Teknisk utførelse

Den første luftledningen fra Hammeren ble utført med trestolper av 12,5 m lengde og med minst 20 cm toppdiameter. Det ble montert to linesett med fire kobbertråder hver, hvorav to med 8,2 mm og to med 6,9 mm diameter (tverrsnitt var henholdsvis 53 mm og 37,4 mm). Det ble også montert to toppliner av stål som vern mot lynnedslag. Stolpene ble reist av elektrisitetsverket, mens levering og montasje av liner, beslag og isolatorer ble utført av firmaet J. & A. Jensen og Dahl. Kabelanlegget besto av to kabler hver med tre ledere av tverrsnitt 2x60 og 1x85 mm2. Leverandør var firmaet Berthoud, Borel & Cie. i Sveits. Utvidelsen i 1904 hadde samme tekniske utførelse som den opprinnelige ledningen, men mastebildet var her vesentlig enklere.

På dette tidspunktet hadde trefase vekselstrøm med 50 perioder/sekund allerede rukket å etablere seg som en effektiv standard for kraftoverføringer i Norge. Produksjonen og overføringen av kraften fra Hammeren ble imidlertid bygget med et ganske særpreget tofasesystem, med 46,6 perioder/ sekund over 2x4 liner. Dette hadde likhetstrekk med det systemet som blant annet ble brukt ved den første store Niagarautbyggingen i USA i 1895.

Trefasesystemet var på denne tiden støttet av de mest anerkjente leverandørene av elektroteknisk utstyr, men for Hammeren valgte man altså en leverandør av et elektrisk system som ikke direkte kunne kobles sammen med dette systemet. Det er mye som tyder på at elektrisitetsverket først og fremst ønsket å unngå en konflikt med Siemens, som hadde søkt patent på trefasesystemet.

Dette systemet fikk også betydning for spenningsnivået. Overføringen var i utgangspunktet på 5 kV, men i et tofasesystem er vekselstrømsbølgene i de to fasene forskjøvet med en kvart periode i forhold til hverandre (i motsetning til 1/3 periode i et trefasesystem), slik at spenningsforskjellen mellom ytterfasene blir 7 kV. Etter dagens standarder er det vanlig å måle spenningsnivået for ledninger mellom de to ytterste fasene, så i et slikt perspektiv kan man nok hevde at så lenge ledningen ble drevet som tofase, var spenningsnivået 7 kV.

I 1927 ble det utført en større ombygging av kraftverket på Hammeren der de seks gamle aggregatene ble skiftet ut med ett nytt. Man faset samtidig ut det gamle tofasesystemet og installerte et nytt system med trefase vekselstrøm. Kraftledningen ble koblet om til en dobbel 5 kV-trefaseoverføring, fordelt på de to stående rekkene med tremaster. I tillegg ble innføringen til Ankerløkka sløyfet, og kraften i stedet tatt inn på vekselstrømnettet i Ullevål transformatorstasjon. Senere har inntaket igjen blitt flyttet til Korsvoll transformatorstasjon.

Mot slutten av 1960-årene og begynnelsen av 1970-årene ble fordelingsnettet i Oslo spenningsoppgradert fra 5 til 10 kV. I sammenheng med dette satte man i 1968 inn en transformator i Hammeren kraftverk, og denne økte spenningen fra 5 kV generatorspenning til 10 kV ledningsspenning på overføringen til Oslo. I dag omtales dette spenningsnivået som 11 kV (i praksis er spenningen ca 10450 Volt).

Ved denne anledningen bygget man også om ledningen til en enkelt stålmastledning med to strømkurser og la opp liner av typen FeAl 120. En ny galvanisert forankringsmast i stål ble satt opp like ved kraftverket.

Jordkablene som i dag går de siste 1100 meterne inn til Korsvoll transformatorstasjon, er av typen Cu 150 (papirisolert massekabel), men med Cu 185 på de siste 100 meterne for å minske varmetapet. I 2005 ble kablene fra bakken og opp i endemasten på luftledningen skiftet ut med PEX 240Al kabel, det vil si en plastisolert (kryssbundet polyethylene) kabel.