Nore I

Norefallene er på til sammen 350 meter. Nedbørfeltet utgjør den nordøstlige delen av Hardangervidda. Numedalslågen renner forbi Kongsberg og til havet ved Larvik. Staten kjøpte fallene i 1907, og de neste årene ble det utarbeidet planer for bygging av kraftverk. Reguleringsmagasiner var viktig. 1 1915 vedtok Stortinget en regulering av Tunhovdfjorden på 18 meter. Dambyggingen startet kort tid etter.

Tunhovddammen var ferdig i 1920, og var en gravitasjonsdam i betong. Betong­teknologien var fortsatt på et relativt tidlig utviklingsstadium. På 1960-tallet ble det konstatert skader i betongen. Den gamle dammen var innbygd i den nye fyllings­dammen som stod ferdig i 1966.

Vedtaket om bygging av kraftverk ble fattet i august 1918, og arbeidene startet i 1920. De fire første aggregatene med en samlet ytelse på 100 MW ble satt i drift i 1928. De to første turbinene ble levert av tyske J.M. Voith, de to neste turbinene av Kværner. Generatorene ble levert av det tyske firmaet AEG.

På begynnelsen av 1920-tallet var 1 300 personer, de fleste innflyttere, knyttet til utbyggingen. Det måtte bygges provisoriske kraftverk, og Rødberg ble et tettsted med boliger, veier, sykehus, butikker, forsamlingslokaler og skoler. I 1927 ble jernbanen ferdig med spor helt inn i kraftstasjonshallen.

Det er nødvendig med kraft for å bygge et kraftverk, og for Nore-utbyggingen ble det bygd et lite kraftverk like nedenfor Tunhovddammen. Ytelsen var omtrent 1 000 kW. Litt av kraften kom bygda til gode. Det aller første kraftverket i Norefallene var imidlertid enda mindre, og ga kraft til byggingen av dammen. Begge kraftstasjonene ble nedlagt og demontert etter at Nore I ble satt i drift. Turbinene, generatorene og annet teknisk utstyr kunne imidlertid gjøre nytte for seg i andre anlegg. Utbyggingen la beslag på statens midler i den vanskelige økonomiske perioden på 1920- og 1930-tallet. På slutten av 1930-tallet og under den andre verdenskrig var det igjen en økning i kraftbehovet. Utbyggingen av Nore kunne dermed fortsette med nye aggregater i 1939, 1942, 1943 og 1955. Installasjonen ble på 200 MW.

På Nore ble det ny vannvei i fjell, ferdig i 1997. De opprinnelige rørene ligger imidlertid fortsatt nedover fjellsiden, men nå ledes det ikke vann gjennom dem. Det er etter hvert mange kraftverk langs Numedalslågen. Nore II ble satt i drift i 1946 med en installasjon på 52 MW. Både Nore I og Nore II fjernstyres.

Nore I inngår for tiden i Statkraft Energi AS sitt arbeid med Landsverneplan Statkraft.

Nore I og Nore II er de to øverste kraftverkene langs Numedalslågen. Kraftverkene har god magasinkapasitet, med magasiner i Halnefjorden på Hardangervidda, Pålsbufjorden og Tunhovdfjorden. Foruten magasinene består Nore I av dammer, inntak, vannveier, kraftstasjon og friluftsanlegg. Trykksjakt og trykktunnel erstattet rørene i dagen.

Ved Halnefjorden er det en massiv betongdam med største høyde seks meter. Dammen var ferdig i 1953. Pålsbufjorden kunne reguleres fra 1927 ved en senkningstunnel. Pålsbudammen stod ferdig i 1946, og er en av landets største platedammer i betong. Største høyde er 20 meter, og lengden er bortimot 650 meter. Største høyde på den nevnte fyllingsdammen fra 1966 er 37 meter, kronelengden 320 meter, og bredden på toppen er sju meter. Det er vei over damkronen.

Fra magasinet i Tunhovdfjorden ble det sprengt en tunnel fram til lukearrangement, fordelings­kammer, ventilkammer og inntakene for de åtte turbinrørene. Tunnelen ble drevet fra tre tverr­slag. Drivingen med en gjennomsnittlig inndrift på en meter per døgn vakte stor opp­merk­som­het i samtiden. Rørene har en lengde på 980 meter og en diameter fra halvannen til bortimot to meter.

De åtte aggregatene har horisontal oppstilling og en ytelse på 25 MW hver. Det ble valgt Pelton-turbiner med to løpehjul og to dyser for hvert hjul. Med unntak av de to første, er turbinene levert av Kværner, en av dem i samarbeid med Myrens Verksted. De fire første generatorene ble levert av tyske AEG, de fire øvrige av NEBB. Turbiner og generatorer er oppgradert og omviklet. Aggregatene er fysisk store konstruksjoner. Med horisontal oppstilling medførte dette en lang og smal maskinhall. Lengden er 180 meter og bredden snaut 16 meter. Bygningens totale lengde er 220 meter. Fra turbinene er det et kort utløp til Rødbergdammen (Uvdalselva). Det kunstige magasinet er etablert ved at det er bygd en hvelvdam i betong i elveløpet og med gravitasjons­dammer på hver side. Dammen var ferdig i 1944.

Kraftstasjonen for Nore II er oppført i betong. I kraftstasjonen er det to vertikale aggregater med Francis-turbiner.

Kraftstasjonen er tegnet av arkitektene Lorentz Harbo Ree og Carl Buch. Den gjennomførte arkitektoniske utformingen viser den betydningen som datidens kraftanlegg ble tillagt. Stilen er nyklassisisme, som kan sies å være typisk for 1920-årenes arkitektur.

Nore I representerer slutten på en tidlig epoke i kraftutbyggingen i Norge. Samtidig markerer kraftverket begynnelsen på et betydelig statlig engasjement i kraftforsyningen. Kraftverket var i noen år Norges største. Kraftstasjonsbygningen betegnes ofte som monumental. Arkitektenes forslag symboliserte en historisk linje fra gammel til ny vannkraftteknologi. Kraftstasjonen utgjør en helhet sammen med et gammelt mekanisk verksted, messa og ”Byggelederboligen”. Både kraftstasjonsbygningen og verkstedet har beholdt sitt opprinnelige preg. Kontrollrommet er ikke lenger operativt, men tatt vare på.

Messebygningen ble pusset opp på 1990-tallet. Boliger, messebygning og infrastruktur er i ferd med å bli solgt. Teknisk er det verdt å merke seg turbinene, generatorene, tunneldrivingen, rørgaten og dammene. Både Pålsbudammen og den innbygde gravitasjonsdammen har en sentral plass i landets damhistorie. Spesielt ble sistnevnte viden kjent.

Både den nye Tunhovddammen og ny vannvei i fjell viser en utvikling og kontinuitet innen kraftverksteknologien. Her har det vært slitasje og krav til sikkerhet som har foranlediget det nye. Dette er forhold som må vurderes kontinuerlig, og mange ganger fører det til nødvendige endringer.