Historikk

Visjoner om elektriske jernbaner utløste de første statlige oppkjøpene av fossefall allerede i 1890-årene. Elektriske baner ble regnet som overlegne de dampdrevne, ikke minst der det var stor trafikk og stor stigning. Med jernbaner drevet av strøm fra norsk vannkraft ville Norge, som et kullfattig land, også kraftig redusere avhengigheten av kulleveranser fra utlandet.

Til tross for flere initiativ og konkrete forslag i Stortinget, tok det lang tid før Norge fikk en statlig satsing på elektrifisering av jernbanen. De første jernbanene som ble elektrifisert var i stedet privatbaner. Av disse kan nevnes Thamshavnbanen, som ble elektrifisert i 1908 og transporterte malm fra Løkken gruber til Trondheimsfjorden, og Norsk Hydros baner Tinnosbanen og Rjukanbanen, som ble elektrifisert i 1911.

Den 29. juli 1912 vedtok Stortinget å elektrifisere jernbanen Kristiania–Drammen. I forbindelse med dette oppstod det en rekke diskusjoner om hvordan de tekniske installasjonene skulle være. Resultatet ble at man valgte å bygge Hakavik kraftverk ved innsjøen Eikeren i Buskerud for produksjon av enfasestrøm til jernbanen. Hakavik var svært velegnet som produksjonsanlegg, blant annet på grunn av de gode reguleringsmulighetene og den sentrale beliggenheten i forhold til flere jernbanestrekninger på Østlandet. Dette førte også til at man etter hvert, riktignok i et litt langsomt tempo, kunne elektrifisere flere jernbanestrekninger.

For å forsyne Drammensbanen med strøm, bygget NVE en overføringsledning fra Hakavik, via Sundet koblingshus i nordenden av Eikeren, til Asker transformatorstasjon. Ansvaret for det praktiske byggearbeidet ble lagt til byggeledelsen ved Hakavik. Det var ingen selvfølge at NVE skulle bygge denne ledningen, ettersom ansvaret for denne typen strømforsyning lå et sted i skjæringsfeltet mellom NVE og Norges Statsbaner. Saken endte imidlertid med at NVE bygget og drev ledningen Hakavik–Sundet–Asker, mens Statsbanene bygget og drev avgreningslinjene vestover fra Sundet koblingshus, mot Skollenborg og Neslandsvatn. Det ble opprinnelig gitt konsesjon for bygging av to masterekker, men av økonomiske årsaker ble det bare bygget én masterekke med to ledningssett. Ledningen Hakavik–Asker ble spenningssatt fra Hakavik 8. mai 1922.

Gjennom etterkrigstiden økte både kraftproduksjonen og kraftforbruket, og kapasiteten i Asker transformatorstasjon ble derfor for liten. For å øke kapasiteten faset man derfor ut den opprinnelige stasjonen i Asker og bygget nye Asker omformer innsprengt i fjellet like ved. Asker omformer ble satt i drift 22. mai 1965, og ledningen fra Hakavik ble da ført inn til dette anlegget.

Rundt midten av 1960-årene startet Interessentskapet Buskerudledning – som var et samarbeid mellom Buskerud Kraftverker og Drammens Elektrisitetsverk og i dag er en del av EB Nett – bygging av en dobbel 132 kV-ledning mellom Flesaker og Kjenner. Den 21. juli 1965 inngikk derfor NVE en avtale med Interessentskapet om at NVE kunne benytte seg av Hakavikledningens trasé mellom Petraborg og Kjenner mot at Interessentskapets ledning og Hakavikledningen skulle legges på felles mast på denne strekningen. Interessentskapet skulle eie og drive hele ledningen, men NVE og NSB skulle kunne disponere sitt 55-kilovolts trådsett ved behov. Den opprinnelige Hakavikledningen ble derfor da revet på strekningen Petraborg – Kjenner.

Som nevnt, var det NVE som opprinnelig stod for byggingen av ledningen og i mange år også eide den. Da Statkraft ble skilt ut fra NVE i 1986, fulgte ledningen, bortsett fra strekningen Petraborg–Kjenner, med i det nye selskapet. Etter delingen av Statkraft i 1992, gikk den videre til Statnett. I 2005 ble det imidlertid inngått avtale mellom Statnett og Bane Energi om overtakelse av ledningen, og Bane Energi overtok eierskapet fra 1. januar 2006. Strekningen mellom Petraborg og Kjenner eies i dag fortsatt av EB Nett AS.