Nea

Kraftstasjonen har aggregater som utnytter to atskilte fall, kalt Nea-maskinene og Tya-aggregatet. De tre første aggregatene utnytter fallet fra inntaksmagasinet i Vessingsjøen til Nea. Tya-agggregatet utnytter fallet fra inntaksmagasinet i Sellisjøen. Kraftverkets hoveddeler er magasiner, dammer, inntak, vannveier og kraftstasjon med permanentutstyr. Nea har inntaksmagasin i den kunstige Vessingsjøen med et magasinvolum på 38 mill. m³. Betongdammen ble ferdig i 1964 og har en lengde på 350 meter og en største høyde på 30 meter.

Magasiner i Sylsjøen og Nesjøen-Essandsjøen med volumer på henholdsvis 185 mill. m³ og 582 mill. m³ ligger lenger opp i vassdraget, med Sylsjøen som det øverste. Reguleringen av Sylsjøen er på 20 meter. Platedammen i betong ble ferdig i 1952 med største høyde på 27 meter og en lengde på 320 meter. Dammen ligger 1,5 kilometer inn på svensk grunn. Den store steinfyllingsdammen ved Nesjøen har tetningskjerne av morene. Dammen har en lengde på 1 050 meter og en høyde på 45 meter. Damvolumet er på 1,4 mill. m³. Fallet fra Sylsjøen til Nesjøen- Essandsjøen utnyttes i Nedalsfoss kraftverk. Vessingfoss kraftverk utnytter fallet fra Nesjøen-Essandsjøen til Vessingsjøen.

Inntaket i Vessingsjøen er plassert like ved dammen og har dobbelt sett luker. Tilløps­tunnelen fra inntaket til utjevnings­bassenget har en lengde på 2 900 meter. Utjevnings­bassenget har et nedre og et øvre kammer som er forbundet med en sjakt på 4 x 4 meter. Det nedre kammeret er sprengt ut som en direkte utvidelse av tilløpstunnelen fra 26 m² til 90 m². Omtrent 145 meter nedenfor bassenget går tunnelen over i et ventilkammer. Derfra er det i tunnelen et frittliggende rør med en lengde på 100 meter og en diameter på 3,4 meter fram til toppen av trykksjakten. Trykksjakten har stålfôring med en diameter på 3,3 meter og en lengde på litt over 600 meter ned til kraftstasjonen.

Stuggusjøen har en regulering på 8,3 meter og regulerer vannføringen i Tya. Stuggusjøen har et magasin på 50 mill. m³. I utløpet fra sjøen er det en massiv betongdam med en lengde på 45 meter og største høyde på ni meter. Dammen sto ferdig i 1965-66. Fra Håen ved Løvvøya i Tya nedenfor Stuggusjøen er det en tappetunnel med en lengde på 3,3 kilometer til Sellisjøen, som er inntaksmagasin for Tyafallet. Ved Håen er det også en liten massiv betongdam. I tappetunnelen er det bygd et lite kraftverk som kom i drift i år 2000. Fossan kraftverk har en installasjon på 2,5 MW og et fall på 28 meter.

Kraftstasjonen er 90 meter lang og 14 meter bred. Transformatorhallen ligger parallelt med maskinhallen. For Neafallet er det tre vertikale aggregater. De tre like store Francis-turbinene på vel 60 MW hver ble levert av Kværner. Generatorene kom fra NEBB og transformatorene fra National Industri. Tyafallet har ett vertikalt aggregat. Den Kværner-produserte Francis-turbinen har en ytelse på 37 MW. Generatoren på 42 MVA ble levert av NEBB.

Det hvitmalte portalbygget over åpningen til adkomsttunnelen har to etasjer. Bortsett fra konsollene er fjellveggene i maskinhallen nakne. Dette ble regnet som radikalt da arkitekt Helge Ryvarden tegnet kraftstasjonen i 1959. Maskinsalen preges av et påkostet materialbruk. Kontroll­rommet og kontorene har teakpanel.

Nea kraftverk er det største og første kraftverket som Trondheim Elektrisitetsverk bygde i vassdraget. Svensk kapital og overføring av kraft til Stockholm ble løsningen på finansieringen. Dette skapte politisk debatt. Kontrakten ble godkjent av de nødvendig besluttende organer. Løsningen for Nea har vært en mektig stimulans til kraftutbygging generelt både for Trondheim og Sør-Trøndelag.

Utbyggingene i vassdraget startet for hundre år siden, og i Nea siden 1940-årene. Med en så lang utbyggingsperiode er det knyttet mange hendelser, historier og tradisjoner. Utbyggingen av Nea og de andre kraftverkene i området har selvsagt satt sitt sterke preg på fjellkommunen Tydal. Nea kraftverk er et kraftverk med representativ teknikk og planleggingsfilosofi fra 1960-tallet. Det var et svært moderne kraftverk, men også typisk for perioden, med inntaksmagasin, større magasiner lenger opp i vassdraget og plassering av vannveiene og kraftstasjonen i fjell. Trykksjakten er stålfôret, som fortsatt var det vanlige på den tiden, og som man hadde gode erfaringer med. Bygningsteknikk så vel som turbiner og generatorer er trygge og solide saker.

Kraftutbyggingen foregikk i et høyt tempo de første tiårene etter andre verdenskrig. Kraftverket er ett av mange fra denne perioden. Det er riktignok kraftverk både fra denne tiden og ikke minst senere som er større og kanskje også mer særpregete teknisk sett. Men historien omkring utbyggingen, med krafteksport og diskusjonene som dette skapte, gir en ekstra klang. Neautbyggingen var ett av 1950-tallets norske storanlegg med en arbeidsstokk som senere skulle følge utbyggeren, entreprenøren eller leverandøren fra kraftanlegg til kraftanlegg. Dette var tidstypisk. Det ble en gjennomført solid utførelse med slike arbeidsforhold.

Arkitekturen er nok ”noe mer enn vanlig” for den tiden, preget av avtalen med Sverige. Men den viktigste årsaken til det høye ambisjonsnivået var, ifølge arkitekten, at anlegget skulle være et besøkskraftverk. Kraftforsyningens Sivilforsvarsnemnd gikk imidlertid imot dette på grunn av beredskapshensyn.

Kraftverksmuseet i det nedlagte Kistafoss kraftverk noen få kilometer lenger ned i dalen er en kontrast til den store utbyggingen som kom i gang i årene etter den andre verdenskrig. Kistafoss er bare noen få år eldre og dokumenterer en felles innsats på lokalplanet like etter krigen.