Historikk

Namsen – ”elvenes dronning” – har sine kilder sør for Børgefjell i Nordland fylke. Hele strekningen er rundt 23 mil lang. Fra Namsvatnet, omkring 440 meter over havet, renner hovedelva nedover Namdalen til utløpet i Namsenfjorden og Norskehavet ved Folda. Elva har en rekke fosser og tilløp fra flere sideelver, og er det største vassdraget og den viktigste kraftkilden i Nord-Trøndelag fylke. I de midtre delene av strekningen ligger fire elvekraftverk som er bygget i løpet av rundt 30 år: Nedre Fiskumfoss ble satt i drift i 1946, deretter fulgte Aunfoss i 1959, Åsmulfoss i 1971 og Øvre Fiskumfoss i 1976.

I de øvre delene av vassdraget – i Indre Namdalen – ble det gjennomført en storstilt kraftutbygging i årene 1960–1965. Samtidig med denne utbyggingen ble det strukket en 300 kV-ledning fra Tunnsjødal sørover til Strinda i Sør-Trøndelag. Før vi går nærmere inn på denne ledningen, tar vi et tilbakeblikk på kraftutbyggingen og dens forhistorie.

På begynnelsen av 1950-årene begynte mangelen på kraft i Nord-Trøndelag å bli merkbar, og dette hemmet industriutbyggingen og næringslivets utvikling. Etter hvert som stadig flere ble tilkoblet strømnettet, klarte ikke det fylkeseide Nord-Trøndelag Elektrisitetsverk (NTE) å holde tritt med det økende forbruket. Follavassdraget, der NTE hadde satt i drift sitt første kraftverk Follafoss i 1923, var utnyttet for fullt, og i Namsen var Fiskumfossen på det meste utbygget. NTE kom frem til at det var nødvendig å ta fatt på utbygging i Øvre Namsen.

Det var en omfattende plan som ble lagt frem for det ekstraordinære fylkestinget i Nord-Trøndelag høsten 1958. Egentlig var det en gammel plan fra 1919–1920 om full utbygging av Namsenvassdraget som NTEs direktør Alf Haaland nå hadde tatt frem og bearbeidet. Prosjektet, som fikk betegnelsen ”den store overføringen”, gikk ut på å endre den naturlige vannveien nedover Namdalen ved å lede det allerede oppdemte Namsvatnet i en annen retning via Vekteren og Limingen til Tunnsjøen og tilbake til Namsen igjen. I 1959 ga Stortinget tillatelse til å gjennomføre overføringen av vann og regulering av Vekteren og Limingen.

Utbyggingen var beregnet å koste hele 200 millioner kroner. Opprinnelig var tanken at Nord-Trøndelag fylke skulle være eneeier av kraftverkene, men dette måtte gis opp. Løsningen ble at fylket ved NTE og staten ved NVE gikk sammen om utbyggingen, og i 1958 ble sameiet Kraftverkene i Øvre Namsen (KØN) etablert med NTE og NVE som eiere av femti prosent hver.

KØN bygget fire magasinkraftverk, tre i Norge og ett i Sverige. Det første var Linvasselv som ble satt i drift i 1962, og som var halvparten norsk og halvparten svensk. Selve kraftstasjonen ligger i den sørøstre enden av Limingen, med utløp til Sverige. Deretter ble kraftstasjonene Tunnsjødal og Tunnsjø satt i drift i 1963, og til slutt Røyrvikfoss i 1965 (se nærmere beskrivelse ved kartet over innsjøene og kraftverkene). NTE har senere blitt eneeier av kraftverkene som KØN bygget på norsk side, mens Linvasselv eies av NTE og svenske E.ON Vattenkraft.

Når fylkestinget i Nord-Trøndelag i 1958 dristet seg til å gå inn for en utbygging som langt ville overgå fylkets behov, var det et vesentlig moment at det store selskapet Hafslund hadde planer om å flytte sin karbidfabrikk fra Østfold til Verdal i Nord-Trøndelag. Her var det snakk om store kraftmengder og en kontrakt for kraftlevering i 30 år fremover. Nå ble det ikke noen karbidfabrikk i fylket, men KØN fikk likevel avsetning på kraften. Nordenfjeldske Kraftsambands forsyningsområde trengte mer kraft, og snart var en enda større kraftkrevende bedrift enn karbidfabrikken på trappene. I 1966 startet Nordenfjeldske Treforedling (senere Norske Skog) en ny, stor papirfabrikk på Fiborgtangen i Skogn. I årene som fulgte skulle fabrikken komme til å få bruk for all den kraften som kunne skaffes til veie.

Samtidig med kraftverkene ble det bygget flere kraftledninger. I tillegg til 300 kV-ledningen sørover fra Tunnsjødal, ble det bygget en rekke lokale ledninger mellom kraftverkene for å få en så effektiv samkjøring som mulig. 300 kV-ledningen fra Tunnsjødal til Strinda var første ledd av det som senere ble del av en stamledning fra Østlandsområdet over Trøndelag til Rana i Nordland. Denne ledningen ble bygget av NVE. I 1963 var strekningen fra Tunnsjødal til Eidum i Stjørdal bygget ferdig, og året etter var den bygget frem til Strinda utenfor Trondheim.

I 1968 ble 300 kV-ledningen forlenget nordover fra Tunnsjødal via Marka til Nedre Røssåga, og på begynnelsen av 1970-tallet ble det strukket en 300 kVledning sørover fra Strinda mot Aura og videre mot Vågåmo. Derfra var det tidligere bygget en 300 kV-ledning videre nedover Østlandet. I dag er stamledningen en del av sentralnettet og eies av Statnett SF.