Landskap og miljø
De to masterekkene fra Alta til Kvænangsbotn og fra Kvænangsbotn til Nordreisa går stort sett parallelt. Fra Raipas i Alta tar de sørvestover og krysser Altaelva før de kommer inn i Mattisdalen og utmarksområder med skog, vidder og høyfjellsterreng opp mot 700 m.o.h. Fylkesgrensa mot Troms krysses mellom Stuevatn og Baddervatn, og derfra bærer det nedover mot kraftstasjonen innerst i Kvænangsbotn. Fra Kvænangsbotn går ledningene oppover lia og inn Navitdalen mot fjellet. De passerer gjennom Gæiraskardet på rundt 800 m.o.h., like sør for fjelltoppen Rieppe. Ned fra fjellet følger ledning nr 1 Doaresdalen, og ledning nr 2 Gæiradalen, ned til Nordreisa transformatorstasjon på elvesletta i Reisadalen.
De to første ledningene fra 1965 og1966, med portalmaster av rundtømmer, har en enkel og lite dominerendeutforming. Etter at det ble doble masterekker i forbindelse med det andre ledningssettet, førte det naturlig noktil at traseen ble mer synlig i terrenget, blant annet fordi ryddebeltet ble bredere. Da ledning nr 2 fra Alta til Kvænangsbotn skulle bygges først på 1980-tallet, ble det lagt vekt på å gjøreledningen minst mulig synlig ved å velge limtremaster under skoggrensen og stålmaster over skoggrensen.
Under byggingen av denne ledningen var det flere utfordringer enn bare de visuelle. Strekningen har enkelte fjellpartier med vanskelig terreng og mye blautmyr, og det er over seks mil uten vei. Stålmastene var kurante å transportere ut med helikopter, mens de lange og tunge limtremastene måtte transporteres på bakken, noe som medførte til dels store skader i veiløst terreng. Uheldige omstendigheter førte dessuten til at en ikke fikk transportert så mye på vinterføre som forutsatt i planene.
Etter at fundamenteringen var påbegynt, ble det i tillegg registrert permafrost, og fundamentutførelsenmed jording måtte revurderes. Resultatet ble at graving rundt maste-fundamentene økte betydelig. Etter anleggsperioden ble det lagt ned et stort arbeid med å sette terrenget i stand igjen. Det blelagt vekt på å slette kjørespor, drenere ut vann og gjødsle karrige områder, og resultatene ble etter hvert bra. Denne saken bidro for øvrig sterkt til at det etter hvert ble vanlig praksis at NVE i større kraftledningssaker og ved bygging i veiløst terreng krevde at det ble fremlagt transportplaner.
Ledningen Alta–Kvænangen–Nordreisa går gjennom reinbeiteområder i både Vest-Finnmark og Nord-Troms. Da NVE i 1981 ga konsesjon for ledning nr 2 på strekningen Alta–Kvænangsbotn, ble det forutsatt at anleggsarbeidet innenfor enkelte områder ble stanset i tiden fra 5. mai til ca 15. juni dersom reineierne krevde det og det var nødvendig av hensyn til reinkalving i området. Under anleggsarbeidet ble det også tatt hensyn til høst- og vårflytting.