Begrunnelse

Da ledningen mellom Tafjord og Nørve ble satt i drift i 1923, var den et stykke ingeniørkunst som man knapt hadde sett maken til her til lands tidligere. Traseen gikk mellom høye fjell, dype daler og bratte fjorder, og en rekke spenn måtte forsterkes og master spesialkonstrueres. Spenningsnivået på 110 kV var også det høyeste man hadde bygget med i Norge på dette tidspunktet. I dag ville en slik ledningsbygging blitt utført med helikopter og andre moderne hjelpemidler, men i 1923 ble dette arbeidet i stor grad utført ved hjelp av muskelkraft, og det må derfor ha vært et inderlig slit for ledningsbyggerne.

Været og terrenget som denne ledningen ble bygget i satte spesielt store krav til line- og mastekonstruksjonene. I denne sammenhengen kan særlig nevnes ledningsføringen på nedsiden av Syltefjellet, der mastene måtte spesialkonstrueres i den stupbratte fjordveggen, samt i Uriskaret, der man finner master med opp til 12 meter høye betongfundamenter. I høyfjellsområdene kan man tidvis også oppleve snøfonner av slike dimensjoner at de vokser seg høyere enn ledningsføringen, slik at linene dermed havner under snøen. Dette har medført ekstreme utfordringer knyttet til dimensjonering og bruddstyrke på master og liner.

Ledningen mellom Tafjord og Nørve er ikke bare et kulturhistorisk svært interessant anlegg isolert sett. Den må også settes i sammenheng med den helhetlige kraftutbyggingen den var en del av, med flere kulturhistorisk verdifulle kraftoverføringsanlegg. Ledningen fikk som nevnt sitt endepunkt i Nørve transformatorstasjon. Den første stasjonen på Nørve ble bygget i forbindelse med overføringen fra Tafjord i 1923, og besto av en monumental murbygning i karakteristisk 1920-tallsklassisisme. I forbindelse med dette ble det også bygget et kaianlegg med 25 tonns kran og jernbanespor inn i stasjonsanlegget. Ansvarlige for prosjekteringen var ingeniørene Nissen & von Krogh. I 1959 ble det satt i drift ny transformatorstasjon, bygget inn i en fjellskjæring tett inntil den gamle stasjonen. Portalbygget er pent vedlikeholdt og fremstår som representativ etterkrigsmodernisme. Transformatorbygget fra 1923 er nå utfaset, og leies ut som kontorer, lager og verksted.

Når det gjelder fordelingen videre fra Nørve var særlig byggingen av det omfattende forsyningsnettet til øykommunene utenfor Ålesund et teknologisk pionerprosjekt, som i sin tid fremstår som svært imponerende. Forsyningen skjedde gjennom et nett av omkring 26 km sjøkabler, og enkelte av disse eksisterer fortsatt. Lengden på hver enkelt kabel varierte fra ca 500 til ca 3000 meter, og overføringene gikk på sitt dypeste ned mot 360 meter under havoverflaten.

Av senere anlegg bygget i tilknytning til ledningen, må også Holen transformatorstasjon nevnes. Holen var en av Norges to første transformatorstasjoner med koblingsanlegg isolert med SF₆-gass. SF₆, som fra 1980-tallet ble stadig vanligere i norske koblingsanlegg, er omstridt ettersom det er en forholdsvis kraftig klimagass, men den har samtidig en rekke fordeler. SF₆-gass har høy isolasjonsevne og gjør det derfor mulig å bygge kompakte, kapslede anlegg innendørs, også for de høyeste spenningsnivåene. Dette har store fordeler med tanke på arealbehov og estetikk. SF₆ har i tillegg meget gode egenskaper når det gjelder å slukke lysbuer i effektbrytere, noe som også gjør disse rimeligere, sikrere og mer kompakte.

Det har vært flere utskiftninger av materiell på ledningen gjennom årene, og anleggene fra 1923 er gradvis tatt ned. I dag finnes det derfor kun igjen enkelte mastefundamenter etter dette. En del mastekomponenter fra 1930-årene er imidlertid fortsatt i bruk, og ledningen fra 1958 står der fortsatt i dag. Et annet viktig element er at de to linjehyttene i Uriskaret og på Karlstad, som fungerte som innlosjeringshytter i fjellet for ledningsarbeiderne allerede i forbindelse med den første utbyggingen i 1923, er restaurert og fortsatt i bruk.

Tafjord Kraftnetts historie blir også forbilledlig formidlet i kraftverkmuseet i Tafjord. Det gamle, ærverdige Tafjord 1 kraftverk ble tatt ut av ordinær drift i 1989, og en ny moderne stasjon ble oppført like ved. Sommeren 1991 ble den gamle kraftverksbygningen åpnet for publikum som museum, og allerede den første sesongen var det 12 000 mennesker innom dørene.