Begrunnelse
Arbeidet med å bygge kraftledninger i norsk høyfjellsterreng og -klima har tradisjonelt stilt svært utfordrende og særegne krav til arbeidsteknikk, dimensjoner og tekniske løsninger. Utfordringene har vært enorme, ikke bare for ingeniørene og planleggerne, men også for de som skulle utføre det praktiske byggearbeidet i felten. Med tanke på at det er få andre land som har vært avhengige av ledningsbygging i denne typen klima og terreng, har man også hatt få internasjonale erfaringer å basere arbeidet på, og den tidlige ledningsbyggingen i norsk høyfjell ble derfor i stor grad gjennomført ved hjelp av egenutviklet kompetanse. Et av de virkelige pioneranleggene i en slik sammenheng er ledningen Nore–Oslo, med meget værutsatt trasé over Norefjell og bratte nedstigninger mot Eggedal og Krøderen.
Ledningen Nore–Oslo må altså ses på som et unikt teknologisk pionerprosjekt for sin tid. Man bygget her ledning gjennom norsk høyfjellsterreng, med lengre spenn og strammere linestrekk en noen gang før. Spenningsnivået på 132 kV var også uvanlig høyt. I denne sammenheng må også nevnes det ca 950 meter lange spennet over Krøderen, der man måtte konstruere og bygge spennmaster av en dimensjon man aldri tidligere hadde sett maken til her til lands.
Mastene i ledningen ble designet av Olav Strand, og omtales i dag gjerne som ”englemaster”. Disse mastene er unike i sin form, og de har vist seg som meget solide. I ettertid har man også sett at disse mastene har en fordel i at ledningsopphenget fører til meget små elektromagnetiske felt, og at de er fordelaktig konstruert med tanke på at alle fasene forholdsvis enkelt kan legges ned på bakken. Bortsett fra i noen ytterst få unntak står fortsatt de originale mastene på ledningen, inkludert mastene ved Krøderspennet. Også de originale linene finnes fortsatt på store deler av ledningen. Ledningen er visuelt lett tilgjengelig, både i områdene rundt Oslo/Sørkedalen og på Ringerike.
I hver ende av ledningen finner vi viktige kulturminner. Nore kraftverk var i en periode Norges største, og hadde en monumental nyklassisistisk hovedbygning tegnet av arkitektene Lorentz Harboe Ree og Carl Buch. Verdt å merke seg er også turbinene, generatorene, rørgaten, og ikke minst de mektige dammene Pålsbudammen og Tunhovddammen som begge har en sentral plass i vår damhistorie. Smestad transformatorstasjon ble tegnet av arkitektene Carl og Jørgen Berner, og ble bygget for at Oslo skulle kunne ta imot Rjukan- og Norekraften. På Smestad hadde i tillegg både Oslo Lysverker og – fra 1932 – Foreningen Samkjøringen sine driftsentraler, og i dag holder Statnett til i et moderne kontorbygg ved siden av den monumentale transformatorstasjonen.
Idriftsettelsen av Nore–Oslo markerer et tidsskille innen samkjøring og systemintegrasjon i norsk kraftoverføring. Samkjøring av produksjonen i ulike kraftverk og elektrisitetsverk har opp gjennom historien blitt et stadig viktigere verktøy for best mulig utnyttelse og fordeling av landets kraftressurser. I forbindelse med salget av Norekraften ønsket staten å forholde seg til én organisasjon, ikke til de enkelte avtakerne. Forutsetningen var at avtakerne oppnevnte en samkjøringssjef som skulle ta seg av kontakten med staten. De ble derfor nødt til å etablere en organisasjon for å samordne sine synspunkter, og Noreledningen ble på denne måten helt sentral i det tidlige samarbeidet som skulle bli til opprettelsen av Foreningen Samkjøringen på Østlandet i 1932. Dette var den første virkelige spiren til det som senere har blitt et stadig mer integrert og samkjørt norsk kraftnett. Samkjøringens driftsentral ble for øvrig plassert ved Noreledningens endepunkt på Smestad.
