Teknisk utførelse

300 kV-ledningen sørover mot Strinda starter ved et stort koblingsanlegg i friluft utenfor Tunnsjødal kraftstasjon. Ledningen fra Tunnsjødal via Verdal til Eidum transformatorstasjon i Stjørdal ble satt i drift sommeren 1963, samtidig med Verdal transformatorstasjon. Der ble det etablert forbindelse mellom NTEs 66 kV-nett og NVEs 300 kV-nett, og fra da av ble driftsforholdene i Nord-Trøndelag betydelig bedre.

Nord-Trøndelag hadde for øvrig fått sin første samkjøringsforbindelse med resten av Midt-Norge i 1953. Den gikk over en 66 kV-ledning frå Åsen til Eidum transformatorstasjon, der det var tilknytning til NVEs 132 kV-ledning – den såkalte Trøndelagslinjen – fra Aura-anleggene på Sunndalsøra. Før den tid var man helt avhengig av at egne kraftstasjoner kunne greie å dekke strømforbruket.

Transformatorstasjonen i Verdal var prosjektert for å levere kraft til NTE og Hafslunds planlagte karbidfabrikk, men da det ikke ble noe av den fabrikken, ble den elektriske installasjonen noe redusert. Senere ble 66 kV-koblingsanlegget i stasjonen utvidet for å forsyne den nye papirfabrikken i Skogn som startet opp i 1966.

Strekningen Tunnsjødal–Verdal ble kjørt med 300 kV spenning fra første dag, mens Verdal–Eidum den første tiden ble kjørt med 132 kV spenning. Ledningen fra Eidum transformatorstasjon til Strinda transformatorstasjon ble satt i drift i 1964, og denne ble også drevet med 132 kV den første tiden. I 1966 var Strinda transformatorstasjon utvidet for å kunne øke kraftleveringen til Trondheim, og for å transformere fra 300 kV. Fra da av ble spenningen på strekningen Strinda–Verdal hevet til 300 kV.

Transformatorstasjoner og koblingsanlegg knyttet til ledningen Tunnsjødal– Strinda er også senere utvidet og bygget noe om, blant annet i forbindelse med at 300 kV-ledningen ble forlenget nordover fra Tunnsjødal og sørvestover fra Strinda. I tillegg er andre ledninger også koblet til. Vi går ikke nærmere inn på disse arbeidene her.

Ledningen Tunnsjødal–Strinda er bygget med standard fagverksmaster av stål, levert av firmaene Jarlsø og Alfr. Andersen. Mastene er konstruert for tre strømførende liner (én kurs) og to toppliner. Det er strømførende simplex- liner av type FeAl 1x481 mm2. Bæremastene har hengeisolatorer med dobbelt hengekjede. Det er ikke foretatt større endringer på ledningen siden den ble bygget, men det er skiftet ut en del skjøter på linene og ellers gjennomført ordinært vedlikehold. Det har vært en stabil ledning med lite feil. Mastebildet er det samme som da ledningen var ny i 1963–1964.