot Kvanndal det første stykket parallelt med de to ledningene nordover mot Bardufoss. Ledningene mot Kvanndal dreier snart vestover og følger Melhusskardet over Melhusfjellet, der traseens høyeste punkt er på rundt 760 meter over havet.

Nede i Salangsdalen følges dalføret sørvestover til Kvanndal, like nord for Bjerkvik, innerst i Ofotfjorden. Fra Kvanndal går ledningen mot Kanstadbotn i vestlig retning på nordsiden av Ofotfjorden. Frem til Bogen i Ofoten har den følge av en 132 kV-ledning fra 1970 mellom Kvanndal og Kilbotn sør for Harstad. Deretter passerer ledningen nord for Evenes lufthavn, krysser Ramsundet i et kort luftspenn, og fortsetter over Tjeldøya før Tjeldsundet krysses i kabel over til Hinnøya. På Hinnøya stiger ledningen til fjells i omtrent 500 meters høyde gjennom Fiskefjordskardet. Der møter den 66 kV-ledningen som kommer fra Niingen kraftverk, og de to ledningene følges ad nedover Kobbedalsaksla og frem til Kanstadbotn.

Hinnøya var for øvrig en av de mer krevende strekningene ved byggingen av Innset-ledningen. Omtrent en kilometer vest for muffehuset ved Tjeldsundet snodde ledningen seg med flere vinkler opp gjennom en trang og kupert dal som var ufremkommelig med kjøretøy. På 2,3 kilometer steg ledningen 440 meter, og transporten til de ni mastepunktene i dalen ble utført med Vossa-vinsj, som fraktet materialene etappevis oppover. For å skåne linen, måtte linemontasjen i tillegg foregå om vinteren. Det var mye snø over fjellet, og det fortelles at de kunne spasere fra snøkanten rett inn på den nederste brua på masten, omtrent fem meter over fundamentene. På Tjeldøya var det til dels samme forhold som på Hinnøya, slik at de tyngste løftene også der måtte tas på vinteren.

Til materialtransport i mindre krevende terreng ble det brukt mange forskjellige kjøretøy: International beltetraktor, Unimog terrengbil, det canadiske beltekjøretøyet Muskeg, og i noen grad Volvo halvbeltetraktor. Kjøretøyene utfylte hverandre og gjorde det mulig med kontinuitet i transportene under vekslende terreng- og føreforhold. Men ofte var det vanskelig å komme helt frem til mastepunktene med kjøretøyene, og mye materiale måtte bæres den siste strekningen. Spesielt var det tungt å bære fundamentblokkene, som kunne veie 60–70 kg.

Arbeidskarene kom fra distriktene omkring, supplert med en del ledningsbyggere som hadde kjennskap til større anlegg fra før. Arbeidsstyrken varierte fra over 100 mann om sommeren og ned til 40–50 mann om vinteren. Det kan fortelles mange historier fra anleggstiden og ledningsbyggingen, og vi tar her med litt om ”brakkelivet”. Innkvartering ved denne typen arbeid kunne være en utfordring, både fordi arbeidsplassene flyttet på seg, og fordi traseene ofte gikk utenom allfarvei. Ved Innset-ledningen disponerte NVE tolv transportable, firemanns skogstuer. I tillegg hadde de en 32-mannsbrakke i Bjerkvik, av samme typen som Moelvenbrakkene på Innset kraftanlegg. Det ble også skaffet noe privat innkvartering, og på enkelte strekninger måtte man ty til telt. På fjellet over Hinnøya bodde to arbeidslag en tid i en liten hytte som hørte til Niingen kraftverk. Den såkalte Niingen-hytta var ganske primitiv, og så kald at de måtte dekke vinduene med ullfilt for å få opp temperaturen. Karene sov, spiste og tørket klær i samme rommet, men atmosfæren blant de åtte som bodde der var ellers god.