Historikk

Hovedstaden Oslo, eller Kristiania som byen het den gang, fikk kommunalt elektrisitetsverk i 1892. Det var et dampkraftverk. På 1890-tallet begynte imidlertid vannkraften å få anvendelse i flere byer i Norge. I Hammerfest ble et vannkraftverk satt i drift i 1891. I 1897 fremholdt en komité at elektrisitetsverket i hovedstaden burde vurdere en overgang fra dampkraft til vannkraft. Veksten i det alminnelige elektrisitetsforbruket og krav fra sporveiene om strøm gjorde det dessuten nødvendig å øke elektrisitetsverkets produksjonskapasitet.

I februar 1898 ble det avertert etter fosser. Samme år besluttet bystyret å erverve vannrettighetene i Bjørnsjøelva og Skjærsjøelva i Nordmarka. Anlegget skulle omfatte inntak i Skjærsjødammen, rørledninger, kraftstasjon ved Hammeren og kraftoverføring fram til en transformatorstasjon i Oslo sentrum. Fra Hammeren var det relativt kort avstand til byen. Dessuten var Skjærsjøens nedbørsfelt i Nordmarka tidligere regulert for blant annet fløting.

Stedet Hammeren hadde navnet sitt etter tidligere industrivirksomhet med blant annet produksjon av jernhammer og spikerhammere. Hammeren kraftverk ble satt i drift i 1900 med fire horisontale aggregater etter en byggetid på to år. Utbyggingen var nybrottsarbeid for de involverte. Arbeiderne slet med tungt utstyr. Det meste av arbeidet måtte utføres med muskelkraft.

Kraftbehovet i hovedstaden økte, og allerede i 1901 ble det installert to aggregater til av omtrent samme størrelse som de fire første. Samlet installasjon ble da 2,1 MW. Også de to siste turbinene ble levert av Jensen & Dahl, mens generatorene ble levert av tyske Allgemeine Elektrisitäts-Gesellschaft (AEG). Kraftverket utnyttet imidlertid kraftpotensialet dårlig. Maskineriet var dessuten komplisert og krevde stor betjening og et omfattende vedlikehold. I 1927 ble derfor stasjonen bygd om. De seks opprinnelige aggregatene ble fjernet og erstattet av ett aggregat på 5 MW. Dette aggregatet er fortsatt i drift.