Teknisk utførelse
Ledningen Hakavik–Asker er omkring 55 km lang, og bygget med 55 kV-énfasestrøm med en frekvens på 16 2/3 hertz. I Sundet mellom Eikeren og Fiskumvannet ble det bygget et koblingshus med avgreninger mot Skollenborg og Neslandsvatn. Videre bygget man ledningen frem til Asker transformatorstasjon, der spenningen ble nedtransformert til omkring 15 kV og ledet ut på jernbanenes kontaktledning. I 1965 ble endepunktet flyttet til nye Asker omformer.
De opprinnelige mastene fra 1922 er en kombinasjon av A-master (hovedsakelig) og H-master i stål, stående på betongfundament. Ved idriftsettelsen var det 331 master i ledningen, med gjennomsnittlig spennlengde på ca 150 meter. Mellom Petraborg og Kjenner ble imidlertid ledningen fra 1966 lagt på det som i dag er EB Netts masterekke, og de opprinnelige mastene på denne delen av strekningen ble revet. Her er det også stålmaster på betongfundament, men av atskillig større dimensjoner enn de opprinnelige mastene.
Linene er hovedsakelig av to trådsett med 2×35 mm2 kobber hver, men forsterket med 50 mm2 i enkelte spenn. Topplinen er av 50 mm2 ståltråd. På den delen av strekningen som går på felles master med EB Netts ledning, er det i dag liner av 2×95 mm2 stålaluminium. Det siste partiet av ledningen, mellom Borgen og Asker, ble for øvrig lagt i jordkabel i 1989.
