Historikk

I årene rundt 1950 ble det drøftet en rekke forslag til kraftutveksling mellom Norge og Sverige. NVEs generaldirektør Fredrik Vogt ønsket å bygge ut en 120 kV-ledning mellom Glommaverkene og Jössefors i Värmland. Svenskene syntes imidlertid at dette forslaget var for smått, og foreslo i stedet bygging av en 220 kV-ledning fra Ulven i Oslo til svenskegrensen, mens svenskene skulle finansiere en tilsvarende ledning videre til Trollhättan. Nordmennene skulle så betale avgift for bruken av denne. Vogt var imidlertid skeptisk til om dette forslaget var av særlig verdi for Norge, og alle de tidligste forslagene ble i tur og orden lagt vekk.

Våren 1953 var handelsminister Erik Brofoss bekymret for en økonomisk situasjon der både valutareserver og penger fra Marshallhjelpen var i ferd med å ta slutt. Han foreslo derfor Neautbyggingen som en mulighet for å få svenskene til å investere i Norge. En slik tanke hadde vært oppe allerede i 1948, da Trondheim kommune og Stockholm Elektricitetsverk diskuterte muligheten for svensk finansiering av Nea-utbyggingen mot leveranse av elektrisk kraft. Et avtaleutkast mellom Trondheim Elektrisitetsverk og elverket i Stockholm forelå i 1952. NVEs hovedstyre frarådet en kraftutveksling av den typen Trondheim hadde tatt initiativ til, blant annet fordi de mente at kraften heller burde brukes på ny norsk industri. Samtidig arbeidet imidlertid regjeringen aktivt for å følge opp handelsminister Brofoss’ tanker om krafteksport som et middel til å skaffe landet kapital.

I juni 1954 fikk Trondheim Elektrisitetsverk reguleringskonsesjon på Neautbyggingen, men fortsatt manglet konsesjon på selve krafteksporten. Denne måtte behandles i Stortinget på grunn av manglende hjemmel for et så stort eksportkvantum. Den politiske debatten rundt overføringen var lang og kontroversiell. Bondehøvdingen Jon Leirfall fra Nord-Trøndelag ga uttrykk for sin bekymring over kraftsituasjonen i Trøndelag, og ønsket ikke at Norge skulle overføre sin dyrebare kraft til andre. Per Borten argumenterte i Stortinget for at en eksportkonsesjon ville føre til at det enten ikke ville være kraft igjen for en videre utvikling av næringslivet i landsdelen, eller at Trøndelag fortsatt ville være et underutviklet område når det gjaldt den såkalte alminnelige forsyning med elektrisk energi.

I det hele tatt gikk de aller fleste representantene fra de borgerlige partiene imot den foreslåtte avtalen. Industriminister Gustav Sjaastad erklærte på den annen side at dersom forslaget til kraftutveksling ikke skulle bli vedtatt, ville han nødvendigvis ta konsekvensen av det og tre tilbake.

Det endelige vedtaket om overføringen ble fattet av Stortinget 6. desember 1955 med 81 mot 63 stemmer. Avtalen hadde da blitt reforhandlet i forhold til det opprinnelige kontraktutkastet, og den viktigste endringen var at kontraktstiden var redusert fra 30 til 15 år. Det var også åpnet for en forskyving av kraftleveringen fra tørrår til år med bedre vannforhold. Dessuten hadde NVE kommet inn som den direkte avtalepartneren med Stockholm, og ledningen ville dermed få statlig eierskap, noe som blant annet førte til at Vogt og resten av NVEs hovedstyre også virket rimelig godt fornøyde med avtalen.

Nea kraftverk og ledningen til Järpströmmen ble satt i drift mandag 26. september 1960. Innvielsen og oppstarten ble foretatt av statsministrene Tage Erlander og Einar Gerhardsen. Etter at Einar Gerhardsen hadde startet den første maskinen i Nea kraftverk, kunne Tage Erlander koble Nea-kraften inn på det svenske samkjøringsnettet. Den første ordinære kraftutvekslingen mellom Norge og Sverige var et faktum.

I de femten årene fra 1960 til 1975 ble Nea kraftverk nedbetalt gjennom leveranse av omtrent halvparten av kraftproduksjonen over Nea–Järpströmmen- ledningen. De første overføringene gikk imidlertid ikke fra Norge til Sverige, de gikk motsatt vei på grunn av en ekstraordinær tørkeperiode våren 1960. Dette var nok en viktig årsak til at debatten om krafteksport stoppet opp like fort som den blusset opp, og i årene som fulgte kom det nye avtaler og en betydelig bygging av mellomriksledninger mellom Norge og Sverige.

På slutten av 1960- og begynnelsen av 1970-tallet ble det stadig klarere at kapasiteten på overføringsnettet i denne delen av landet ikke var god nok, og Nea–Järpströmmen-ledningen fremstod i denne sammenhengen som en flaskehals. I 1976 ble ledningen derfor spenningsoppgradert fra 220 til 300 kV for å øke overføringskapasiteten. Man satte rett og slett 300 kV på den gamle ledningen uten å gjøre noen andre tekniske inngrep. Dette ble av enkelte på forhånd ansett for muligens å være noe risikabelt, men ledningen har siden vist seg å være meget driftsikker.

Mot slutten av 1990-årene utviklet det seg et stadig sterkere behov for store reinvesteringer i 300 kV-anlegget i Nea. Et samarbeid mellom Trondheim Energiverk og Statnett ledet frem til at reinvesteringene på 300 kV heller burde kombineres med samtidig overgang til det mer fremtidsrettede spenningsnivået 420 kV for overføringen til Järpströmmen. En avtale mellom Svenska Kraftnät og Statnett om bygging av en ny ledning ble undertegnet i februar 2005.

Statnett SF bygget derfor, i samarbeid med Svenska Kraftnät, i perioden 2007 til 2010 en ny 420 kV-ledning mellom Nea og Järpströmmen. Den nye ledningen følger i all hovedsak samme trasé som den gamle. I forbindelse med dette arbeidet blir også den gamle 300 kV-ledningen faset ut og revet.