Hol – Oslo

Oslo kommune kjøpte Holsfossene allerede i 1916. Det ble tidlig klart at det ville være gunstig med en felles utbygging av Holselva, med utspring i mange små og store vann mellom Hallingskarvet og Reinskarvet, og Votna, som kommer fra vannene sørvest for Reinskarvet. En plan for et slikt prosjekt forelå allerede i 1926. Det skulle gå noe tid før utbyggingsplanene materialiserte seg, men i 1940 startet Oslo Lysverker arbeidet med byggingen av Ruud kraftverk (i dag kjent som Hol 1). Herfra skulle det bygges overføringsledning til Oslo.

I utgangspunktet skulle første byggetrinn på Ruud være ferdig i løpet av 4-5 år, men den tyske okkupasjonen satte en kraftig brems på arbeidet. Etter frigjøringen i 1945 ble imidlertid arbeidet tatt opp igjen, og 14. januar 1949 ble det første aggregatet på Ruud satt i drift. Mastereising og linemontasje fra Hol til Oslo pågikk i hele 1948, med opptil 700 mann i arbeid.

Av den 187 km lange ledningen, ble de første 147 kilometerne til Follum satt i drift samtidig med kraftverket 14. januar 1949. Ledningen ble da tilkoblet Østlandets samkjøringsnett via statens 132 kV-ledning Follum–Minne, og tatt inn til Oslo via Noreledningens siste del Follum–Smestad. Høsten 1949 kom aggregat 2 i drift på Ruud, men så lenge overføringen skjedde provisorisk på statens 132 kV-ledning kunne kraften fra Hol bare delvis utnyttes. 12. desember 1949 stod imidlertid både Sogn transformatorstasjon i Oslo og Holsledningen gjennom Nordmarka driftsklar, og man kunne endelig sette hele overføringen Hol–Oslo i drift med 220 kV spenning. Et så høyt spenningsnivå var ikke tidligere tatt i bruk her i landet.

En del av årsaken til at ledningsbyggingen gjennom Nordmarka ble forsinket, var den folkelige motstanden som etablerte seg mot trasévalget. Motstanden oppstod nok allerede i forbindelse med konsesjonen i 1943, men nazistyret la da et solid lokk over slike ytringer. Etter frigjøringen ble imidlertid reaksjonene synlige, og da i første omgang hovedsakelig ved mobilisering gjennom en rekke avisinnlegg. Det ble sendt inn protester fra både privatfolk, turistforeninger, sportsfiskere, orienteringsforbundet og politiske ungdomsorganisasjoner fra Unge Høyre til Kommunistisk Ungdomslag.

28. november 1946 skulle formannskapet i Oslo behandle saken, og i den forbindelse mobiliserte motstanderne mot kraftledningen. Demonstrantene samlet seg på Youngstorget, og gikk derfra i fakkeltog mot Rådhuset. En stadig økende folkemengde sluttet seg etter hvert til toget. Trolig var det til slutt et sted mellom 30 000 og 40 000 mennesker som stod på Rådhusplassen og formidlet sitt budskap med blant annet hornmusikk, allsang og en flora av plakater med ulike slagord. Handelsgymnasiastene stod bak det mest populære slagordet: ”Jernbetong og kabelgate – glisne skogen blir tilbake. La oss drepe ukulturen – for å redde søndagsturen!”. ^{Morgenposten 29.11.1946. Her hentet fra Johannessen 1992: 174}

Målt i antall deltakere var dette den til da største demonstrasjonen som noen gang hadde blitt avholdt i Norge, og den ble ikke overgått før demonstrasjonen i forbindelse med Holmliadrapet i 2001. Formannskapet var imidlertid ikke interessert i å forsinke kraftleveransene til Oslo ytterligere, og de gikk derfor inn for det foreslåtte trasévalget gjennom Nordmarka, til øredøvende pipekonsert fra de fremmøtte demonstrantene. Bystyret i Oslo sluttet seg til formannskapets anbefaling.

I desember 1956 stod Hol–Oslo linje 2 klar til drift, i forbindelse med at nye aggregater ble satt inn i kraftverket på Ruud. Traseen ble lagt parallelt med linje 1 fra 1949, og man fikk dermed den doble ledningsføringen som vi i dag fortsatt kan kjenne igjen. Hele ledningen ble for øvrig spenningsoppgradert til 300 kV sommeren 1963.

Det hører også med til historien at det i slutten av 1960-årene ble bygget nok en ledning fra kraftverkene i Hallingdal til Oslo. Denne ble imidlertid lagt i en trasé utenfor de sentrale områdene i Nordmarka, og tatt inn til Oslo på østsiden av sentrum. Et spesielt moment i denne sammenhengen er at Oslo Lysverker opprinnelig søkte om bygging av en ny 300 kV-ledning. NVE var imidlertid forutseende nok til å se at det fremtidige overføringsbehovet ville kreve et høyere spenningsnivå enn dette. Med bakgrunn i konsesjonsvilkårene ble ledningen derfor dimensjonert for 420 kV, og den ble i 1978 spenningsoppgradert til dette nivået.

Spenningsoppgraderingen skjedde i forbindelse med et større prosjekt der det ble bygget en ledning til Hol fra Aurland kraftverk, da dette ble satt i drift i 1973. I 1975, samtidig med at aggregat 2 i Aurland ble satt i drift, startet arbeidet med å spenningsoppgradere Aurland–Hol 1 til 420 kV.

Man bygget da også om ledningen videre nedover mot Hol 3 og Usta kraftverker, og derfra videre, i en ombygging av Hol–Oslo linje 2, helt ned til Nes kraftverk ved Gol. Ombyggingen stod ferdig i 1978. I tillegg ble linje 1 mellom kraftverkene Hol 1 og Hol 3 bygget om i 1991

Mot slutten av 1991 gikk Oslo Lysverker over til å bli et aksjeselskap og skiftet med dette navn til Oslo Energi A/S. I 1996 ble det foretatt en større omorganisering av Oslo Energi. Nettvirksomheten ble organisert i daværende Oslo Energi Nett AS, som senere ble til Viken Energinett, som igjen ble tatt opp i Hafslundkonsernet i mars 2002. Ledningen er i dag overdratt til Statnett, som også står for driften.

Ledningen Hol–Oslo er 187 km lang. Linje 1 ble satt i drift med 220 kV i 1949, etter først i noen måneder å ha blitt drevet med 132 kV på strekningen Hol I–Follum. Strømførende liner var av typen FeAl 240. Disse ble levert av norske Standard Telefon og Kabelfabrikk.

Ledningen ble opprinnelig bygget med 640 master, der 612 var galvaniserte stålmaster på betongfundament og 28 var stålarmerte betongmaster med jerntravers. Betongmastene ble bygget på prøve under den tyske okkupasjonen. Byggingen ble imidlertid stoppet av myndighetene, og etter frigjøringen i 1945 ble det innhentet nye anbud. Resultatet var at stålmaster var ca. 35 prosent rimeligere enn betongmaster, dessuten var leveringstidene kortere. Stålmastene ble konstruert og levert av Bethlem Steel i USA. Fabrikken var ansvarlig for den endelige konstruksjonen av mastene, etter norske normer. For øvrig ble etter kort tid om lag en femtedel av ledningen forsterket, og 135 ekstra stålmaster satt inn. Særlig skjedde dette i områder med stor belastning fra is og snø.

Linje 2 ble bygget i perioden 1953- 1956, og satt i drift med 220 kV spenning i desember 1956. Strømførende liner er av typen FeAl 405, altså liner med noe større tverrsnitt enn de som opprinnelig ble installert på linje 1. Linje 2 er bygget med galvaniserte stålmaster på betongfundament.

Disse mastene er av samme type som på linje 1, men med en noe høyere og slankere utførelse. Linje 1 og 2 mellom Hol og Oslo har sitt endepunkt på Sogn transformatorstasjon, der kraften nedtransformeres for viderefordeling i Oslo-området.

Etter hvert som Østlandets kraftoverføringssystem ble stadig mer utvidet gjennom etterkrigstiden, ble det også aktuelt med en overgang fra et spolejordet system til et system med fast jordet nullpunkt. Dette medførte at man kunne drive 300 kV-ledninger med samme isolasjonsnivå som de tidligere 220 kV-ledningene. Man trengte bare å sette inn en tilleggstransformator mellom jord og den opprinnelige viklingen. Ledningene fra Tokkeutbyggingen i første halvdel av 1960-årene ble de første som ble bygget med det nye spenningsnivået. Samtidig kunne man spenningsoppgradere ledninger som tidligere hadde vært drevet på 220 kV. Ledningen Hol–Oslo ble spenningsoppgradert til 300 kV sommeren 1963.

I forbindelse med spenningsoppgraderingen ble det nødvendig å skifte ut de strømførende linene på linje 1 med nye liner av typen FeAl 405. Dette var liner med samme tverrsnitt som de som allerede fantes på linje 2. Man spant også et ekstra lag aluminiumstråder på den ene topplinen for å bedre ledningsevnen. Arbeidet ble utført av AS Linjebygg i årene 1959-61.

Etter hvert som Oslo Lysverker bygget flere kraftverker i Hallingdal- og Hemsedalsområdet måtte kraften fra disse kobles til Holsledningen. En overføring fra kraftverkene Gjuva, Hemsil 1 og Hemsil 2 ble i 1960 koblet sammen med Holsledningen ved Gol. I 1967 ble også kraften fra Nes Kraftverk koblet til. Tilkoblingen ble gjort ved å bygge tverrforbindelser over dalen, fra kraftverkets koblingsanlegg på vestsiden, til Holsledningen på østsiden.

I perioden 1975-1978 ble partiet fra Hol 1 til Usta/Hol 3, og derfra videre til Nes, bygget om til 420 kV. I forbindelse med dette forsterket man forgitringen i en rekke master, særlig i forankringsmaster. Man la også opp en ekstra strømførende line i hver fase, slik at man fikk duplex-ledere av typen FeAl 405. I 1991 ble i tillegg nok en 420 kV-ledning satt i drift fra Aurland til Hol 1, slik at spenningsnivået nå er 420 kV på begge linjene mellom Hol 1 og Usta/Hol 3, samt på Hol–Oslo linje 2 mellom Hol 3 og koblingen til Nes kraftverk.

Fra Hol 1 kraftverk går ledningen langs Hallingdal, først mot sørvest forbi Hol 2, Usta og Hol 3 kraftverker, og deretter vestover mot Gol der den møter kraften fra Hemsilanleggene. Videre går den i sørvestlig retning mot Nesbyen og Bromma. Den fortsetter på østsiden av nordre del av Krøderen, før den passerer Hønefoss like øst for sentrum og går inn i Oslomarka. I det siste partiet gjennom Nordmarka går ledningen sørover mellom Østre Fyllingen og Bjørnsjøen, via Bjørnsjøhelvete, og videre på vestsiden av Skjærsjøen, Ullevålseter, lille Åklungen og Sognsvann. Den har sitt endepunkt på Sogn transformatorstasjon sør for Sognsvann i Oslo, i en høyde av om lag 170 m.o.h. Ledningen passerer til en viss grad jordbrukslandskap og noe bebyggelse underveis, men går i all hovedsak gjennom skogkledde åser i 300-500 meters høyde.

Linje 2, som stod klar i 1956, følger i all hovedsak samme trasé som linja fra 1949. Unntaket er i midtre Hallingdal, hvor den ikke passerer Gol, men skjærer rett over fra Ridalen til Svenkerud.

Som nevnt var det stort engasjement og stor motstand mot trasévalget gjennom Nordmarka, og det er liten tvil om at overføringen berører et rekreasjonsområde som benyttes av svært mange mennesker. Store deler av ledningen går gjennom barskog, noe som gjør at den omfattende skogryddingen og den brede kraftgaten blir et meget synlig og markert element i landskapet. I bystyrets vedtak ble det også lagt til grunn at luftledningen etter hvert skulle legges i jordkabel det siste stykket gjennom Nordmarka, noe som ikke har skjedd.

Selv om friluftsfolkets kamp mot ledningsføringen gjennom Nordmarka i første omgang ikke fikk konsekvenser for trasévalget, har nok det engasjementet som oppstod bidratt til å rette søkelys på Oslomarkas betydning som et viktig rekreasjonsområde, og behovet for vern av marka. I forbindelse med behandlingen av traséspørsmålet satte bystyret samtidig også ned en ”Oslomarka-komité”, som skulle planlegge arbeidet med å skåne friluftsområdene rundt hovedstaden. Da Holslinje 3 ble bygget mot Oslo noen år senere, ble denne til slutt også lagt i en trasé øst for de sentrale områdene i Nordmarka.

Ledningen Hol–Oslo var et meget omfattende prosjekt, og den står igjen som en milepæl innen den tekniske utviklingen av ledningsbygging i Norge.

Spenningsnivået på 220 kV var ikke tidligere tatt i bruk her til lands, og det var på dette tidspunktet forholdsvis uvanlig også ellers i Europa. I perioden frem til Vinstraledningen ble satt i drift i 1953 var Hol–Oslo i tillegg den lengste kraftoverføringsledningen i landet.

Stålmastene ble konstruert og levert av Bethlem Steel i USA. Mastetypen finnes på enkelte andre ledninger bygget av Oslo Lysverker, men er ellers uvanlig her til lands. Det står også enkelte betongmaster på ledningen. Disse ble bygget på prøve under okkupasjonstiden og er derfor, i norsk sammenheng, svært spesielle.

Okkupasjonsårene 1940-45 hadde etterlatt Norge med et stort etterslep i kraftforsyningen. Selv i hovedstaden var det fortsatt tilfeller av rasjonering og utkobling, og særlig var den uvanlig kalde vinteren 1947 problematisk. Dette var samtidig en periode der elektrisitet i stadig sterkere grad etablerte seg som den viktigste energikilden for oppvarming av privatboliger. Mangelen på elektrisk kraft og en økende etterspørsel knyttet til gjenreisingen av landet, skapte et meget stort behov for ny tilførsel. For hovedstadens vedkommende var derfor kraftledningen fra Hol helt avgjørende i denne perioden.

Byggingen av Hol–Oslo engasjerte store deler av befolkningen i Osloområdet. Selv om den økte tilførselen av kraft var meget kjærkommen for mange av byens innbyggere, var det samtidig store kontroverser rundt trasévalget. Motstanden mot ledningsføringen gjennom Nordmarka skapte allianser på tvers av sosiale og politiske skillelinjer. At så mange som mellom 30 000 og 40 000 mennesker møtte opp på Rådhusplassen 28. november 1946, er også historisk sett en unik hendelse.

Kraftverket Hol 1 er i seg selv et viktig kulturminne. Det var det siste store norske magasinkraftverket som ble bygget med kraftstasjon og rørgate i dagen. Hele utbyggingen var kompleks, med to ulike fall, et sammensatt system av magasiner og vannveier, lange tunneler, rekordstort dimensjonerte maskiner og pionerarbeid innen dambygging som viktige stikkord. Anlegget må også sees i sammenheng med den videre utbyggingen som Oslo Lysverker gjorde i Hallingdal- og Hemsedalsområdet, med bygging av kraftverkene Hol 2, Hol 3, Gjuva, Hemsil 1, Hemsil 2, Usta og Nes.