Teknisk utførelse
Tysso I utnyttet en fallhøyde på 400 meter og den maksimale ytelsen var på 89 MW. Kraftverkets hoveddeler var magasiner, dammer med flomavledning, inntak, vannveier og kraftstasjon med permanentutstyr. Ved inntaksmagasinet i Vetlevatnet ble det først bygd en betong massivdam like nedenfor inntaket. Dammen var 30 meter lang og 10 meter høy. I 1928 var et nytt inntak og en ny dam ferdig. Den 15 meter høye dammen ble bygd i armert betong.
Hovedmagasinet for Tysso I var Ringedalsvatnet. Ringedalsdammen var den største dammen i Norge da den var ferdig i 1918. Den er en massivdam i betong (gravitasjonsdam) kledd med granitt. Lengden er 520 meter. Største høyde er 33 meter. Bredden i bunnen er 22 meter, mens damkronen har en bredde på fire meter. Damvolumet er på 80 000 m³. Dammen fikk lekkasjer, og i årene 1929–31 ble det, etter en løsning utarbeidet av den kjente ingeniøren Christian Fredrik Grøner, støpt en armert betongplate foran dammens vannside. Fra Ringedalsvatnet ble det sprengt to tappetunneler med en lengde på 150 meter. Fra inntaket i Vetlevatnet er det to parallelle tunneler med en lengde på 3,4 kilometer og et tverrsnitt på 9-10 m² fram til fordelingsbassenget i fjell. Den første tunnelen ble drevet med håndboring og håndlasting fra til sammen 16 tverrslag. Arbeidet med den andre tunnelen startet i 1914 og ble utført med mer bruk av maskiner. Fra bassenget var det i første byggetrinn to rør ned til kraftstasjonen, og fram 1918 ble det lagt tre rør til. Lengden er 720 meter. Rørgaten er svært bratt og har en helning på 58 grader i det bratteste partiet. Dette var et pionerprosjekt i skandinavisk målestokk. Aldri tidligere var det lagt rør for et så stort vanntrykk og i et så bratt terreng.
Den 50 meter lange kraftstasjonen ble ombygd og forlenget fram til 1918. Bygningen har nå en lengde på 175 meter. Bredden er 10,5 meter med et midtparti på 14 meter. På baksiden av stasjonen ble det oppført en 60 meter lang apparatbygning i fire etasjer. Fra kraftstasjonen ble vannet ledet ut i sjøen gjennom en kort kanal fra hver turbin.
Det er 15 hovedaggregater i kraftstasjonen, alle med horisontal oppstilling og Pelton-turbin. De seks turbinene fra 1908 og den fra 1909 ble alle levert av sveitsiske Escher Wyss med en ytelse på 3,4 MW. Fram til 1918 ble det installert sju turbiner til, levert av Escher Wyss (2) og Picard Picket (5) og med en ytelse fra 10 MW til 12 MW. I 1918 ble et femtende aggregat installert. Dette aggregatet ble imidlertid tatt ut av drift etter forholdsvis kort tid. For å oppnå større ytelser ble de sju største turbinene ombygd på slutten av 1920-tallet. Senere ble også de sju eldste turbinene ombygd samt at de fleste turbinene fikk ny regulator. De sju føste generatorene ble levert av svenske Allmänna Svenska Elektriska Aktiebolaget (ASEA). De øvrige ble levert av British Wesinghouse (tre) og tyske Siemens-Schuckert (fire). Generatorene var i så god stand at de tålte de større turbinytelsene, og de kunne derfor brukes videre uten endringer.
I tillegg til hovedaggregatene var det fire mindre aggregater for magnetisering av generatorene. I 1950-1951 ble det installert et aggregat på 3 000 hk som produserte strøm med 50 perioder per sekund (Hz). Pelton-turbinen ble levert av norske Kværner Brug og generatoren av ASEA. I 1955 ble en av de eldre generatorene skiftet ut med en moderne 50 perioders trefasegenerator fra ASEA. Aggregatene i Tysso I kunne i prinsippet kobles sammen og kjøres som inntil sju uavhengige ”kraftstasjoner” ved hjelp av et samleskinnesystem. Hvert aggregat kunne kobles til hvilke som helst av de andre. Dette sikret kraftmottagerne en mest mulig stabil leveranse. Driftsmåten var helt spesiell for Tysso I.
Terrenget for overføringslinjene til Odda er vanskelig. Ledningene måtte derfor legges i tunnel over en strekning på 1,2 kilometer. Total lengde er omtrent 7 kilometer.