Verdalsvassdraget har sine kilder i grensetraktene øst i Nord-Trøndelag. Vassdraget består av to hovedgrener, Helgåa og Inna, som ved samløpet ved Vuku blir til Verdalselva.

Forbygningen i landskapet — Foto: Mads Johnsen, NVE, 1987

Elva har utløp i Trondheimsfjorden ved Verdalsøra 15 km øst for Vuku. I Helgådalen ved Røesgrenda, 8 km oppstrøms Vuku, er en 4 km lang strekning av Helgåa sikret og forbygd. Sikringsanleggene består av erosjonssikring av bunn og sider i Helgåa og i sidebekkene, samt avlastning og motfyllinger for å sikre utsatte skråninger. Det er også bygget terskler på denne strekningen. Ved Røesgrenda består grunnen flere steder av massive kvikkleireavsetninger. I nærheten av forbygningene ved Røesgrenda ligger det som en gang var Hærfossen. I terrenget ligger også rester etter noe som trolig er en forbygning fra 1893.

Før 1893 buktet Helgåa seg gjennom den flate Helgådalen til den stupte utfor Hærfossen. Den rant sørover, dreide mot vest og så sørover igjen. I 1882 gikk det et ras rett nedenfor svingen der Helgåa dreier vestover oppstrøms Hærfossen. Bare en forholdsvis lav leirrygg ble stående igjen og hindret Helgåa å ta et nytt løp. Det var bare et tidsspørsmål om når elva kom til å flomme over leirryggen og ta nytt løp. Det ble besluttet å bygge en voll for å hindre gjennombrudd og Stortinget bevilget midler til en forbygning. Dessverre rakk arbeidene aldri å fullføres innen 12. september 1893, da langvarig regn og flom bidro til at elva brøt seg igjennom den ikke helt ferdige forbygningen. Helgåa tok et nytt løp, grov seg bakover og ned i elvebunnen og stoppet ikke før ved Granfossen, 4 km lenger oppe. Hærfossen ble tørrlagt. Helgåa skapte i årene etter hendelsen en ny dalbunn som var 20-30 meter lavere enn før elvebruddet. Hendelsen har over tid også ført til erosjon sideveis i Helgåa og skapt ustabile skråninger. Røesgrenda ble derfor sikret mot ytterligere erosjon og leirskred i perioden 1979 til 2004.