Begrunnelse
Ledningen Hol–Oslo var et meget omfattende prosjekt, og den står igjen som en milepæl innen den tekniske utviklingen av ledningsbygging i Norge.
Spenningsnivået på 220 kV var ikke tidligere tatt i bruk her til lands, og det var på dette tidspunktet forholdsvis uvanlig også ellers i Europa. I perioden frem til Vinstraledningen ble satt i drift i 1953 var Hol–Oslo i tillegg den lengste kraftoverføringsledningen i landet.
Stålmastene ble konstruert og levert av Bethlem Steel i USA. Mastetypen finnes på enkelte andre ledninger bygget av Oslo Lysverker, men er ellers uvanlig her til lands. Det står også enkelte betongmaster på ledningen. Disse ble bygget på prøve under okkupasjonstiden og er derfor, i norsk sammenheng, svært spesielle.
Okkupasjonsårene 1940-45 hadde etterlatt Norge med et stort etterslep i kraftforsyningen. Selv i hovedstaden var det fortsatt tilfeller av rasjonering og utkobling, og særlig var den uvanlig kalde vinteren 1947 problematisk. Dette var samtidig en periode der elektrisitet i stadig sterkere grad etablerte seg som den viktigste energikilden for oppvarming av privatboliger. Mangelen på elektrisk kraft og en økende etterspørsel knyttet til gjenreisingen av landet, skapte et meget stort behov for ny tilførsel. For hovedstadens vedkommende var derfor kraftledningen fra Hol helt avgjørende i denne perioden.
Byggingen av Hol–Oslo engasjerte store deler av befolkningen i Osloområdet. Selv om den økte tilførselen av kraft var meget kjærkommen for mange av byens innbyggere, var det samtidig store kontroverser rundt trasévalget. Motstanden mot ledningsføringen gjennom Nordmarka skapte allianser på tvers av sosiale og politiske skillelinjer. At så mange som mellom 30 000 og 40 000 mennesker møtte opp på Rådhusplassen 28. november 1946, er også historisk sett en unik hendelse.
Kraftverket Hol 1 er i seg selv et viktig kulturminne. Det var det siste store norske magasinkraftverket som ble bygget med kraftstasjon og rørgate i dagen. Hele utbyggingen var kompleks, med to ulike fall, et sammensatt system av magasiner og vannveier, lange tunneler, rekordstort dimensjonerte maskiner og pionerarbeid innen dambygging som viktige stikkord. Anlegget må også sees i sammenheng med den videre utbyggingen som Oslo Lysverker gjorde i Hallingdal- og Hemsedalsområdet, med bygging av kraftverkene Hol 2, Hol 3, Gjuva, Hemsil 1, Hemsil 2, Usta og Nes.