Historikk

I 1912 vedtok Stortinget å elektrifisere jernbanen Kristiania–Drammen. Da måtte det også avgjøres hvilket elektrisk system som skulle velges, og det ble foretatt studiereiser til en rekke land, utført beregninger, skrevet rapporter og innstillinger. Beslutningen for den første strekningen var viktig. Den ville bli bestemmende for resten av elektrifiseringen. Det måtte også avgjøres om det skulle bygges egne kraftverk for jernbanen, eller om det skulle overføres kraft fra statlige kraftverk eller private produsenter.

Stortingets vedtak tyve år seinere inneholdt beslutning om at det skulle brukes énfasestrøm med periodetall 16 ⅔ for jernbanedriften. Hakavik var egnet både på grunn av gode reguleringsmulighetene og den sentrale beliggenheten i forhold til flere jernbanestrekninger på Østlandet. Da beslutningen om elektrisk system var tatt, var imidlertid foregangslandene allerede i gang med utvikling av nye systemer. Det kan i ettertid fastslås at énfasestrøm og lavt periodetall ikke er det mest utbredte systemet internasjonalt. I dag blir de fleste nye baner bygd med énfase og industristandard for frekvensen, som er 50 og 60 Hz. Hakavikvassdraget var tidlig aktuelt for bygging av et kraftverk for strømforsyning til jernbane. Vassdraget ble innkjøpt av staten i 1914. To år seinere startet utbyggingen.

De tre første aggregatene kom i drift i mai 1922, det fjerde i mars 1936. Installasjonen var 14 MW fordelt på fire aggregater. Dette var en svært stor installasjon i forhold til årsproduksjonen og skyldtes at jernbanen måtte ha tilgang på en stor, momentan effekt. I 1966 ble det etablert samkjøring mellom Hakavik og det øvrige samkjøringsnettet. Driften av kraftverket ble da enklere. Det bygges ikke lenger kraftverk for strøm direkte til jernbanedrift i Norge, og det har heller ikke blitt bygd mange av dem. Nå er det enklere og billigere å omforme trefase vekselstrøm med 50 Hz til drift av jernbane.

Hakavik kraftverk inngår for tiden i Statkraft Energi AS sitt arbeid med Landsverneplan Statkraft.