Begrunnelse

De horisontale, tohjulede frontale Francis-turbinene med sylindertromme representerer ut­viklingen av norsk kompetanse på Francis-turbiner for lave fall. Spesielt var turbinene fra 1915 og de nærmeste årene viktige i den sammenhengen, selv om leverandørene allerede hadde noen års erfaring med slike turbiner. Andre kraftverk med lavtrykks Francis-turbiner er Kykkelsrud, Solbergfoss og Rånåsfoss, som sammen med Vamma viser en teknisk utvikling. For Vamma er det allikevel helheten, og ikke primært turbinene som sådanne, som er mest bemerkelsesverdig. Felles for de nevnte elvekraftverkene er at det er foretatt nye utbygginger i siste halvdel av 1900-tallet. Nye, moderne maskiner har overtatt hovedproduksjonen, mens de gamle anleggene er flomkraftverk.

Den nye delen i Vamma kraftanlegg har en Kaplan-turbin, som er en senere tids turbintype for lave fall og store vannmengder. Denne turbinen har omtrent like stor ytelse som de ti eldre til sammen. Den gamle delen av kraftstasjonen med mange aggregater sammen med den nye med én vertikal Kaplan-turbin viser dermed tekniske løsninger fra to vidt forskjellige epoker.

Dammen med flomavledningsarrangement og kraftstasjonen er imponerende byggverk fra en tidlig epoke i norsk kraftutbygging. Kraftverket var en anleggs- og bygningsteknisk utfordring og kan uten tvil betegnes som ingeniørkunst. Maskinhallen er typisk for de store kraftstasjonene fra den tiden med mange aggregater og en trapp opp til ”brettet”. Trappen er gitt en elegant utførelse. Både inngangspartiet og maskinsalen er preget av relieffer i bruskbarokk. Maskiner og bygningsinteriør gir et fint og helhetlig inntrykk. Vamma kraftverk er et visningsanlegg.