Begrunnelse
Pasvikelva er blant landets mest regulerte vassdrag. På strekningen fra innsjøen Enare i Finland til Kirkenes er det hele syv kraftverk. Fire av disse ligger på grensen mellom Norge og Sovjet, og representerer et unikt industrisamarbeid mellom øst og vest. Det er nå over 50 år siden at de første avtalene ble inngått mellom Finland, Sovjetunionen og Norge om regulering av vannressursene fra innsjøen Enare, og mellom Sovjetunionen og Norge om utnyttelse av fallstrekningene i grenseelva i Pasvik, og det er nesten 40 år siden ledningen Boris Gleb–Kirkenes ble satt i drift. Disse hendelsene skjedde i en tid preget av konfrontasjon mellom øst og vest, der det politiske klimaet var meget nær frysepunktet. Likevel har samarbeidet om kraftutveksling mellom Norge og Sovjetunionen (og senere Russland) hele tiden blitt betegnet som effektivt og mer eller mindre problemfritt. Den russiske befullmektigede for regulering av Enare, Vitalij N. Meshkov, beskrev i ettertid dette samarbeidet som en nesten utenkelig hendelse under den kalde krigen, og oppsummerte det hele på denne måten: ”Her i nordenden av Europa var vi – vassdragsutbyggere og energiprodusenter – de første som knyttet tette internasjonale kontakter som førte til at ”jernteppet” her ble gjennomsiktig”. Meshkov, Kotkasaari & Josefsen 1999: 19
Ledningen Boris Gleb–Kirkenes ble bygget på rekordtid. Fra kontrakten om kraftutveksling ble underskrevet tok det i underkant av tre måneder før ledningen stod klar til prøvedrift. En viktig årsak til det høye tempoet var at man ønsket å bli ferdig med anleggsarbeidet før den verste vinterkulda satte inn. I Pasvikområdet er januar vanligvis den kaldeste måneden, og temperaturen har flere ganger beveget seg ned mot nærmere 50 kuldegrader. En annen viktig årsak var den akutte kraftmangelen.
Øst-Finnmark ble ikke tilknyttet det samkjørende norske overføringsnettet før i 1974. I årene før dette var kraftforsyningen i området anstrengt og sårbar, og særlig tørrår førte til store energiunderskudd. Mangelen på elektrisk kraft var merkbar ikke bare i de private hjem, men også hos industribedrifter. Dette gjaldt spesielt gruveselskapet AS Sydvaranger, som trengte økt tilførsel av elektrisitet til sin drift. Det var derfor et akutt kraftbehov som ble dekket av overføringen fra Boris Gleb til Kirkenes. Kraftutbyggingen i Pasvikelva, og den økte energitilførselen, førte også med seg nye arbeidsplasser og økte skatteinntekter til området.
