Tonsen

Tonsen transformatorstasjon ligger i nedre del av Groruddalen, noen hundre meter fra Sinsenkrysset i Oslo, og med Aker sykehus som nærmeste nabo. Stasjonen hørte til Kykkelsrudanlegget, som ble bygget ut tidlig på 1900-tallet. Vi tar her spesielt for oss transformatorstasjonen, men beskrivelsen vil også omhandle Kykkelsrudanleggets historie.

Forrige århundreskifte markerte starten på en større utbredelse av elektrisitetsforsyningen i hovedstadsområdet. Man hadde begynt å utnytte vannkraft til elektrisitetsproduksjon, og det var blitt teknisk mulig å overføre elektrisk kraft over lengre avstander. Hovedstaden Kristiania, som på den tiden omfattet kun de sentrale delene av dagens Oslo, hadde hittil fått sin elektrisitet fra dampkraft, mens den store landkommunen Aker, som omkranset hovedstaden, foreløpig ikke hadde noen elektrisitetsforsyning. Da Hammeren kraftstasjon i Maridalen ble satt i drift i 1900, ga dette etterlengtet strøm til byens sporveier og sentrumsområder, men det var først da man begynte å utnytte Glomma som kraftkilde at elektrisitet til allmenn bruk kunne bre om seg i landets tettest befolkede område.

Det startet med at den lokale brukseieren Anders C. Furuholmen i Askim på slutten av 1800-tallet tok initiativ til å bygge ut Kykkelsrudfallene i Glomma. Han etablerte Aktieselskabet Glommens Træsliberi, som i tillegg til å drive tresliperi, hadde til formål å bygge et kraftverk ved elva. Senere ble Glommens Træsliberi overtatt av det tyskeide firmaet Schuckert & Co, som også overtok byggingen og driften av kraftverket. Da Kykkelsrud sto ferdig i 1903, var dette landets hittil største kraftverk.

Fra Kykkelsrud bygget Glommens Træsliberi en 84 km lang overføringsledning rundt Oslofjorden til Christiania Portland Cementfabrik i Slemmestad, og 25. september 1903 startet ordinær levering av kraft til fabrikken. Ledningen var et kostbart og avansert prosjekt, og den satte ny norsk rekord i både lengde og spenningsnivå. For å unngå for store energitap, ble den lange ledningen bygget for en spenning på 20 kV, som den første i Europa. Riktignok sank spenningen til omkring 17 kV ved leveringen i Slemmestad.

Ledningen fra Kykkelsrud til Slemmestad ble lagt rundt Oslofjorden også med henblikk på fremtidig forsyning av distriktene. Etter hvert førte det til at Glommens Træsliberi leverte kraft til Røyken og Hurum i Buskerud, flere kommuner i Akershus, og til Kristiania.Hele dette anlegget, som besto av kraftstasjonen i Glomma, overføringsledninger, transformatorstasjoner ogfordelingsnett, gikk under fellesbenevnelsen Kykkelsrudanlegget. I det følgende ser vi spesielt på anleggets forsyning av Aker kommune og hovedstaden.

I 1901 hadde Glommens Træsliberi fått konsesjon til å føre ledningen gjennom Aker herred. Konsesjonen omfattet også elektrisitetsforsyning av det området som ledningen passerte gjennom. Selskapet slapp i første omgang ikke til i Kristiania, men i Aker var det ingen hindre, og landkommunen fikk dermed strøm før hovedstadens ytre bydeler.

Gjennom Aker ble det bygget transformatorstasjoner ved Lambertseter, Bryn, Tonsen, Riis og Lilleaker (også kalt Lysaker), og fra disse ble kraften ført ut på det lokale fordelingsnettet. De første lyskonsumentene ble tilkoblet julekvelden 1903 og de første motorkonsumentene i februar 1904. Holmenkollbanen inngikk snart avtale om strømleveranse fra Kykkelsrud, og det samme gjorde flere bedrifter i Aker. Det skulle gå flere år før bruken av elektrisitet fikk noe større omfang, men fra rundt 1910 gikk forbruket sterkt opp.

Kykkelsrudanlegget ble viktig for elektrisitetsforsyningen i Aker, og etter hvert også for hovedstaden, som i 1904 faktisk hadde takket nei til å kjøpe det nybygde anlegget. I 1906 begynte Kristiania å leie kraft fra Glommens Træsliberi, og de ytre bydelene kunne omsider kobles til strømnettet. I 1918 fikk hovedstaden ca 95 prosent av sin elektrisitet fra Kykkelsrud, mens Aker på samme tid fikk all sin elektrisitet derfra. Ved siden av strøm til belysning og industri, spilte kraft til forstadsbanene en viktig rolle i landkommunen. De elektriske forstadsbanene som førte inn til Kristiania knyttet by og land sammen, og bidro sterkt til utviklingen av Aker fra bondebygd til forstad.

Det var altså et privat selskap som sto for strømleveransen til Aker og ytre deler av hovedstaden de to første tiårene av 1900-tallet, men i begynnelsen av 1920-årene ble dette monopolet utfordret. Fordelingen av lys og kraft til såkalt borgerlig behov ble etter hvert anerkjent som en kommunal oppgave, og etter flere års modningstid ble Aker Elektrisitetsverk etablert i 1922. Kommunen overtok Glommens Træsliberis transformatorstasjoner og fordelingsnett i Aker, mens overføringsledningen fra Kykkelsrud og ledninger til enkelte nabokommuner fortsatt ble eid av selskapet. I tillegg til kraften som Aker Elektrisitetsverk leide fra Glommens Træsliberi, ble det inngått kontrakt med Akershus Elektrisitetsverk om å leie kraft fra den nye Rånåsfoss kraftstasjon i Glomma, satt i drift i desember 1921.

Transformatorstasjonen på Tonsen var i flere tiår hovedmottaker av kraften fra Glomma til hovedstadsområdet. Siden starten i 1903 har stasjonen gjennomgått mange utbygginger, i takt med at strømforbruket økte og det ble levert kraft fra flere produsenter. Etter hvert som gamle overføringsledninger ble oppgradert, nye ledninger kom til og fordelingsnettet ble utbygd, måtte også det tekniske anlegget og bygningen på Tonsen utvides og moderniseres.

De første årene leverte stasjonen elektrisitet kun innenfor Aker, men da Kristiania i 1906 begynte å leie kraft fra Kykkelsrud, ble denne også levert gjennom Tonsen. Da Aker Elektrisitetsverk overtok stasjonen i 1922, ble kraften fra Rånåsfoss også levert til Tonsen. Etter salget leide Glommens Træsliberi lokaler i bygningen til koblingsarrangement og transformatorstasjon for de ledningene som selskapet fortsatt eide.

20. juli 1933 inntraff en større katastrofe ved Tonsen. Lynet slo ned i stasjonen og førte til at hovedtransformatorene ble totalt ødelagt, og det ble store brannskader på bygninger og materiell. Etter brannen ble transformatorstasjonen gjenoppbygd og modernisert, og kunne settes i drift igjen våren 1935. Etter hvert som det ble oppført nye innføringsstasjoner til hovedstadsområdet på andre steder rundt byen, gikk Tonsen fra 1952 over til å bli en sekundærstasjon som mottok kraft fra disse.

En lang periode fungerte Tonsen som koblingssentral med helkontinuerlig skiftbetjening for løpende manøvrering og kontroll av ubetjente transformatorstasjoner i ytre sone av Oslo, som er tidligere Aker kommunes område med transformatorstasjoner for 47 kV. Etter den store utbyggingen av understasjoner i Oslo fra 1960-årene var det ikke plass til å betjene alle disse fra Tonsen, og for å avlaste ble det i 1967 opprettet nye koblingsstasjoner på Ullevål og Tøyen. Fra 1967 fungerte Tonsen som koblings- og driftssentral for omtrent en tredjedel av Oslo Lysverkers understasjoner. I 1987 ble denne funksjonen overført til Oslo Lysverkers driftssentral, og sentralen på Tonsen ble fjernet. Ved Tonsen har det stått flere boliger for blant annet stasjonsbetjeningen, men da det ikke lenger var behov for disse, ble husene solgt, og de er nylig erstattet med boligblokker.

Siden 1903 har transformatorstasjonen på Tonsen hatt forskjellige eiere. Den første, Glommens Træsliberi, ble tidlig på 1900-tallet overtatt av tyskeide Schuckert & Co, som i 1910 solgteaksjemajoriteten i selskapet til Hafslund. I 1922 tok så Aker Elektrisitetsverk over stasjonen. Da Aker og Oslo ble til én kommune i 1948, ble Oslo Lysverker eier. I 1991 ble Oslo Lysverker omdannet til Oslo Energi AS, som i 2001 ble kjøpt opp av Hafslund ASA. Hafslund har fra det ble stiftet i 1898 og frem til i dag vokst til et stort børsnotert konsern, med Hafslund Nett som ett av forretningsområdene. Hafslund Nett er i dag landets største nettselskap.

Den første transformatorstasjon på Tonsen var utstyrt med to transformatorer på 75 kVA som nedtransformerte vekselstrøm fra 17 til 5 kV for fordelingsnettet. I 1909 var hele Kykkelsrudanlegget ferdig modernisert, nye 47 kV-ledninger var strukket fra Kykkelsrud, og stasjonens primærspenning var oppgradert til 47 kV. Strømmen som gikk til Kristiania og til konsumentene i nærmeste omegn, ble nedtransformert til 5 kV, mens den som ble ført videre til de andre transformatorstasjonene i Aker ble nedtransformert til 17 kV. I 1922 ble det tekniske anlegget utvidet for å ta imot ny 47 kV-ledning fra Rånåsfoss, og ikke lenge etter ble det utvidet igjen for å føre nye 47 kV-ledninger mot Lysaker, Kastellet og Grorud. I 1931 hadde Tonsen fire transformatorer; to for 47/17 kV og to for 47/5 kV.

Brannen i 1933 førte til at hele det tekniske anlegget måtte fornyes, og det ble nå lagt stor vekt på størst mulig driftssikkerhet og minst mulig brannfare. Hovedtransformatorene ble plassert utendørs. I ettertid er det satt opp skjermvegger og bjelkestengsler av betong rundt dem. Ved gjenoppbyggingen ble det også lagt til rette for en moderne automatisering med fjernstyring, fjernmåling og fjernmelding, styrt fra et nytt kontrollrom i stasjonen.

Det tekniske anlegget i stasjonen er senere blitt ytterligere oppgradert og modernisert. I både Tonsen og flere andre understasjoner i Oslo ble det tidlig montert helkapslete apparatanlegg, såkalt Reyrolle-anlegg, for 11 kV. Dette var en type apparatanlegg som ble konstruert i 1920-årene og tatt i bruk i gruveindustrien i England for å beskytte komponenter og utstyr mot støvplager, og for å redusere plassbehovet. Oslo Lysverker var forut for sin tid da selskapet rundt 1940 besluttet å ta i bruk slike helkapslete anlegg.

I 2007 ble stasjonen bygget om, og det ble installert tre nye transformatorer som nedtransformerer fra 47 til 11 kV for fordelingsnettet i Oslo. Samtidig ble Reyrolle-anlegget demontert og erstattet med et nytt 11-kilovolts, helkapslet anlegg. Stasjonen har i dag koblingsanlegg for henholdsvis 47 og 11 kV. Spenningsnivået på 47 kV er spesielt for Oslo – dette var spenningsnivået for det tidligere Aker Elektrisitetsverk.

Etter at Tonsen gikk over til å bli en sekundærstasjon fra 1952, er det revet flere fjernledninger inn til stasjonen som det ikke lenger var bruk for. Noen ledninger er også lagt i kabel. Ut fra stasjonens fasader går det i dag luftledninger for 47 kV spenning mot Korsvoll, Ulven og Linderud.

Kykkelsrudanleggets transformatorstasjoner gjennom Aker – Lambertseter, Bryn, Tonsen, Riis og Lilleaker – var nesten like bygninger, med fasader av pusset teglstein og mørke dekordetaljer. Det var også flere fellestrekk mellom disse bygningene og kraftstasjonen ved Kykkelsrud. Tegningene kan muligens ha blitt utført av tyske arkitekter for Schuckert & Co. I dag er det bare på Bryn at den opprinnelige bygningen er bevart, og der er den forlenget med en nyere stasjon.

Den første stasjonsbygningen på Tonsen lignet på den vi ser på Bryn i dag. Stasjonen ble allerede i 1909 utvidet med en større bygning i nyromansk stil etter tegninger av arkitekt Thorvald Astrup. I 1922 ble det satt opp et tilbygg på tre etasjer mot nordøst for å kunne ta imot kraft fra Rånåsfoss. Da stasjonen ble utvidet igjen i 1928 med en ny verkstedsfløy mot sørvest, kom en ny arkitekt inn i bildet. Jørgen H. Berner ga denne f løyen et nyklassisistisk preg, ganske forskjellig fra Astrups bygning fra 1909. Det samme tiåret tegnet Berner, sammen med sin bror Carl, også Oslo Elektrisitetsverks store transformatorstasjon på Smestad, og den noe mindre Kastellet på Nordstrand.

Etter den store brannen i 1933 var det kun fløyen fra 1928 og grunnmurene i naturstein som ikke var helt ødelagt. Da stasjonen skulle gjenoppbygges, ble Jørgen H. Berner igjen engasjert som arkitekt, mens ingeniørene Orvin & Wibe stod for tekniske beregninger og konstruksjonstegninger. Berner videreførte det nyklassisistiske preget som den gjenstående fløyen hadde, men brukte et noe strammere formspråk i de nye delene.

Stasjonen som sto ferdig i 1934 var litt større enn den forrige, og besto av tre hovedvolumer med forskjellige høyder og takkonstruksjoner. Den gjenstående fløyen mot sørvest har tverrstilt saltak, midtpartiet har langsgående saltak, og fløyen mot nordøst har tilnærmet flatt pyramidetak. Sørvestfløyen ble reparert, og betongveggene ble utvendig kledd med teglstein. Bygningens midtparti bleoppført i armert betong, mens nordøstre fløy ble oppført som teglsteinsbygning med armerte betongbjelkelag. Taket ble tekket med kobberplater.

Opp gjennom årene er det foretatt en god del innvendige ombygginger og ominnredninger ved stasjonen, men sett fra utsiden fremstår bygningen langt på vei som den var etter gjenoppbyggingen i 1934. Med unntak av enkelte vinduer som er blitt forblendet, nye branndører og ny port til verkstedet i sørvestfløyen, er fasadene ganskegodt bevart. Det nyklassisistiske pregeter fortsatt til stede, med kjennetegn som glattpussede fasader uten dekor, tempelgavler, sammenhengende kraftige gesimser, tannsnittborder og rundbuevinduer. Verdt å merke seg er ogsåde inntrukne balkongene på sørvestfløyen, brannbalkonger som løper rundt fasadene, samt plater innfelt i fasadene der luftledningene føres inn. Hele bygningen er utvendig pusset med en lys oker farge.

Kykkelsrudanlegget var landets største kraftproduksjons- og overføringsanlegg da det ble satt i drift i 1903. Kraftstasjonen ved Kykkelsrud ruvet i både norsk og internasjonal sammenheng, og den er et av de 27 anleggene av nasjonal kulturhistorisk verdi som er presentert i prosjektet ”Kulturminner i norsk kraftproduksjon” fra 2006. Overføringsledningen derfra var ikke mindre oppsiktsvekkende. Den 84 km lange ledningen rundt Oslofjorden var den lengste kraftoverføringen som var bygget her i landet til da, og den satte i tillegg norsk og europeisk rekord i spenningsnivå med sine 20 kV. I dette anlegget tok man til gagns i bruk teknologien som gjorde det mulig å overføre store kraftmengder over lange avstander.

I tillegg til anleggets imponerende tekniske egenskaper, representerte det også det første norske eksemplet på et elforsyningssystem som omfattet et større, regionalt område. En tredje interessant side ved Kykkelsrudanlegget, er som eksempel på overgangen fra private interesser til kommunalt ansvar i elektrisitetsforsyningen.

Transformatorstasjonen på Tonsen var en viktig brikke i det store Kykkelsrudanlegget. Det var denne stasjonen som ble hovedmottaker av kraften som skulle til Aker herred, og etter hvert også til hovedstaden. Da det nystiftede kommunale Aker Elektrisitetsverk tok over Tonsen i 1922, fikk stasjonen en enda viktigere rolle: kraften fra Rånåsfoss ble levert hit. Stasjonen hadde en lang periode også en viktig funksjon som koblings- og driftssentral for de ytre bydeler i Oslo.

Nåværende stasjon på Tonsen ble gjenreist i 1934 etter tegninger av arkitekt Jørgen H. Berner. Den monumentale bygningen er et godt eksempel på mellomkrigstidens industriarkitektur. Utvendig er det nyklassisistiske preget i både hovedform og detaljer fortsatt godt bevart. Bygningen er vurdert som bevaringsverdig av byantikvaren i Oslo, og den har også fått fin omtale i en ny kulturhistorisk guide for Groruddalen.

I dag finnes en ca 3,5 km lang strekning gjennom Østmarka med opprinnelig materiell fra 47 kV-ledningen som ble bygget fra Rånåsfoss til Tonseni 1922. Bortsett fra denne er de eldste overføringsledningene fra Kykkelsrud og Rånåsfoss blitt revet eller ombygd. Transformatorstasjonen på Tonsen er dermed et av de få materielle spor fra den tidlige elektrisitetsforsyningen i hovedstadsområdet. Den er ikke minst med på å formidle historien om den sentrale rollen som Glomma hadde i elektrisitetsforsyningen de første tiårene på 1900-tallet.