Teknisk utførelse

Ledningen Refsdal–Fardal ble i 1967 satt i drift med en spenning på 132 kV, men ble allerede tidlig på 1970-tallet oppgradert til 300 kV. Mastene er fagverksmaster i stål, og kalles på grunn av sin form ofte for ”gaffelmaster”. De ble tegnet og konstruert av konsulent Tron Horn AS (de kalles også for ”Tron Horn-master”), og selve mastestålet ble produsert ved Jarlsø fabrikker i Tønsberg. Utformingen av mastene er i stor grad inspirert av amerikanske mastetyper. Mastetypen er forholdsvis uvanlig i Norge sammenlignet med Statskraftverkene/Statnetts mer standardiserte portalmaster, men en del av ledningene som Oslo Lysverker bygget i etterkrigstiden har tilsvarende mastetype. De strømførende linene har simplex-utførelse og er av typen FeAl 481 Parrot – 54/19, med 38,25 mm diameter.

Sognefjordspennet er 4570 meter langt, og var et teknologisk pionerprosjekt i sin tid. Her ble det satt opp fire kraftige enfasemaster i hver ende av spennet. Linene ble bestilt fra England, og hver line har en diameter på 47,7 mm, en vekt på 6,57 kg/m og en bruddlast på 101 500 kg. Grunnen til at det er strukket fire faser over fjorden, er at den fjerde fasen kan fungere som reserve dersom en av de tre andre skulle falle ut.

I tillegg kan nevnes at det rundt midten av 1980-tallet ble montert flymarkører på Sognefjordspennet og Sogndalsfjordspennet. Flymarkørene ble fordelt ut over de forskjellige fasene, men etter nye forskrifter for plassering og avstand mellom flymarkører, ble disse skiftet ut i 1999. Alle flymarkørene ble nå satt på reservefasen. På samme tid ble det videre installert ekstra dempelooper på Sognefjordspennet for å redusere vibrasjoner på linene.To av linene ble også strammet opp for å få bedre avstand til sjøen.