Vernegrunnlag: Urørthet. Anbefalt referansevassdrag. Kystnær beliggenhet mot Barentshavet. Vassdraget er viktige deler av et særpreget landskap nord på Varangerhalvøya, med utpreget viddekarakter i indre deler. Sterkt forgrenete elveløp er nedskåret i det til dels blokkrike viddelandskapet. Isavsmeltingsformer og elveløpsformer med tilhørende viktig biomangfold langs og i elva utgjør en sentral del av landskapet og en viktig del av naturmangfoldet. Kulturminneverdier. Viktig for reindrift og friluftsliv.

Forgreinet elveløp i løsmasser, omgitt av vier og bjørk. Fjellet i bakgrunnen viser store sammenhengende blokkmarker. Terrasse foran i bildet. (Foto: Sylvia Smith-Meyer, 2016)
Hovedelva er 30 km lang og renner fra vannet Oardujavri østover til utløpet i Syltefjorden på nordøstsiden av Varangerhalvøya. Elva får tilløp fra flere sideelver fra sør og drenerer sentrale deler av Varangerhalvøya. Oardujavri (225 moh.) er det største vannet med et areal på 2,3 km2, ellers har vassdraget svært få vann.
 
Berggrunnen består av sandstein. Størstedelen av nedbørsfeltet består av en svakt bølget fjellvidde dominert av store, sammenhengende blokkmarker. Hovedelva og sidedalene fra sør, skjærer seg ned i platået i trange, opptil 200 meter dype dalganger med et V-formet tverrprofil. Særlig de to sidedalene fra sør, Rassejohka og Moresveaijohka, forgreiner seg i store dreneringssystemer med bratte ravinedaler opp mot det indre av Varangerhalvøya. Både hovedelva og sideelvene har et jevnt fall. Hoveddalen fra samløpet mellom Oardujohka og Ravduljohka store løsmasser i dalbunnen. Elva går i lange, grunne stryk, flere steder med forgreinede elveløp med lavvokst vierkratt. Fra samløpet med Moresveaijohka ca 9 km ovenfor utløpet vider dalen seg ut, og det er avsatt store mengder breelvmateriale i terrasser i forskjellige nivåer. Tørre elveløp og terrasser viser at elva stadig har skiftet løp mens den har skåret seg ned i avsetningene.
Flere steder er det avsatt sidemorener tilhørende et av de eldste morenetrinn i Nord-Norge. Strandlinjer er godt utviklet langs sørsiden av hoveddalen 5 km oppover fra dagens havnivå. Ved utløpet finnes fine strandvoller. Dalutviklingen med frostforvitring og massebevegelse i dalsidene og elvetransport og erosjon i dalbunnen er av stor geofaglig interesse.
En av verdens nordligste bjørkeskoger dekker bunnen av Syltefjorddalen et stykke oppover. Botanisk interessant er høgstaudevegetasjonen i bjørkeskogen langs nedre del, og ikke minst de artsrike kalkrasmarkene i flere av de små, sørvendte sidedalene på nordsiden av hoveddalen. Her finner vi sjeldne arktiske arter som svalbardvalmue, kalkarve og svalbardsnømure. Ved vern av vassdraget ble det også lagt vekt på fuglefaunaen i bjørkeskogen og i våtmarksområdene sør for Oardujavri øverst i vassdraget.
Store deler av nedbørfeltet inngår nå i Varangerhalvøya nasjonalpark.

Samisk, kvensk og norsk kulturutvikling er dokumentert med kulturminnene i området. Gammetuftene og fangsanleggene for villrein er særlig verdifulle.

Nedbørfeltet nyttes til jakt, fiske og friluftsliv av folk i Båtsfjord. Elva er lakseførende opp til Oardujavri. Tidligere var elva særlig kjent for sin gode sjørøyebestand.