Historikk
I årene 1954-1958 bygget L/L Sognekraft Refsdal kraftverk ved Vikafjell på sørsiden av Sognefjorden. Det oppstod imidlertid raskt et behov for utvidelse av dette anlegget, og for å knytte denne kraften sammen med L/L Vestlandske Kraftsambands samkjøringsnett på nordsiden av Sognefjorden. Dette var en oppgave Sognekraft ikke kunne utføre på egen hånd, og selskapet kontaktet derfor hovedstyret i NVE med forespørsel om et samarbeid. I 1963 ble sameiet ”Vikfalli”, der L/L Sognekraft og NVE-Statskraftverkene hadde henholdsvis 30 og 70 prosent av interessene, etablert. I årene som fulgte bygget Vikfalli et nytt og betydelig større Refsdal kraftverk, samt kraftverkene Målset og Hove i samme område.
I samme periode som kraftverkene i Vik-området ble bygget ut, hadde samkjøringsorganisasjonen L/L Vestlandske Kraftselskap (VKS) vokst seg stadig større, og staten, gjennom NVE, var kommet inn som aktør på eiersiden. VKS skulle bygge, eie og drive samkjøringsledninger i området, og det ble viktig å inkludere kraften fra Vikfalli i dette systemet. NVE-Statskraftverkene satte derfor i gang byggingen av en ledning fra Refsdal, via Vik i Sogn, til Fardal transformatorstasjon ved Sogndalsfjorden på Sognefjordens nordside.
Ledningen ble altså bygget for å skape en forbindelse mellom Vik-området og Vestlandske Kraftsamband. Det aller meste av anleggsarbeidet ble satt bort til L/L Vestlandske Kraftsamband, men NVE-Statskraftverkene stod selv for det kompliserte arbeidet med linemontasjen.
Byggingen av ledningen gikk mer eller mindre etter planen. Helikopter ble til en viss grad brukt for transport av mannskap og materialer til anleggshyttene i fjellet, men i hovedsak ble anleggsarbeid og transport utført ved hjelp av menneskekraft, taubaner og noe bruk av kjøretøy. Det meste av arbeidet ble utført i løpet av 1965-66, men den vanskeligste utfordringen stod igjen til slutt: Byggingen av spennet over Sognefjorden – verdens dypeste, lengste og mest forgrenete fjord.
Installasjonen av Sognefjordspennet var en helt spesiell milepæl i norsk ingeniørhistorie. I et spenn på 4570 meter, mellom Ramnaberg på sørsiden av fjorden og Fimreiteåsen på nordsiden, ble det installert fire liner i stålaluminium, hver på 47,7 mm i diameter. Hver meter line veier nesten 7 kilo og har en bruddlast på mer enn 100 tonn. I det følgende skal vi ta rask gjennomgang av hvordan dette prosjektet i praksis ble gjennomført.
Ledningen i stålaluminium (FeAllinen) ble lagt i trommel om bord på NVEs nye spesialfartøy ”MS Vestkraft”. Trommelen veide da til sammen 38 tonn. På hver side av fjorden ble det montert fire kraftige spennmaster. MS Vestkraft ble forankret på den ene siden. På den andre siden ble det montert en vinsj bak avspenningsmastene. Etter at en lett vaier først ble skutt ut med utskytningsgevær og halt ned fra vinsjen til sjøen, var turen kommet til en 22 mm stålline. En flyteline i lett kunstfiber ble så tauet over fjorden av en lettbåt, og ført via blokker tilbake til Vestkraft. Ved hjelp av flytelinen, to hydrauliske vinsjer på Vestkraft og plastballonger under linen, kunne FeAl-kraftoverføringslinen deretter hales over fjorden. Taubåter hjalp til med å holde linen på plass når strømmen i fjorden ble for sterk. Med vinsjen bak avspenningsmastene ble linen trukket gjennom disse, og så langt bak som nødvendig for å få hele FeAllinen ut av trommelen om bord på Vestkraft.
Samtidig med dette ble det trukket to lette vaiere fra avspenningsmastene på Vestkraft-siden, slik at man fikk en rundkjøring med båten, via to master, og rundt blokker forankret bak mastene. Den lette vaieren ble så skiftet ut slik at man fikk en rundkjøring av 30 mmvaier. Rundkjøringen og en kraftig vinsj om bord på Vestkraft gjorde det mulig å trekke FeAl-linen opp mot avspenningsmasten, mens det ble bremset av med vinsjen på den andre siden. I det FeAl-linen forlot sjøen fjernet man plastballongene som var festet til denne. Når linen hadde kommet langt nok opp, huket man avspenningsklemmen i isolatorkjeden, og deretter begynte strekkingen til riktig høyde over sjøen. Det ble til sammen strukket fire faser. Spennmastene ble malt i varselfarger, og det ble montert elektrisk varsellys. Hele ledningen kunne settes i drift 3. oktober 1967.
Selv om installasjonen av Sognefjordspennet må kunne regnes som en suksess, var arbeidet ikke fritt for dramatikk. Mens kabelen til første fase fløt tvers over fjorden, holdt oppe av plastballonger, var det sterk strøm og vind. En av taubåtene kjørte inn i kabelen og flådde av aluminiumen i 40- 50 meters lengde, slik at kun stålkjernen var igjen. Under oppstrekking av tredje fase røk vinsjen som strakk opp kabelen, og kabelen gikk i sjøen. De to skadede kablene ble strukket opp, men ble skiftet ut sommeren etter. I 1974 monterte Statskraftverkene for øvrig et nytt spenn over Sognefjorden. Spennet på ledningen mellom Aurland og Fardal er 4597 meter langt, og dermed marginalt lengre enn spennet på Refsdal–Fardal-ledningen. Erfaringene fra arbeidet med Refsdal–Fardal var i denne forbindelse til meget stor nytte.
Bortsett fra problemene som oppstod i etterkant av strekkingen av Sognefjordspennet, har ledningen Refsdal– Fardal driftsmessig stått svært godt. Det har relativt sett vært lite behov for vedlikeholdsarbeid. Den største driftsendringen skjedde nok allerede i 1969, da det første aggregatet ved Hove kraftverk i Vik ble satt i drift. Ledningen ble da faset innom Hove. Hele ledningen eies og driftes i dag av Statnett.
