Teknisk utførelse

Ledningen Hol–Oslo er 187 km lang. Linje 1 ble satt i drift med 220 kV i 1949, etter først i noen måneder å ha blitt drevet med 132 kV på strekningen Hol I–Follum. Strømførende liner var av typen FeAl 240. Disse ble levert av norske Standard Telefon og Kabelfabrikk.

Ledningen ble opprinnelig bygget med 640 master, der 612 var galvaniserte stålmaster på betongfundament og 28 var stålarmerte betongmaster med jerntravers. Betongmastene ble bygget på prøve under den tyske okkupasjonen. Byggingen ble imidlertid stoppet av myndighetene, og etter frigjøringen i 1945 ble det innhentet nye anbud. Resultatet var at stålmaster var ca. 35 prosent rimeligere enn betongmaster, dessuten var leveringstidene kortere. Stålmastene ble konstruert og levert av Bethlem Steel i USA. Fabrikken var ansvarlig for den endelige konstruksjonen av mastene, etter norske normer. For øvrig ble etter kort tid om lag en femtedel av ledningen forsterket, og 135 ekstra stålmaster satt inn. Særlig skjedde dette i områder med stor belastning fra is og snø.

Linje 2 ble bygget i perioden 1953- 1956, og satt i drift med 220 kV spenning i desember 1956. Strømførende liner er av typen FeAl 405, altså liner med noe større tverrsnitt enn de som opprinnelig ble installert på linje 1. Linje 2 er bygget med galvaniserte stålmaster på betongfundament.

Disse mastene er av samme type som på linje 1, men med en noe høyere og slankere utførelse. Linje 1 og 2 mellom Hol og Oslo har sitt endepunkt på Sogn transformatorstasjon, der kraften nedtransformeres for viderefordeling i Oslo-området.

Etter hvert som Østlandets kraftoverføringssystem ble stadig mer utvidet gjennom etterkrigstiden, ble det også aktuelt med en overgang fra et spolejordet system til et system med fast jordet nullpunkt. Dette medførte at man kunne drive 300 kV-ledninger med samme isolasjonsnivå som de tidligere 220 kV-ledningene. Man trengte bare å sette inn en tilleggstransformator mellom jord og den opprinnelige viklingen. Ledningene fra Tokkeutbyggingen i første halvdel av 1960-årene ble de første som ble bygget med det nye spenningsnivået. Samtidig kunne man spenningsoppgradere ledninger som tidligere hadde vært drevet på 220 kV. Ledningen Hol–Oslo ble spenningsoppgradert til 300 kV sommeren 1963.

I forbindelse med spenningsoppgraderingen ble det nødvendig å skifte ut de strømførende linene på linje 1 med nye liner av typen FeAl 405. Dette var liner med samme tverrsnitt som de som allerede fantes på linje 2. Man spant også et ekstra lag aluminiumstråder på den ene topplinen for å bedre ledningsevnen. Arbeidet ble utført av AS Linjebygg i årene 1959-61.

Etter hvert som Oslo Lysverker bygget flere kraftverker i Hallingdal- og Hemsedalsområdet måtte kraften fra disse kobles til Holsledningen. En overføring fra kraftverkene Gjuva, Hemsil 1 og Hemsil 2 ble i 1960 koblet sammen med Holsledningen ved Gol. I 1967 ble også kraften fra Nes Kraftverk koblet til. Tilkoblingen ble gjort ved å bygge tverrforbindelser over dalen, fra kraftverkets koblingsanlegg på vestsiden, til Holsledningen på østsiden.

I perioden 1975-1978 ble partiet fra Hol 1 til Usta/Hol 3, og derfra videre til Nes, bygget om til 420 kV. I forbindelse med dette forsterket man forgitringen i en rekke master, særlig i forankringsmaster. Man la også opp en ekstra strømførende line i hver fase, slik at man fikk duplex-ledere av typen FeAl 405. I 1991 ble i tillegg nok en 420 kV-ledning satt i drift fra Aurland til Hol 1, slik at spenningsnivået nå er 420 kV på begge linjene mellom Hol 1 og Usta/Hol 3, samt på Hol–Oslo linje 2 mellom Hol 3 og koblingen til Nes kraftverk.