Bøylefoss

Arendal Fossekompani ble etablert i 1896. Fossekompaniet kjøpte opp fallrettigheter i Nidelva, nederste del av Arendalsvassdraget. Lengden på hele vassdraget er rundt 190 kilometer. Selv om det etter datidens mål var store kraftmengder som kunne bygges ut, var det imidlertid begrenset etterspørsel etter kraft til alminnelig forsyning og industri. Ingeniøren Sam Eyde hadde imidlertid utbyggingsplaner. Han var opprinnelig fra Arendal. Distriktet var kjent for betydelige jernforekomster, og Eyde ønsket å etablere et jernverk basert på elektrisk smelting. To industribedrifter for produksjon av silisiumkarbid og aluminium ble etablert.

I 1913 fikk stedet navnet Eydehavn. Arendalsbanen ble ferdig i 1910. Det ble anlagt et sidespor helt fram til kraftstasjonen. Utstyr og materialer til kraftverket kunne dermed fraktes med jernbane i stedet for på dårlige veier.

Utbyggingen av Bøylefoss startet for alvor i 1911. Som ved andre kraftverk fra denne perioden ble det etablert et samfunn knyttet til kraftverksdriften. Det ble bygd boliger, forsamlingslokale og butikk. Kraftverket ble satt i drift i 1913, og i løpet av få år var det installert sju aggregater. Turbinene var alle av typen Francis, levert av tyske Amme Giesecke & Konegen. Hvert aggregat hadde en ytelse på 5 000 hk. Kraftverket ble utvidet i takt med økende regulering av vassdraget. Bøylefoss har i dag størst produksjon av kraftverkene i vassdraget.

Utbyggingen omfatter en fallhøyde på rundt 62 meter. Med alle aggregatene i drift er det nå en slukeevne på 125 m³/s. Kraftverkets hoveddeler er dammen med flomavledning, inntak, vannveier og kraftstasjon med permanentutstyr. Dammen ved inntaket er en massiv betongdam forblendet i stein. Største høyde er 16 meter, og lengden er rundt 160 meter. Dammen var ferdig i 1913.

Det er 19 luker i dammen – en bunnluke, fire reguleringsluker og 14 flomluker. Alle flomlukene er glideluker og har erstattet tidligere nåleløp. Fra dammen ble det bygd ei tømmerrenne med lengde på to kilometer forbi både inntaksområdet og kraftstasjonen. I dag er det bare rester igjen etter renna. Fra inntaket fører to tunneler fram til to fordelingsbasseng, hvorfra det i dag går fire rør ned til kraftstasjonen.

Kraftstasjonsbygningen er oppført i armert betong. Bygningen har tre etasjer. I 1954 ble omfattende arbeider med modernisering og fornyelse avsluttet, blant annet ombyggingen av generatorene. Installasjonen var da kommet opp i 35 MW, mens den midt på 1920-tallet var 23,5 MW. De opprinnelige turbinene var etter hvert skiftet ut. I dag har kraftverket åtte aggregater, alle med Francis-turbin levert av Kværner. Det er fem horisontale aggregater på 5 MW. De kom på plass i perioden 1925–49. Senere er kraftverket ble utvidet med tre vertikale aggregater i perioden 1960–74. De to eldste av disse er hver på 10 MW, og det siste er på 20 MW. De fem eldste generatorene er levert av ASEA. Den største av de tre nyeste er levert av National Industri, de to øvrige av NEBB. Driften av kraftverket er modernisert de senere årene.

Kraftverksbygningen er oppført i en stil som gir assosiasjoner til militærarkitekturen. Arkitekten Thorvald Astrup har utformet dekorative detaljer. Turbinene og generatorene i den opprinnelige delen av maskinsalen er oppstilt etter hverandre. Maskinsalen er derfor lang og relativ smal.

Bøylefoss dokumenterer kombinasjonen av kraftutbygging og etablering av storindustri. For Arendalsdistriktet var virksomhetene med grunnlag i kraften fra Bøylefoss av stor betydning. Lokalt initiativ i kombinasjon med eksterne ressurser ga resultatet. Kraftverket ble bygd utelukkende med norsk kapital, og det var imponerende for et så stort anlegg på den tiden. Da Bøylefoss stod ferdig, var det med sine 35 000 hk ett av de største kraftanleggene i landet. Bare Svelgfoss ved Tinnelva, Tysso I i Tyssedal og Vemork på Rjukan var større.

Bøylefoss er et elvekraftverk. Sammenlignet med de fleste andre elvekraftverk fra denne perioden er det lang avstand fra inntaket til kraftstasjonen. De fleste andre elvekraftverkene har en mer konsentrert utførelse med bare en kort vannvei fra inntaket til turbinene. Sam Eyde var involvert i utbyggingen, og det er derfor ikke overraskende at det ble lagt vekt på arkitektur. Arkitekten Thorvald Astrup stod for formgivningen for flere av datidens kraftstasjonsbygninger. Kraftstasjonsbygningen viser anvendelsen av militærarkitekturstilen. Kraftstasjonen med permanentutstyr er godt bevart og vedlikeholdt. Det samme gjelder for dammen, som anskueliggjør dambygging på begynnelsen av 1900-tallet. Teknikk og dagens utgave av Bøylefoss kraftverk utgjør en del av norsk vannkrafthistorie som det er verdt å merke seg.