Begrunnelse
Ledningen Alta–Kvænangen–Nordreisa var et viktig ledd i stamledningsnettet som ble bygget mellom Troms og Finnmark på 1960-tallet, og som senere ble en del av sentralnettet. Dette var den første ledningen med 132 kV spenningsom ble satt i drift så langt nord i landet,og 132 kV er fortsatt det høyeste spenningsnivået nord for Balsfjord i Midt-Troms.
Utbyggingen av Kvænangsvassdragene og stamledningen mellom Troms ogFinnmark var spesielt viktig for Vest- Finnmark, som i begynnelsen av 1960-årene hadde stor mangel på elektrisitet. Dette sikret kraftforsyningen til Vest- Finnmark, og energibidraget fra Kvænangen Kraftverk mer enn fordoblet den disponible kraftmengden dit i løpet av 1960-årene.
Historien rundt utbyggingen av både kraftverk og stamledning er interessant fordi den gjenspeiler distriktspolitikken på 1950- og 1960-tallet. Den kan knyttes til distriktenes mobilisering for kraft og industri i Nord-Troms og Vest- Finnmark i disse tiårene, i en tid da” hjørnesteinsbedrift” og ”kraft avler industri” var distriktspolitiske slagord.
Utbyggingen kom som følge av et godt samarbeid mellom to fylker, på tvers av fylkesgrensene, men resultatet ble nok likevel ikke helt som kraftforkjemperne i Nord-Troms hadde sett for seg. Drømmen om at kraften skulle gå til industrietablering i regionen, og med det sikre sysselsetting og bosetting, gikk ikke i oppfyllelse. Nord-Troms fikk ikke noen storindustri, og regionen ble den minst industrialiserte i fylket. Frem til 1970-tallet ga imidlertid flere kraftverksprosjekter og omfattende veiutbygging sysselsetting i mange år, og dette bidro til å opprettholde folketallet i regionen for en tid fremover.
Historien belyser også godt spørsmål som ble tatt opp om hvem som haddeansvar for å bygge ut kraftverk og stamledninger – staten eller distriktene selv. I dette tilfellet ble resultatet det motsatte av hva man hadde sett for seg i distriktene: Kraftutbyggingen ble ikke et statlig ansvar, men realisert som et samarbeid mellom Troms og Finnmark. Og stamledningen som skulle bygges ut i fellesskap av de lokale kraftlagene, ble i stedet et statlig ansvar. Spørsmålene rundt byggingen av stamledningen mellom Troms og Finnmark førte til at Stortingeti 1963 vedtok at staten selv skullebygge og eie større stamledninger.
Den etappevise utbyggingen av strekningen Alta–Kvænangen–Nordreisaover en periode på nesten 30 år gjenspeiler utviklingen innen ledningsbygging, og den gir et godt bilde på variasjonen av mastetyper. Her finner vi både vanlige og mer spesielle master. H-mastene av rundtømmer og fagverksmaster av stål hører til den første kategorien, mens limtremaster og ”finskemaster” kan sies å være mer spesielle. Ledningen Alta–Kvænangen var en av de første med limtremaster i Norge, bygget bare et par år etter den aller første, ledningen Grana–Orkdal i Sør-Trøndelag. De finske, bardunerte IVO-mastene på ledningen Kvænangen– Nordreisa er ikke mye brukt i Norge, men de finnes også i Finlandsforbindelsen Varangerbotn–Ivalo. Denne mastetypen er for øvrig vanlig i Finland, der den passer godt inn i de finske skogene.
