Hakavik

I 1912 vedtok Stortinget å elektrifisere jernbanen Kristiania–Drammen. Da måtte det også avgjøres hvilket elektrisk system som skulle velges, og det ble foretatt studiereiser til en rekke land, utført beregninger, skrevet rapporter og innstillinger. Beslutningen for den første strekningen var viktig. Den ville bli bestemmende for resten av elektrifiseringen. Det måtte også avgjøres om det skulle bygges egne kraftverk for jernbanen, eller om det skulle overføres kraft fra statlige kraftverk eller private produsenter.

Stortingets vedtak tyve år seinere inneholdt beslutning om at det skulle brukes énfasestrøm med periodetall 16 ⅔ for jernbanedriften. Hakavik var egnet både på grunn av gode reguleringsmulighetene og den sentrale beliggenheten i forhold til flere jernbanestrekninger på Østlandet. Da beslutningen om elektrisk system var tatt, var imidlertid foregangslandene allerede i gang med utvikling av nye systemer. Det kan i ettertid fastslås at énfasestrøm og lavt periodetall ikke er det mest utbredte systemet internasjonalt. I dag blir de fleste nye baner bygd med énfase og industristandard for frekvensen, som er 50 og 60 Hz. Hakavikvassdraget var tidlig aktuelt for bygging av et kraftverk for strømforsyning til jernbane. Vassdraget ble innkjøpt av staten i 1914. To år seinere startet utbyggingen.

De tre første aggregatene kom i drift i mai 1922, det fjerde i mars 1936. Installasjonen var 14 MW fordelt på fire aggregater. Dette var en svært stor installasjon i forhold til årsproduksjonen og skyldtes at jernbanen måtte ha tilgang på en stor, momentan effekt. I 1966 ble det etablert samkjøring mellom Hakavik og det øvrige samkjøringsnettet. Driften av kraftverket ble da enklere. Det bygges ikke lenger kraftverk for strøm direkte til jernbanedrift i Norge, og det har heller ikke blitt bygd mange av dem. Nå er det enklere og billigere å omforme trefase vekselstrøm med 50 Hz til drift av jernbane.

Hakavik kraftverk inngår for tiden i Statkraft Energi AS sitt arbeid med Landsverneplan Statkraft.

Hakavik kraftverk nytter et fall på 389 meter. Kraftverkets hoveddeler er vannoverføringer, magasiner, dammer, tunneler, rørgate og kraftstasjon med permanentutstyr. Reguleringene er utført ved oppdemning av Hajeren, Øksnevatnet og noen vatn til. Den største dammen er en tørrmurt dam med betongtetning på vannsiden. Største høyde er sju meter, og kronelengden er litt over 50 meter. Magasinvolumet er 9,3 mill. m³. Oppdemningen omfatter også andre vatn, slik at det er blitt et sammenhengende magasin.

Dammen er en massivdam i betong (gravitasjonsdam) med største høyde 29 meter og lengde 80 meter og med fritt overløp. Inntaket er lagt i direkte tilknytning til dammen og har todelt grovvaregrind, glideluke og finvaregrind. Fra inntaket er det en tunnel til fordelingskammeret. Fordelingskammeret er utsprengt i fjell og fôret med betong i bunnen og på sidene. Fra fordelingskammeret er det to rør med en lengde på litt over 1 100 meter. De første 30 meterne er lagt i tunnel, og deretter er det stort sett fjellgrunn ned til kraftstasjonen. Rørene er smisveiste.

Kraftstasjonsbygningen ligger 19 meter over havet og har mange etasjer. Maskinsalen har en lengde på 20 meter og en bredde på 13,5 meter. Den store bygningen skyldes at den også rommet koblingsanlegget. De tre eldste aggregatene er fra 1922, det fjerde fra 1936. Turbinene er av typen Pelton, hver med én stråle og ett løpehjul. Regulatorene for de tre eldste turbinene ble skiftet ut i 1934. Tidligere var også et aggregat på 200 hk i drift for levering av 50 Hz for kraftverkets eget behov. Nå er dette nødaggregat. De tre første hovedturbinene samt den lille turbinen ble levert av Myrens Verksted. Den siste hovedturbinen ble levert av Kværner Brug.

Kraftverket produserer fortsatt énfasestrøm med periodetall 16 ⅔ for overføring til jernbanen. Det var én transformator for hver generator. Generatorene ble levert av NEBB. Transformatorene fra 1922 ble levert av Per Kure. De er fortsatt i bruk. De to aggregatene som er i drift, er koblet til moderne utstyr. De to andre aggregatene står på opprinnelig plass. De kan settes i drift, men ikke uten en ombygging og kobling til moderne utstyr.

Kraftstasjonsbygningen er tegnet av arkitekten Sigmund Brænne. Byggematerialet er betong. Det er utforing med teglstein i 1. etasje og med sementstein i de øvrige etasjene. Bygningen er stor og pompøs. Det var flere tekniske forhold som gjorde at bygningen måtte bli stor. Opprinnelig rommet bygningen også koblingsanlegget da man på den tid ikke våget å ha dette utendørs.

Hakavik er et høytrykksanlegg i det sentrale Østlandsområdet, og dette er i seg selv bemerkelses­verdig. Som vannkraftverk er Hakavik tidstypisk og viser et trinn i en systemteknisk utvikling. Det er betongdam, inntak, tilløpstunnel, fordelingskammer og rørgate ned til kraftstasjonen i dagen. Sammen med boligene ved kraftverket og damvokterbolig utgjorde disse anleggsdelene en helhetlig utbygging og driftsenhet. Kraftverkets bakgrunn og historie er spesiell. Det skulle produsere elektrisitet til jernbanen og dette er énfasestrøm. Dette synes ikke, men det påstås at det kan høres at det er énfasestrøm som produseres. Maskinene har et høyere støynivå enn maskiner som produserer trefase. Alle de fire opprinnelige hovedgeneratorene og hovedturbinene er godt vedlikeholdt, og de er alle nær opp til originalversjonene. Hakavik ble det største ordinære jernbanekraftverket som staten bygde ut. Kraftstasjonsbygningen er betegnet som både stor, pompøs og majestetisk. Bygningen er et velkjent symbol. Med den installasjonen som er i bruk i dag, kommer Hakavik kraftverk inn under kategorien små kraftverk.

Det ble også etablert et lite samfunn ved kraftverket. Kraftverket er dermed en viktig dokumentasjon av både den teknologiske og den samfunnsmessige utviklingen som har skjedd. Mange regner anlegget som en perle blant Statkrafts anlegg. Det tenkes da både på anlegget, boligene og samfunnet, og historikken om kraftverkets tilblivelse og drift.