Rånåsfoss

Utbyggingen av Rånåsfoss skulle dekke kraftbehovet i Akershus fylke. Før arbeidene startet våren 1918, måtte det skaffes lagerplass, verksted og husrom til flere hundre anleggsarbeidere. Mye var provisorisk og til bruk kun i anleggsperioden. Men noen bygninger ble stående, som bolighus, direktørbolig, funksjonærmesse, landhandel og skole. Det ble bygd en jernbanestasjon og et sidespor fram til byggeplassen. På det meste var det ansatt 1 200 mann på anlegget.

I desember 1921 leverte det første aggregatet kraft. Året etter kom ytterligere fem aggregater i drift. Utbyggingen var fullført. For mange andre av de store kraftverkene fra før 1945 var byggeperioden mye lengre, og nye aggregater kom etter hvert som kraftbehovet økte og økonomien tillot det.

I 1983 ble det utvidelse på Rånåsfoss. Ett nytt aggregat på 45 MW kom i drift, plassert i en ny kraftstasjon på andre siden av elva, kalt Rånåsfoss II. Større deler av vannføringen over en større del av året kunne da utnyttes, og driftstiden for de gamle aggregatene reduseres.

I 2010 startet arbeidet med Rånåsfoss III, der de seks aggregatene fra 1920-tallet vil bli skiftet ut. Dette krever en ny maskinsal som er bygd mellom lukehuset og den gamle kraftstasjonsbygningen.

Fra kraftstasjonen strekker inntaksbassenget (magasinet) seg 20–25 kilometer oppover vass­draget. Kraftverkets hoveddeler er dam, inntak, kraftstasjon og vannveier. Dammen ble bygd ved foten av fallet og er en massivdam (gravitasjonsdam) i betong. Største høyde er 18 meter, og kronelengden er 180 meter. Dammens luftside, pilarer og overløp er forblendet med granitt. Det er tre flomløp, hvorav ett med valseluke og to med sektorluke. Valseluken har en bredde på 45 meter og en høyde på 6,5 meter og var visstnok verdens største i sitt slag da den ble produsert. Hver av sektorlukene har en lengde på 50 meter og en høyde på 3,75 meter og var i sin tid Europas største. Sektorlukene kan fylles med vann og balanseres ved at vannmengden varierer. Prosedyren ved flomavledning er at først åpnes den fjernstyrte valseluken, og deretter settes sektor­lukene, som åpnes lokalt, i funksjon.

Inntaket og kraftstasjonen er bygd i ett. Det er to inntaksluker for hver turbin, hver av dem med en bredde på fire meter og en høyde på elleve meter. Inntakslukene er motordrevne, men alle luker kan ved behov sveives. Lukehusets interiør og eksteriør er autentisk. Ved utvidelsen i 1983 ble det bygd et nytt tømmerløp med klappeluke og fisketrapp, men uten andre endringer i damkonstruksjonen.

Kraftstasjonen er bygd som en forlengelse av dammen og består av lukehus, maskinsal og instrumenteringshus. Bygningen har en lengde på ca hundre meter. Maskinsalen er 85,5 meter lang, ti meter bred og er tolv meter høy. Aggregatene har horisontal oppstilling. De seks generatorene er plassert i maskinsalen. Turbinene er doble Francis-turbiner plassert i egne turbinkummer mellom lukehuset og maskinsalen. Hvert aggregat kan yte 9 MW. De ble levert av tyske J.M. Voith og svenske Verkstaden i Kristinehamn. Fire av generatorene er levert av sveitsiske Brown Boveri og to av svenske ASEA. De seks opprinnelige aggregatene er nå under utskifting og nye turbiner av typen Kaplan skal installeres. De vil være installert i den nye maskinsalen innen år 2016. Hvert aggregat yter 12,8 MW, og leveres av tyske Voith Hydro.

Rånåsfoss II har en vertikal Kaplan-turbin, levert av svenske KaMeWa. Ytelsen er 45 MW. Turbinen var i fysiske mål Norges største da den ble levert. Løpehjulet har en diameter på 7,9 meter. Både generatoren på 53 MVA og transformatoren ble levert av National Industri.

Etter at de seks nye aggregater er installert i 2016 blir slukeevnen på Rånåsfoss som helhet 1150 m³/s (Rånåsfoss II med 400 m³/s og Rånåsfoss III med 750 m³/s).

Kraftstasjonsbygningen (Rånåsfoss I) ble tegnet av arkitekt Thorvald Astrup. Stilen minner om kirkebygg og borganlegg i nyklassisismens enkle og stramme formspråk. Astrup var ikke den eneste arkitekten som var engasjert i utbyggingen. Arkitekt Otto V. Juel tegnet blant annet direktørboligen. Arkitektene tok del i utformingen av hele miljøet. Det er senere blitt bygd flere villaer like ved kraftverkets boligområde. Dette har ført til at noe av inntrykket av enhet og likhet er forsvunnet, men de opprinnelige byggverkenes individualitet er der fortsatt.

Rånåsfoss II er tegnet av arkitekt Knut Nergaard. Kraftstasjonen er mindre, og er utført i mer nøktern stil for ikke å konkurrere med Rånåsfoss I. Den nye maskinsalen, Rånåsfoss III, er tegnet av LPO-Arkitekter. Her er det valgt en lett glasskonstruksjon, bygd mellom den gamle kraftstasjonen og lukehuset, for ikke å dominere den eldre bygningsmassen.

Ved Rånåsfoss, så som ved Vamma og Kykkelsrud, er det totalkonseptet mer enn turbintypene, som er verdt å merke seg med hensyn til teknologien. Det er senere installert moderne maskiner ved alle de tre kraftverkene, men de opprinnelige maskinene er fortsatt delvis operative, bl.a. i flomperioder. De nye maskinene har imidlertid overtatt hovedproduksjonen. Dammen med flomlukene er et flott byggverk, både bygningsmessig og estetisk. Det samme gjelder kraftstasjonen. Maskinsalen er typisk for perioden, lang og smal, med maskinene på rekke og rad. Men i Rånåsfoss er turbinene plassert i eget rom, slik at det bare er generatorene vi ser i maskinsalen.

Rånåsfoss var et stort og viktig kraftverk da det ble bygd og satt i drift. Dette ble uttrykt også gjennom arkitekturen, både gjennom valg av stil og utsmykning. Resultatet er blitt til gjennom et tett samarbeid mellom ingeniør og arkitekt. Anleggs- og bygningsarbeidernes dyktighet og utholdenhet under vanskelige forhold må ikke glemmes. Rånåsfoss representerer alle disse aspektene. Rånåsfoss II og III tilhører den nyere tid. Samlet sett illustrerer de ulike teknologiske løsningene på Rånåsfoss drift av et elvekraftverk fra tre forskjellige perioder.

Eieren har lagt vekt på å bevare autentisiteten ved Rånåsfoss kraftverk, parallelt med en illustrasjon av forholdet mellom gammel og ny vannkraftteknologi. Den gamle maskinsalen vil bli holdt intakt, og er inkludert i visninger av anlegget som helhet. Siden 1987 har eieren drevet et informasjons- og dokumentasjonssenter kalt Energiforum der utstillinger og rundturer for skoleelever i Akershus tilbys.