Historikk
Nord-Trøndelag er et stort fylke med vel 130 000 innbyggere i spredt bosetning fra de innerste fjellbygdene til de ytterste kyststrøkene. For å gi både sentrale og mindre sentrale områder sikker strømleveranse er det bygget opp et ca 13 000 km langt ledningsnett gjennom fylket.
Den organiserte elektrisitetsforsyningen i fylket startet med etableringen av Nord-Trøndelag Elektrisitetsverk (NTE) i 1919. Det var imidlertid i gang elektrisitetsforsyning fra små kommunale og private kraftverk med lokal distribusjon allerede fra begynnelsen av 1900-tallet. Før NTE så dagens lys har det vært elektrisitetsproduksjon ved kanskje så mange som 70 forskjellige enheter rundt omkring i fylket.
Under første verdenskrig ble spørsmålet om å organisere en felles elektrisitetsutbygging for hele fylket tatt opp, og i 1918 nedsatte fylkestinget i Nord-Trøndelag en elektrifiseringskomité – med fylkesingeniør Emil Astrup som den drivende kraft. Astrup mente man måtte bort fra små isolerte anlegg og heller gå over til en samlet elektrisitetsproduksjon i store kraftanlegg som arbeidet sammen og leverte strøm til store sammenhengende ledningsnett. Han mente også at fylkeskommunen burde overta kraftforsyningen. Astrup laget utkast til en elektrifiseringsplan som dannet grunnlaget for komiteens forslag. Det gikk ut på å bygge et fylkeskommunalt kraftverk i Folla-vassdraget på vestsiden av Beitstadfjorden, og et sammenhengende ledningsnett for hele fylket i tilknytning til kraftverket.
Forslaget til elektrifisering ble behandlet på fylkestinget i juni 1919, og til tross for at mange av ordførerne som møtte på fylkestinget var henstilt fra hjemkommunene om å stemme imot ”Astrups flyveideer”, ble forslaget enstemmig vedtatt. I prinsippene for elektrisitetsforsyningen ble det slått fast at formålet måtte være ”å skaffe alle distrikter fullt tilstrekkelig elektrisk kraft til lys, koking og varme, til jordbruk, til håndverk og til så vel småindustri som til større industrielle foretagender”. Nord-Trøndelag Elektrisitetsverk 1948: 2 På samme fylkesting ble NTE opprettet som et fylkeskommunalt verk, og byggingen av kraftverket i Follafoss ble satt i gang umiddelbart.
De opprinnelige planene for ledningsnettet gikk ut på å bygge to hovedledninger med 66 kV spenning; den ene med en lengde på 115 km om Steinkjer og sørover til Stjørdal, og den andre nordover via Namsos til Ytre Namdalen, en strekning på 126 km. I tilknytning til disse ledningene skulle det bygges seks transformatorstasjoner for nedtransformering til fordelingsspenning. Etter nærmere overveielser ble planene noe modifisert, og i første omgang ble det strukket en 80 km lang 66 kV-ledning til Steinkjer og videre sørover til Åsen, samt en 66 km lang 66 kV-ledning nordover til Namsos. Den 6. mars 1923 kunne vannet slippes på turbinene i Follafoss, og fylkesverkets kraftproduksjon var i gang. Den 17. mars ble spenningen satt på ledningen fra Follafoss til Steinkjer. Deretter fulgte strekningen fra Steinkjer til Åsen 5. april, og fra Follafoss til Namsos 20. april samme år.
For å nedtransformere fra 66 kV til fordelingsnettet på 20 og 15 kV, ble det oppført transformatorstasjoner i Steinkjer, Namsos og Åsen. Arkitekt for disse tre bygningene og for kraftstasjonen i Follafoss var Olaf Nordhagen, domkirkearkitekten som også var mester for monumentale kraftstasjoner som Vemork og Såheim i Telemark. Steinkjer-stasjonen er i senere tid erstattet av en ny bygning, mens bygningene i Åsen og Namsos er bevart.
Utbyggingen av kraftstasjonen i Follafoss og ledningsnettet derfra skjedde midt under den økonomiske krisen etter første verdenskrig. Da anlegget ble satt i drift i 1923, mente man at maskinene i Follafoss i lang tid fremover ville produsere mer kraft enn det var behov for. Det var imidlertid vanskelig å få avsetning på kraften, og fylkesverket fikk store problemer med å betale på sine lån. Det ble innledet forhandlinger med sikte på å levere kraft til Sør-Trøndelag fylke, uten at det førte til noe. En del kraft ble solgt til forskjellige industrivirksomheter, men det tok tid før kraft til alminnelig forbruk ble særlig utbredt. Til å begynne med var det få kommuner som ville slutte seg til fylkesverket, dels fordi de hadde egne kraftverk til å forsyne innbyggerne, og dels fordi fordelingsnettet var lite utbygget.
Det ble gjort ulike fremstøt for å øke forbruket, og fylkeskommunens egne institusjoner var blant de første som ble elektrifisert. Sykehusene i Levanger og Namsos ble tilkoblet strømnettet i 1925, og husmorskolene i Stjørdal og Namdal fikk elektrisk utstyr for å lære fylkets unge damer å bruke elektriske apparater i husholdningen. Likedan ble landbruksskolen på Mære elektrifisert, for å lære fylkets mannlige ungdom å bruke elektrisitet i landbruket.
Det skulle gå mange år før målet som ble satt i 1919 om å elektrifisere alle distrikter var fullført, og først i 1966 hadde alle innbyggerne i fylket tilgang til elektrisk kraft. Siden opprettelsen i 1919 har NTE overtatt alle kommunale elektrisitetsverk i fylket, og selskapet eies fortsatt i sin helhet av Nord-Trøndelag fylkeskommune. I tillegg til å være kraftprodusent, kraftomsetter og netteier, driver NTE installasjonsvirksomhet over hele fylket, samt handel med forbruksartikler. NTE er også en betydelig aktør innen utbygging og drift av bredbåndnett, og har entreprenør- og konsulentvirksomhet innen utbygging av kraftforsyning og energiproduksjon både i inn- og utland. I 2008 ble fylkesverket organisert som et konsern med NTE Holding AS som morselskap og forretningsområdene som heleide datterselskaper, der NTE Nett AS er ett av dem.
